Kreativitet, åpenhet, stilbevissthet, gründerånd, empati og kosmopolitisme

MIDDELKLASSEN: Aktuelt i disse korona-tider er hvorvidt Reckwitz’ analyse åpner opp for en omstrukturering av økonomien tilbake til en «realøkonomi» – fra den kulturelle kapitalismen der varene lover konsumentene symbolske, narrative, estetiske og etiske opplevelser.

Idehistoriker.

Das Ende der Illusionen. Politik
Ökonomie und Kultur in der Spätmoderne
Forfatter: Andreas Reckwitz
Forlag: Suhrkamp Verlag (Tyskland)

MIDDELKLASSEN: Aktuelt i disse korona-tider er hvorvidt Reckwitz’ analyse åpner opp for en omstrukturering av økonomien tilbake til en «realøkonomi» – fra den kulturelle kapitalismen der varene lover konsumentene symbolske, narrative, estetiske og etiske opplevelser.

Den tyske sosiologen Andreas Reckwitz (f. 1970) er blitt en viktig politisk premissleverandør. I fjorårets bok Das Ende der Illusionen. Politik, Ökonomie und Kultur in der Spätmoderne («Slutten på illusjonene. Politikk, økonomi og kultur i senmoderniteten») er begrepet «singularitet» nøkkelen til å forstå den kulturelle, økonomiske og samfunnsmessige utviklingen de siste 40 årene.

Ordet har ennå ikke vunnet hevd i Norge. I avisene har man riktignok snakket om singularitet i forbindelse med at maskinene skulle bli selvstendige og overta styringen. Filosofer som Giorgio Agamben, Gilles Deleuze og Alan Badiou omtaler også andre historiske hendelser som singulære.

Opplevelsesreiser, merkeklær, vegetarkosthold eller en leilighet i det riktige strøket.

Reckwitz er ikke filosof og ignorerer et skille mellom det særegne og det individuelle. For ham innebærer singularitet begge deler. Han er ikke opptatt av at kapitalismen utraderer det individuelle gjennom vareformens allmenne ekvivalent (pengene), slik Theodor W. Adorno og Frankfurter-skolen påpekte.

Tvert imot, situasjonen er nå omvendt: Den nye middelklassens økonomiske og kulturelle verdi er singularitet. Og dette gjelder ikke bare selvrealisering gjennom konsumet som bekrefter middelklasseakademikernes særegenhet: opplevelsesreiser, merkeklær, vegetarkosthold eller en leilighet i det riktige strøket.

Den nye middelklassen

Reckwitz fokuserer på den samfunnsmessige produksjonen av singularitet. Økonomien har blitt kognitiv. Siden 1990-tallet består investeringene og kapitalen mer og mer av «intangible assets», immateriell kapital som patenter, opphavsrettigheter, humankapital, nettverk og databeholdning.

Den nye middelklassen framstår med en livsform båret av idealer som kreativitet, åpenhet, stilbevissthet, gründerånd, empati og kosmopolitisme. Middelklassen var homogen og basert på likhet i 30 år etter andre verdenskrig. Men så kom utdanningseksplosjonen. Samtidig var det en overproduksjonskrise i den tradisjonelle industrien. En ny velutdannet akademikerklasse overtok styringen. Den gamle middelklassen mistet terreng, og det oppsto også en ny underklasse, et prekariat. I Tyskland ble andelen industriarbeidere halvert fra 1960 til 2017, mens tertiærnæringene nå beskjeftiger 75 prosent av de yrkesaktive. Mange vil sakke akterut i forhold til den globaliserte middelklassens selvrealiseringsprosjekt. De vil i stedet ha lokal tilknytning, tilhørighet og likhet. De nye politiske polariseringene skyldes ifølge Reckwitz for en stor del den nye middelklassens kulturelle dominans og reaksjonene på denne.

Den kognitiv-kulturelle kapitalismen gjorde at varene endret struktur, de ble identitetsmarkører. I motsetning til varer som dekker et bestemt behov, er det ingen grense for begjæret etter immaterielle goder. I den kulturelle kapitalismen konsumeres ikke bare bruksverdier: Varene lover konsumentene symbolske, narrative, estetiske og etiske opplevelser. Varene er ikke lenger bare ting, de er i tillegg tjenester man kjøper, eller begivenheter som kan oppfattes som en helhet av ting og tjenester (som en teaterforestilling) – og endelig mediale formater der begivenheter kan lagres på materielle objekter. I den postindustrielle, senmoderne økonomien har de siste typene goder fått mye større økonomisk betydning.

FOTO: Pixabay
FOTO: Pixabay

Selvrealisering og anerkjennelse

Denne strukturforandringen av produksjon og konsum gjør at følelser betyr mer, man identifiserer seg mer med ting og tjenester som ikke bare har en enkel, funksjonell verdi. Tidligere måtte det klassiske borgerlige subjektet ofre sine egne interesser på pliktens alter, og romantikeren som utforsket seg selv, levde på randen av samfunnet. Det senmoderne subjektet vil imidlertid ha begge deler: både selvrealisering og sosial anerkjennelse.

Reckwitz har her også gitt en modell for å forstå identitetspolitikkens oppblomstring: Den blir et spesialtilfelle av den allmenne identitetskulturelle tendensen i økonomien. Hvis Reckwitz har rett, blir det berettiget å kaste et ironisk blikk på dem som kritiserer identitetspolitikken sosiale medier, men ikke har noe problem med å legge ut identitetsskapende selfier eller anbefale filmstjerner, Netflix-serier, klær og interiører. De vil selvsagt ikke forby noen å like noe annet, men fremmer likevel den kulturelle kapitalismen der emosjonell identifisering står i høysetet. Overfølsomme «snowflakes» kan således oppfattes som en uakseptabel overdrivelse av den kulturkapitalistiske ideologien de selv kolporterer.

En mer ekspansiv kapitalisme?

Aktuelt i disse korona-tider er hvorvidt Reckwitz’ analyse åpner opp for en omstrukturering av økonomien tilbake til en «realøkonomi». Han polemiserer kraftig mot sosiologen Saskia Sassen, som i kjølvannet av den forrige finanskrisen skrev artikkelen «Leve realøkonomien» (Le Monde 21.02.09). Reckwitz tilbakeviser henne med den begrunnelse at «‘realøkonomien’, forstått som en håndfast, rasjonell økonomi som unndrar seg spillet mellom priser, verditilskrivelser, følelser og fremtidsforestillinger, alltid har vært en fiksjon». Han framhever at den kognitivt-kulturelle kapitalismen ikke er et reversibelt avvik fra den «egentlige» økonomien – det industrielle næringslivet – men er dens etterfølger, en mer ekspansiv, ekstrem kapitalisme.

Når krisen kommer, trenger man først og  fremst penger til  mat og tak over
hodet. Varens funksjonelle aspeker avgjørende.

I andre sammenhenger henviser Reckwitz imidlertid til Abraham Maslows (1908–1970) behovshierarki. Men da fokuserer han på «peak experiences», en slags selvrealiseringsrus som forutsetter at man befinner seg på toppen av behovspyramiden, og at de fire nederste behovene i Maslovs opprinnelige modell (fysiologiske behov, behov for trygghet, behov for tilhørighet og kjærlighet og behov for anerkjennelse) er dekket.

Når det oppstår knapphet som følge av økonomisk krise, vil interessen for luksusvarer nødvendigvis bli mindre. Den abstrakte «vekst»-retorikken kollapser: Hva som produseres og vokser i økonomien, blir avgjørende. Når krisen kommer, trenger man først og fremst penger til mat og tak over hodet. Varens funksjonelle aspekt er avgjørende. Moteklær og fancy salongmøbler blir mindre relevant.

Inntil krisen er over og vi er tilbake til «business as usual». Eller er det mulig å krympe , re#ns symbolske og identitetspolitiske funksjon? Uansett bør deler av Reckwitz’ bok snarest oversettes til norsk. På grunn av sin politiske bruksverdi.

Abonnement kr 195 kvartal