I dag kommer ti prosent av våre samlede CO2-utslipp fra klesproduksjon. Og vi har ikke gode resirkuleringsordninger på plass; mye kastes på dynga. Her blir det søppel både i atmosfæren og på jorden. Kunne vi ikke bare resirkulere alt i stedet?
Massachusetts Institute of Technology har en «kunnskapsserie», som tilbyr leseren tilgjengelige og forståelige korte bøker om viktige temaer. Ledende tenkere på ulike fagfelt gir oss ekspertens overblikk over fagområder fra kultur, historie, vitenskap og teknologi. Finn Arne Jørgensen, professor i miljøhistorie ved Universitetet i Stavanger, har bidratt med en utgave om resirkulering. Den er oversiktlig, interessant og verdt å lese.
I dag handler resirkulering om miljøideologi og ønsket inntjening.
Boken er strukturert rundt ti korte kapitler som tar oss med inn i historien til det moderne fenomenet resirkulering. Resirkulering er noe annet i dag enn tidligere tiders gjenbruk drevet av fattigdom. I dag handler det om miljøideologi og ønsket inntjening. Jørgensen gir oss en rask oversikt over historien til materialer som plast, aluminium, papir og tekstiler samt vår egen avføring, matavfall og industrielt og elektronisk avfall. Svært leseverdig.
Moderne resirkulering
Recycling er ikke et politisk innlegg, men diskuterer hva avfall egentlig er, hva av dette som eventuelt er verdifullt, hvem som er ansvarlige for voksende avfallsberg, og hvilke mulige løsninger vi eventuelt har. I dag ser vi gjerne på resirkulering som moderne trolldom som forvandler stadig økende mengder av unyttige materialer og ting vi omgir oss med, til ting av verdi.
Vi er flinke til å resirkulere i Norge. Men i byen Kamikatsu i Japan resirkulerer de i 34 ulike kategorier, forteller Jørgensen. Målet er å bli en nullavfallskommune, uten søppelbiler. Innbyggerne må selv bringe avfall til resirkuleringsstasjoner og får dermed en intim kunnskap om eget avfall. Det personlige ansvaret settes i høysetet.
Den norske forskeren Annegrete Bruvoll problematiserer det personlige ansvaret, skriver Jørgensen. Hun hevder at vi må resirkulere plastposene våre i flere hundre år før vi sparer den oljemengden vi bruker på én tur/retur Oslo–San Francisco. Slikt gjør gjerne vondt å høre for nordmenn, som både er gode til å resirkulere og til å reise. Bruvolls perspektiv er at om vi ikke kombinerer resirkulering med dramatiske livsstilsendringer, er vi egentlig hyklerske.
Plast, fisk, gruver og tekstiler
Vi produserer avfall gjennom vår blotte eksistens, skriver Jørgensen. Kampen mot avfall slutter aldri. Koronapandemien viser oss det ved at kloakksystemene våre er mer overbelastet enn før, siden vi hiver flere engangskluter og i enkelte tilfeller hansker på feil sted, gjerne i do. Allerede i 2017 viste Thames Water verden et sjokkerende bilde da de renset ut et gigantisk fettberg fra systemene sine. Dette var 250 meter langt og veide 130 tonn. Summen av mange enkeltpersoners handlinger (som for eksempel å hive kontaktlinser og Q-tips i do) blir et problem for fellesskapet.
Plast er et stort havforurensningsproblem, og det finnes områder som er helt dekket av plast, slik som det som har fått navnet Great Pacific Garbage Patch. Men også ved verdens dypeste sted, Marianergropen på cirka 10 000 meter, har man funnet plast. Ute i den store verden er det ofte enkeltpersoner som hiver plast i elvene, mens i Norge er fiskeriindustrien hovedsynderen.
Koronapandemien viser oss at kloakksystemene er mer overbelastet enn før, siden
vi hiver flere engangskluter.
Gruveindustrien er en annen stor avfallsprodusent. Her er resirkulering vanskelig. Avfallet dumpes i stedet, og ofte uten at lokalbefolkningen blir hørt. Dette er forurensning som ren kolonialisme, gjerne finansiert av utenlandsk kapital.
I et spennende kapitel om tekstiler er Jørgensen innom global moteindustri. Noen har beskrevet den som «kreativ ødeleggelse», for å bruke et begrep fra Schumpeter. Han argumentere med at kapitalismen er avhengig av en konstant devaluering eller ødeleggelse av det vi har i dag, for å skape ny rikdom. Denne konstante syklusen av ødeleggelse og produksjon er en innebygd logikk i dagens samfunn
– noe særlig moteindustrien lever av, siden den skaper mye avfall. Noe resirkuleres av fattige indere og blir brukt på nytt, men en god del havner på feil sted. Noen kaller derfor moteindustrien for «fast fashion», på linje med fastfood. Her er det ikke kvalitet eller bærekraft som er i høysetet, men evig vekst.
Siden Jørgensens bok kom på markedet, har EU lansert nye strenge miljøkrav, og fra 2025 må alle tekstiler sorteres ut av restavfallet. Per i dag er ikke Norge tilrettelagt for tekstilsortering.
Sirkulær økonomi
Vi kan kanskje se på resirkulering som et forsøk på å få verden til å bli noe mer bærekraftig, til tross for vårt overforbruk. Resirkulering vil ikke redde verden, men det er likevel viktig, da det ifølge Jørgensen kan gi oss forbrukere en avfallsbevissthet.
Det holder ikke å overlate resirkulering helt til markedet. Det kan synes billigere å lage nye flasker i stedet for å resirkulere gamle, men det er bare fordi vi ikke inkluderer miljøkostnadene. Det kan også være billigere å sende avfallet til Kina for prosessering og gjenvinning, men da tas det ikke hensyn til utslippene fra transporten av avfallet.
Jørgensen diskuterer ikke sirkulærøkonomi som begrep. Det er synd, ettersom det er et konsept som nå kommer for fullt. Her ser man på avfall som ressurser på avveie. EU satser på å bevege seg i denne retning. Men hvor sirkulært er Norge? Hvordan bør myndigheter, næringsliv og organisasjoner samarbeide for å gå fra en lineær til en sirkulær økonomi? Det spør den nye organisasjonen Norsk Sirkulærøkonomi om. Deres Circularity Gap Report Norway er en kartlegging av hvordan materialer i norsk økonomi forbrukes, gjenvinnes, kastes eller lagres. Analysen kan gi Norge et grunnlag for arbeidet videre mot en sirkulær økonomi.
Men til tross for at Jørgensen ikke er innom dette, er hans bok tankevekkende og inspirerende. Samtidig må vi debattere dagens vekst-fetisjisme mer kritisk. Vi overbelaster biosfæren.
I dag vokser middelklassen raskt, og de fleste ønsker seg et materielt nivå de ser andre steder – som reklamen fôrer alle med. Og kinesere forsøker å bli enda mer amerikanske enn amerikanerne selv. Dette lover ikke godt. Recycling er derfor en nødvendig liten håndbok.