Kreativ mobilisering

12. juni, på toårsdagen for valgfusket i 2009, skal Den grønne bevegelsen igjen marsjere i iranske gater. Mobiliseringen har antatt svært nyskapende former.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tiam Irani er pseudonym for en kvinnelig journalist og sosiolog bosatt i Teheran. Hun har jobbet i flere reformvennlige aviser i Iran som senere har blitt stengt av revolusjonsdomstolen. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Motstand. Noen ganger spør jeg meg selv: «Har Den grønne bevegelsen kommet til sin ende?». Dette spørsmålet dukker særlig opp i perioder da det ikke er like mange gatedemonstrasjoner og protestmarkeringer.

Den siste store gatedemonstrasjonen fant sted for omtrent fire måneder siden. På den aktuelle dagen, 14. februar 2011, gikk over en million mennesker i gatene etter en appell fra Den grønne bevegelsens ledere Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karrubi. Regimet svarte med stor brutalitet, og den statlige propagandaen hadde allerede erklært bevegelsens nederlag. De ropte i parlamentet: «død over Mousavi og Karrubi». Kort etter demonstrasjonen ble Mousavi og Karrubi satt i husarrest, de sitter inne fortsatt.

Det pågikk flere protestdemonstrasjoner i Teheran og flere større byer i dagene etter 14. februar, men ikke like omfattende som den første dagen. Dette førte til skuffelse hos flere av bevegelsens tilhengere. De mente husarrest av Mousavi og Karrubi har svekket bevegelsens evne til å samle folk til store markeringer.

Andre mente derimot at milliondeltakelse ikke er nødvendig for alle protestdemonstrasjoner. Mindre demonstrasjoner kan være like effektive. Disse tilhengere mener folk også må lære seg andre former for sivil motstand mot regimet.

Grafitti til besvær

Når en ser det daglige livet i Teherans gater, den rolige og vanlige rytmen av folks hverdag, spør en seg selv: «Hvor er de millioner av mennesker som har vært med på demonstrasjonene, de som ble banket opp og til og med arrestert?»

Det kan ikke være tilfelle at de nå er blitt tilhengere av regimet eller at alle har mistet motet. Når jeg går i byens store og små gater, tar taxi eller t-bane, ser jeg de grønne fargene overalt: slagord skrevet med grønt på veggene eller en stor grønn malingflekk på en offentlig bygning. Den grønne fargen har blitt et symbol. I Teheran og andre større byer må regimet til kamp mot de grønne slagordene og de grønne flekkene med hvit og svart farge, noe som igjen viser at kampen fortsetter.

Noen av slagordene lyder: «Seier til Mousavi og Karrubi!», «Fri alle politiske fanger!», «Den grønne bevegelsen lever!». Jeg har lest dette på flere t-banestasjoner: «En god dag er på vei!». Regimet måtte ansette flere tusen mennesker bare for å fjerne de grønne slagordene fra veggene.

Oppfinnsom informasjonsspredning

Det iranske regimet forbyr Den grønne bevegelsen å ytre seg i mediene, fra trykte aviser til nettsider. De reformvennlige avisene har blitt stengt og bevegelsens nettsider filtrert. Men folk finner andre måter å spre sitt budskap på.

En måte er å skrive slagord på pengesedler. Folk skriver datoer for protestmarkeringer og gatedemonstrasjoner på sedlene. Sentralbanken prøvde å samle inn disse sedlene, men måtte gi opp etter kort tid da dette ble en veldig vanskelig og kostbart affære. Folk har forstått at dette er en effektiv metode for kommunikasjon, og nå er det mange slike sedler i sirkulasjon. Flere bloggere skriver slagord på mindre pengesedler og lar dem ligge på bakken, på restaurantbord, på benker i parken, nærmest som å dele ut løpesedler.

«Før nyttårsfestdagene vekslet vi en pengebunke av de nye 100 toman-sedlene (verdt omtrent én krone) i banken. Vi skrev slagordet ‘Fri Mousavi og Karrubi’ på sedlene og la dem på offentlige steder som kjøpesentre, kinoer og sykehus», sier Sara, en ung tilhenger av Den grønne bevegelsen.

Et nytt initiativ fra politiske aktivister og journalister er å trykke og kopiere 1-siders aviser: Et A4 ark med de siste nyhetene, som ikke kan trykkes i vanlige aviser på grunn av sensur. Nyhetssedlene har ofte navn som de forbudte avisene: Mousavis «Kalameh» (ordet) eller Karrubis «Etemad Melli» (nasjonal tillit). Innholdet i undergrunnsavisene skrives av anonyme, profesjonelle journalister og studentaktivister. Nyhetssedlene har blitt meget populære, spesielt i universitetene og andre offentlige steder som på t-banestasjoner og i banker. Flere personer har blitt arrestert og avhørt, men nyhetssedlene blir fortsatt trykt i store antall.

Tilhengere av Den grønne bevegelsen har startet en kampanje der de oppmuntrer folk til å skrive støttebrev og sende til Mosavis og Karrubis hjemmeadresse. Aktivistene antar at brevene havner hos sikkerhetsorganer, som på denne måten ser deres undertrykkelsesmetoder ikke fungerer.

Regimets terror

«Dette regimet er voldelig og ubarmhjertig, til og med mot tilfeldige forbipasserende. Prøv å holde deg inne den dagen …», sa en taxi sjåfør til meg få dager før en planlagt protestdemonstrasjon. Og jeg tenkte at regimet muligens likevel har klart å spre frykt blant folk.

En kvinne fra baksetet fortsetter: «I dagene etter valgfusket i 2009, da jeg hørte skudd fra gatene og folk som ropte ‘De dreper! De dreper!’, kunne jeg ikke tro at de drepte folk for en rolig protest mot valgfusk. Men de hadde drept, og de hadde drept mange. Min søster ba meg om å ikke ta med ungen min på demonstrasjoner, men jeg lo av henne og sa ‘hva er det som kan skje med oss?. Vi roper bare ‘Allhu Akbar’ (Gud er størst! Som også var slagord under revolusjonen i 1979).’ Men deres soldater var brutale, de skøyt, de slo. De pågrep Saideh, min nabo, og torturerte henne hardt i fengselet».

Regimets ekstremt voldelige aksjoner har ikke vært helt uten virkning. «Kvinnelige studenter er mest redde for de systematiske voldtektene i fengslene og ikke nødvendigvis for å kunne bli drept … Etter nyhetene om voldtekt i Kahrizak fengselet er de veldig bekymret for å bli pågrepet. Det har kanskje blitt noe stille nå, men dette varer ikke evig», sier en universitetsprofessor når jeg spør ham om studentaktiviteter ved hans universitet.

Salah Khalaf (Abu Ayad), en palestinsk leder som døde i 1991, forklarer i sin bok om den palestinske motstandsbevegelsen at en stor bekymring for de palestinske aktivistene var det som kunne skje i de israelske fengslene. Nyhetene som kom ut fra fengslene førte til at mange palestinere ble redde, og frykten gjorde at de flyktet fra sine hjem.

Forberedelsene til markeringsdagen 12. juni

En aktivist i Den grønne bevegelsen forklarer det slik: «Kanskje vi selv var noe delaktig i å spre frykt til folket, ved å fortelle alle de grusomhetene som har funnet sted i iranske fengsler … Jeg er fortsatt bekymret, men jeg er ikke redd. Håpet vekkes i meg når jeg ser pengesedlene med grønne slagord, når jeg mottar sms som sier at det iranske folket, som egypterne, skal seire over diktaturet.»

Det er flere aktivister som er fengslet kun for å ha sendt sms som inviterte til demonstrasjon. Men protestene lar seg ikke stoppe. I disse dager forbereder Den grønne bevegelsen en stor gatedemonstrasjon 12. juni, datoen for valgfusket for to år siden. Løpesedler, sms, kampanjer på Facebook og Twitter som mobiliserer til demonstrasjonen er i full gang.

Kampen fortsetter, men mest i hemmelige former. Målet er, som også Mousavi understreker, å bevisstgjøre folket.

Oversatt fra persisk av Nariman Rahimi.

---
DEL