Krakk-kunst

FILMANALYSE: Verden kan stå på randen av ny finanskrise. Islendingene har kjent krakk på kroppen. Det bearbeides i filmene som når norske kinoer denne høsten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Artikkel fra Ny Tids Tendenser-seksjon, 12.08.11-utgaven:

Symbolsk. En havarert sjark heises fra havet. I bakgrunnen sees ultramoderne finansarkitektur under oppføring.

Bildet fra spillefilmen Ildfjell (Rúnar Rúnarsson 2011) illustrerer hvordan det tradisjonelle livsgrunnlaget på Island vakler foran det nye, fremmedgjørende, truende, upersonlige. Der ingen ting produseres, men alt presenteres – i glanset innpakning. Vi føler oss like fortapt som filmens grinerbiterske hovedperson.

9. august 2011: Børsen i Sør-Kora faller med nær 10 prosent. Fra Australia meldes det at frykten i markedet brer seg som ild. EU er redd Italias økonomi blir den neste som klapper sammen. På Oslo Børs faller indeksen med 5 prosent i løpet av halvannen time.

Island, 1. oktober 2008: 100 islandske kroner koster 2,76 norske kroner. I mai 2006 var tallet 8,5. Inflasjonen ligger på 18,1 prosent, inflasjonsmålet fra 2001 er på 2,5 prosent.

Island, 2010/11: På tross av store økonomiske utfordringer, for å si det mildt, blomstrer islandsk film. I 2011 blir det produsert ti islandske spillefilmer (mot ni i 2010 og seks i 2009), et uvanlig høyt antall på øya. Ikke bare dét, den islandske filmen ser også ut til å være i kunstnerisk medvind. I mai 2011 har Ildfjell verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes til stor kritikerbegeistring.

Sammenhengen mellom økonomisk krise og filmatisk kvalitetsoppsving er ikke et ukjent fenomen. I årene etter at den argentinske økonomien kollapset i 2001, gikk landets filmbransje inn i en gullalder. Under økonomisk press ble budsjettene kuttet, estetikken ble sosialrealistisk, og historiene fokuserte gjerne på enkeltmenneskets skjebne i møte med omveltningene. Filmer som Ni dronninger (Fabián Bielinsky, 2000), Hístorias Minimas (Carlos Sorín, 2002), The Swamp (Lucrecia Martel, 2001) og Lost Embrace (Daniel Burman, 2003) gjorde det skarpt på internasjonale festivaler – og også på kino her hjemme.

Og videre: Irsk film er midt i en nyskapende periode, etter at landets it-boble sprakk, finanskrisen gjorde ytterligere skade og kassene ble bunnskrapt. Omlegging av støtteordningene, som blant annet innebærer økt satsning på lavbudsjett, har sluppet til unge, uortodokse og freidig filmstemmer som Jon Carney (Once 2006, Zonad 2009), Margaret Corkery (Eamon2009) og Mark O’Connor (Between the Canals 2011).

Islandsk oppvåkning

Den desperate situasjonen som har oppstått på Island er klangbunn i tre filmer som kommer på kino høsten 2011 og våren 2012. Alle svært foruroligende.

Sommerland tar islandsk overtro på alvor og presenterer en familie der de døde frekventerer hjemmet med største selvfølge, og alver bor i en stein i hagen. Men mens den synske moren leder spiritistiske seanser og familiens sønn får en ny venn med immaterielle kvaliteter, er far og datter mer skeptiske. Faren har bygd spøkelseshus i kjelleren og forsøker etter beste evne å lokke med godtroende turister.

Lånet til spøkelseskonseptet kom i økonomiske oppgangstider, da islandske banker kasta penger etter folk. Nå ser det annerledes ut. Situasjonen er desperat. Så kommer tyske kunstsamlere og tilbyr en utvei: De vil kjøpe familiens alvestein for en god slump Euro. Men når alvene fjernes, havner moren i koma.

Sommerland er en komedie, og debutregissør Grímur Hákonarson viser teft for absurde situasjoner og slapstick. Samtidig er det nærliggende å lese filmen som en refleksjon over hva som er i ferd med å skje på Island. Selger de sjela si i redsel? Er man i ferd med å miste tilknytningen til det som gjør islendinger til islendinger?

Kollektivt hukommelsestap?

Identitet for fall er også sentral tematikk i nestoren Friðrik Þór Friðrikssons Mama Gógó. Historien åpner med en filmpremiere. Regissøren (Hilmir Snær Guðnason) presenterer stolt sitt nye verk Nature Calling, et romantiserende og allegorisk blikk på det Island som er i ferd med å gå tapt. Tapet kommer tydeligvis ikke uten grunn, publikum er ikke interessert. Filmen flopper fullstendig, og regissøren klager til sin mamma Gógó: «Ingen er interessert i å høre om det gamle Island. Folk vil bare snakke om konsumindeks.»

Historien er nemlig satt idet Island er på vei inn i finanskrisen. Dette er tiden hvor finansinsitusjonene utgjorde 90 prosent av den islandske børsen. Island opplevde et økonomisk eventyr, halve landet kjørte påkostede landrovere, og hadde du havnet i økonomisk uføre kunne du alltids låne mer penger.

ROTER DET TIL: Mama Gógós reise inn i alzheimer-glemselen kan sees som en allegori over islendingens glidning bort fra sine røtter. FOTO: EUROPAFILM

Så også her. Vår regissør får trikse og fikse, og hans bankkontakt ringer ham privat om ulike plasserings- og investeringsmuligheter. Rådene viser seg å være dyre.

Samtidig kretser filmen rundt Mama Gógó. Den vakre og verdige 80-åringen glir sakte inn i alzheimer-tåke. Hennes mann er allerede død, så hennes hukommelse er familiens siste link til en annen tilværelse. Slik blir filmen også et bilde på en kollektiv islandsk erfaring i begynnelsen av det nye årtusenet: glemsel og tap av røtter.

Optimisme. Tross alt.

Også en rekke andre islandske filmer fra det siste året, som ikke er gode nok til å nå norske kinoer, spinner rundt finanskrisen – og identitetskrise.

I filmene Rokland (Marteinn Thorsson 2011) og Polite People (Olaf de Fleur Johannesson 2011) farter hovedpersonenes nemesiser fortsatt rundt i sine SUVs, tydelig upåvirket av kraket de har bidratt til. I City State (Olaf de Fleur Johannesson 2011) er vi i Reykjaviks underverden og ser hvordan østeuropeiske gangstere gradvis overtar prostitusjons- og narkotikahandelen.

Midt i alt dette mørke finnes det likevel mengder av lys. Hovedpersonen i Ildfjell får, mot alle odds, muligheten til å gjenoppdage kjærligheten til en kone han har forsømt gjennom et halvt liv. I Mama Gógó og Sommerland synes lærdommen å være at blod er tykkere enn pengestrømmer.

Islandske filmskapere har maktet og bearbeide krakk til kunst med humor og ømhet. Og på veien viste det seg muligens at det man fryktet tapt, har blitt gjenfunnet.

Ny Tids Tonje Skar Reiersen er også programansvarlig for sideserien Fokus Norden under Den norske filmfestivalen. I år inngår Sommerland og Ildfjell i programmet.


---
DEL