Kraftmarkedet fungerer som varslet

Den kraftige prisøkningen på kraft er helt etter planen. Men et flertall på Stortinget nektet å innse dette da de vedtok endringene i energiloven i 1990 og tilpasningene årene etter.

Ny Tid

Gjennom mange år har kraftprodusentene og lampe- og varmeovneselgere vært de som har vært best fornøyd med nordmenn. Vi har brukt mye strøm og vi har kjøpt lamper og elektriske ovner over en lav sko. Og det har vi hatt god grunn til. Politikerne har i over hundre år preket at Norge er en kraftnasjon med alle sine fossefall – og det skal sikre industri og innbyggere rimelig kraft.

Og det har gitt oss rimelig kraft. Det har vært politisk flertall for å legge til rette for at norske hus skal varmes opp og belyses av kraft. Elektrisiteten har vært billig og de aller fleste har utelukkende satset på denne kilden. I tillegg kommer at mange i tillegg bruker peis eller vedovner som kan varme opp boligene.

Denne løsningen skaper liten fleksibilitet for folk flest. Myndighetene har til en hver tid vært skeptiske til å satse helhjertet på å skape muligheter for at folk og bedrifter kan legge om til andre energikilder. ENØK-satsingene har ligget som et alibi i mange år – men nå blir denne ordningen vanskeligere å ta i bruk, etter at det er varslet at du som forbruker må betale for å be om ENØK-råd. Nå skaper denne låste situasjonen svært vanskelige tider for mange av innbyggerne.

Energiloven

Årsaken til dagens situasjon på kraftmarkedet startet i 1990. Da jobbet Syse-regjeringen med en større energilov. Det ble nåværende Hydro-direktør, Eivind Reiten, som la frem forslaget om ny energilov i 1990. Senterpartimannen Reiten satt som energi- og industriminister. Loven møtte mye motbør allerede før den ble vedtatt, men Eivind Reiten fikk kjempet igjennom loven. Den 29. juni 1990 ble loven vedtatt i Stortinget, mot stemmene til Arbeiderpartiet og SV.

SV og Ap var svært skeptiske. De ønsket mer styring og uttalte at de var bekymret for den vanlige forbrukeren. Skepsisen til Arbeiderpartiet ble raskt snudd til nærmest elektrisk begeistring for de mulighetene denne loven ga for et fremtid kraftmarked som ikke bare skulle gjelde Norge – vi skulle ha en nordisk kraftbørs. Og kraftverk i hver avkrok av landet skulle få muligheten å tilby forbrukere i hele Europa denne miljøriktige kraften fra norske fossefall. Norge skulle tilby sin kraft til land som brukte kraft fra forurensende kull, olje eller gass i sine energinett.

Arbeiderpartiet gjorde ikke noe for å stoppe eller endre energiloven da de bare få måneder etter overtok regjeringskontorene etter at Syse-regjeringen, som måtte ga av på grunn av EU-spørsmålet.

Energiloven trådte i kraft den 1. januar 1991. Loven skapte i begynnelsen ingen problemer for norske forbrukere. Det var bra med nedbør, og eksportmulighetene var begrensede til noen få overganger mellom Norge og Sverige. En mulighet som hadde ligget der i mange år, og som Norge og Sverige hadde nytt godt av i de områdene der denne kraftutvekslingen fant sted. Det var ikke snakk om noen markedsrettet eksport, men en gjensidig avtale om å hjelpe hverandre gjennom de periodene med mangel på kraft et sted, samtidig soim det var var overskudd et annet sted. De første årene etter at energiloven trådte i kraft var strømprisen stabil på grunn av et solid kraftoverskudd.

Markedskraft

Energiloven åpnet for mer konkurranse om kraften. Loven legger til grunn at konkurransen vil utjevne prisene i markedet. Dette er den formuleringen vi i dag må slite med. For loven legger ikke til grunn at det er de norske prisene som vil være de som styrer markedet. Dette så kraftoperatørene, og derfor var de også tidlig ute og planla det nye nordiske kraftmarkedet, som også skulle kobles til det nordeuropeiske, særlig det tyske markedet.

Strømprisene var svært ulike i Norge og for eksempel Danmark for ti år siden. Mens norske forbrukere raste når prisen på en kilowattime nærmet seg 35-40 ører, så hadde danske forbrukere allerede den gang en strømprisen som lå på kroner 1,30-1,40. den var til og med over det nivået også. Men det danske markedet bygger ikke utelukkende på elektrisitet som oppvarming. Tvert imot brukes elekstrisitet i Danmark nesten utelukkende til lys og drift av de vanlige husholdningsapparatene. Varmen kommer fra oljefyr, fjernvarme, bioenergi eller andre typer oppvarmingsmuligheter.

Da energiloven åpnet for økt eksport så gikk det ikke lang tid før norske og svenske kraftoperatører hadde fått den norsk-svenske kraftbørsen opp å stå. Denne har siden vært drivkraften i å videreutvikle en nordisk kraftbørs. Denne ønsker de siden skal bli en del av en stor europeisk kraftbørs.

Til tross for omfattende debatter blant politikere, kommuneledelsene, industriledere og kraftselskapene gjennom mesteparten av nittitallet, så var dette en debatt som vanlige borgere ikke deltok i. Ikke før været skapte hodebry på høsten 1996, men da var mesteparten av grunnlaget for det nye kraftmarkedet vedtatt og ved å ta form. I forkant av at det ble innført den norsk-svenske kraftbørsen i 1996 var debatten helt fraværende i norske medier. Ingen brydde seg om at norske strømpriser nå skulle konkurrere med utenlandske forbrukere som hadde en betydelig høyere strømpris. For danske og svensker ville en strømpris på en krone per kilowattime være rene gavepakken, mens det ville oppleves som et ran av norske forbrukere.

Norge som spydspiss

Energiloven av 1990 og den svenske-norske kraftbørsen var en kraftig liberalisering av et marked som tidligere var en del av den pakken som la grunnlaget for hele det norske samfunnet. Kraften ble brukt til å bygge Norge. Uten kraften ville det ikke vært mulig å bygge ut steder som Sauda, Grenland, Odda, Mo i Rana og så videre. Det ble politisk bestemt at kraften skulle være grunnpilaren i disse samfunnene. Når storsamfunnet da plutselig bestemmer seg for at strømprisen skal flyte fritt, og foreløpig har den en voldsom oppdrift, sammenlignet med det vi kjenner til fra tidligere.

Nå har kraftprisene ikke direkte påvirket norsk kraftintensiv industri, siden disse har langtidskontrakter om levering av strøm. Men vi har sett at disse kontraktene utnyttes slik at folk sies opp fordi industrien tjener mer på å selge kraften enn å opprettholde arbeidsplasser.

Norge var tidlig ute med liberaliseringen av markedet, og det vi ser i dag er bare begynnelsen. EU-landene brukte mange år på å oppnå en enighet om fri omsettelighet av kraft i unionen. Ikke før i 1999 kunne EU vise til enighet om fi omsettelighet av kraft for de største forbrukerne. Samtidig vedtar Stortinget neste skritt i liberaliseringen – overgangsordninger for de politisk bestemte langtidskontraktene.

Neste skritt i liberaliseringens ånd er at de store statlige kraftselskapene skal selges ut. Dette sier de ikke i dag, men regjeringen har foreslått at Statkraft omdannes til aksjeselskap. Rent formelt gjør et slikt grep det umulig for vanlige borgere å få innsyn i hva Statkraft driver med, men det betyr også at det er første skritt på vei mot at private kan kjøpe seg opp i Statkraft.

Eksporten øker

Mens energiminister Einar Steensnæs snakker om sparing av strøm og at vi må bli flinkere til å slå av lamper og skru ned uvettug bruk av varme, så kommer denne formaningen litt sent. Norske forbrukere har skjønt at strømmen har blitt dyrere.

I hele 2002 ble det totalt brukt ca. 120 milliarder kilowattimer (120 TWh) elkraft i Norge i 2002. Dette er nesten fire prosent mindre enn året før, skriver KraftNytt.no. Det ble produsert 129,7 milliarder kilowattimer (129,7 TWh) i de rundt 850 norske kraftverkene. De foreløpige tallene viser at Norge eksporterte12,6 milliarder kilowattimer (12,6 TWh) til våre naboland. Samtidig importerte vi 2,9 TWh. Det gir en nettoeksport på 9,7 milliarder kilowattimer (9,7 TWh).

Til sammenligning bruker husholdningene i Oslo 4-4,5 TWh i året, i Bergen i underkant av 2 TWh, i Stavanger 1,2-1,4 TWh og Trondheim ca 1,3 TWh. Til sammen bruker de rundt en million innbyggerne i landets fire største byer i underkant av 9 TWh i sine boliger.

Dette har fått SV-leder Kristin Halvorsen til å uttale at kraftprodusentene kynisk spekulerer i kraften. Hun mener at kraftprodusentene har tappet vannmagasinene i trygg forvissing om at de kan sende regningen videre til folk med både god og dårlig råd.

Kraftselskapene har varsla rekordhøye strømpriser for vanlige forbrukere utover vinteren. Begrunnelsen er lav vannstand i kraftmagasinene. Kraftselskapene viser til at det har vært en tørr ettersommer og høst, men tall fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) viser at nedtappede kraftmagasin ikke bare skyldes lite regn. Kraftprodusentene har holdt høy produksjon for å utnytte eksportmulighetene.

De lever i et liberalisert marked, og utnytter det så godt de kan.

Nå truer politikerne på Stortinget med å endre spillereglene for kraftbørsen – som de selv innførte for å få konkurranse i markedet.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.