Kraften i inderligheten

The Passion of The Christ er tidenes viktigste religiøse film fordi den bruker Hollywoods pop-kulturmaskineri i inderlighetens tjeneste.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

The Passion of the Christ er en ytterst viktig film. Den vil få stor betydning for kristen religiøsitet i mange deler av verden. Kristendommen handler nemlig ikke først og fremst om vafler med syltetøy og kulturverksteder om fred, slik man gjerne får inntrykk av her hjemme. For de fleste kristne i verden handler religion om Jesus, og enda viktigere, den handler om følelser, sterke følelser.

Det viktigste trekket ved utviklingen av kristendommen i vår tid, er den karismatiske religiøsiteten; den utgjør en global kultur, den er sentral i det religiøse landskap i verden i dag. Det er i dette landskapet at The Passion of the Christ må plasseres. Mel Gibsons religiøsitet handler om intense personlige opplevelser av Jesus og et ønske om å føle med ham i hans lidelser. Derfor er Mel Gibson langt mer representativ for dagens globale kristendom enn Gunnar Stålsett, som opplever filmen som spekulativ råskap (Aftenposten 19. mars).

Dette bekreftes av at filmen faller i god jord hos representanter for det lavkirkelige Norge, kristne ledere som er nærmere de karismatiske, evangeliske, spirituelle strømingene. Religionens rolle i populærkulturen og i offentlig debatt har virkelig forandret seg når nettopp mange kristne ledere oppfordrer sine trosfeller til å se en film så overlesset med vold. Dette står også i motsetning til den nesten enstemmige avvisningen av tidligere Jesus-filmer, som Jesu siste fristelse og Jesus av Montreal.

A.O. Scott skriver i en filmanmeldelse for The New York Times at han er overrasket over at The Pssion of the Christ har slått an hos «evangelical Protestants» når innholdet virker så tradisjonalistisk romersk-katolsk (The New York Times, 25. feb.) Hadde Scott visst litt mer om utviklingstendenser innenfor samtidens kristendom, både protestantisk og katolsk, ville han ikke vært overrasket. Denne filmen kommer til å slå an som ingen religiøs film tidligere har gjort hos kristne verden over. Den tegner faktisk konturene av et helt nytt forhold mellom religion og populærkultur, og peker nese av Neil Postman’s gamle, pessimistiske sannhet om at religion, i likhet med politikk og andre dypsindige ting, ikke lar seg gjengi innenfor populærkulturens rammer.

The Passion of the Christ er uttrykk for en ny global inderliggjøring av religion – skjønt genuint ny er vår tids inderliggjøring av troslivet selvsagt ikke. Pietismen, eller vekkelseskristendommen, hadde stor innflytelse på religiøsiteten i Norge og resten av det protestantiske Europa på begynnelsen av 1700-tallet. Innflytelsen lå først og fremst på det individuelle plan. Pietismen la stor vekt på individets religiøse liv. Den la vekt på de religiøse følelsene, ikke minst fordi den var en reaksjon på en tilstivnet og formalistisk kristendom. Den hadde verken ambisjoner eller kraft til å forandre de grunnleggende maktstrukturer i samfunnet. Inderliggjøring av religionen trenger altså ikke ledsages av at religionen blir politisk.

The Passion of the Christ er heller ikke et politisk vitnesbyrd. Jeg kan gjerne være enig i at filmen bærer på «the uneasy, often troubled mood of the 21st century», slik David Sterrit skriver i The Christian Science Monitor (25. feb.). Det er selvsagt fullt mulig å lese filmen i forhold til dagens politiske landskap. Vi ser et Midtøsten fullt av religiøse forventninger, vi ser folkegrupper på randen av opprør, vi ser en avmektig supermakt fra et fjernt land, vi ser en guvernør som toer sine hender og ønsker at disse orientalske fanatikerne bare kunne holde litt fred for en gangs skyld. Bjellene ringer stadig.

De politiske assosiasjonene filmen gir, er imidlertid ikke viktige fordi det spirituelle, det inderlige, det religiøse, er så åpenbart i sentrum. Det er også dette som vil gjøre den til årets film for politikere med lavkirkelig tendenser, fra Bondevik til Bush.

Jeg oppfatter heller ikke filmen som antisemittisk. Det er godt mulig Pontius Pilatus slipper for lett unna, men de romerske soldatene hans er langt større sadister enn fariseerne, som jo faktisk har en reell anklage mot Jesus. Det er riktignok slemme jøder i filmen, men det er også mange snille jøder i filmen, én av dem er Guds sønn, og han lar seg ødelegge for vår skyld. Hvordan skulle man laget en film om Jesus uten at det var både slemme og snille mennesker med?

Jeg tror der er viktig å udnerstreke at den blodtørstige mobben representerer menneskeheten, ikke jødene som gruppe. Hvis denne filmen skulle føre til mer anti-semittisme, ville det faktisk være en stygg bekreftesle av at filmens tematiske kjerne er så alt for aktuell i vår egen samtid.

For The Passion of the Christ handler om religionens voldelige hjerte: ofringen av syndebukken. Ingunn Økland har rett i at filmens sentrale budskap er forholdet mellom den intense lidelsen opplevd av Jesus, og den desto sterkere frelsesbevisstheten hos hans tilhengere. Men man bør ikke forlate saken der, for ofringstemaet, lidelsen og frelsen rommer mer. Religion handler om blod og skyld, og Mel Gibson har smurt dette tykt utover lerretet for oss – Jesu blod, vår skyld.

Litteratur- og religionsforskeren René Girard er kjent for sin teori om syndebukkmekanismen. Girard vil elske The Passion of the Christ fordi filmen er en studie i syndebukkmekanismen. René Girard ser vold som opphavet ikke bare til religion men til all sivilisasjon. Mennesket har i utgangspunktet få sperrer når det gjelder brutalitet overfor hverandre. Et drap kan kun hevnes ved et nytt drap, og gjensidig hevn skaper en uendelig historie av grusomheter. Bare ved å samles om en syndebukk, et svakt og ensomt medlem av gruppen, og ved å overføre all skyld på dette individet og drepe det, kan voldsspiralen unngås og sosial orden opprettes, ifølge Girard. Offerdrapet, altså kollektivets drap på syndebukken, er utgangspunktet for det ordnede samfunn.

Pontius Pilatus har en intuitiv forståelse for dette, han leser hele situasjonen med den rasjonelle politikerens øyne, som oldtidens Henry Kissinger. Han vet at moralske prinsipper kommer til kort overfor de hevngjerrige og blodtørstige folkemengdene som roper at de heller vil ta livet av profeten Jesus enn den gale morderen Barrabass. Den romerske guvernør vet at mennesker trenger brød og sirkus – og sirkus i virkelig forstand betyr blod og innvoller, ikke hester med rosa fjær på hodet.

Jesu venner forsto at Jesus ble anklaget på falskt grunnlag, og Jesus forsto det selvsagt selv. René Girard mener at evangeliene er historien om syndebukkmekanismen som fører til at menneskene korsfester Jesus.

Det kristne budskap om drapet på den uskyldige Jesus løfter dermed sløret fra øynene våre, det får oss til å oppdage de voldelige impulsene som styrer oss. Samtidig får vi makten til å forandre disse impulsene, til å forandre oss selv, vende oss fra kollektiv vold til nestekjærlighet.

Gibson vil vise oss våre egne voldelige impulser, og man må jo si at han har en solid erfaring rundt den populærkulturelle siden ved dette temaet – fra Mad Max til Lethal Weapon. De voldelige impulsene blir tydeligst i de romerske soldatenes sadisitske glede når Jesus pines, men de blir også tydelige i fariseernes kollektive krav om at Jesus skal korsfestes. De blir tydelige når prestene som kommer med innvendinger mot anklagene kastes ut fra forhørssalen. Det er konflikt, og dermed øker kravet om at alle skal tenke likt og følge lederen. Dette er ikke bare et religiøst dokument, det er en innføring i grunnleggende sosialpsykologi. Bare én av karakterene i denne historien har evnen til å vende det andre kinnet til, og Gibson mener han har noe å lære oss alle.

Det er ikke veldig vanskelig å være enig med Gibson, for Jim Caviezel framstiller en troverdig Jesus. Han er inderlig uten å være sørgmodig, han er guddommelig uten å miste menneskelighet. Scenene som viser hans menneskelighet og sårbarhet, og ikke minst hans forhold til moren, gjør filmen minst like vond å se som torturscenene. Kryssklippingen fra tortur til barnelek er enkel, men virkningsfull. Estetisk er The Passion of the Christ utsøkt. Personlig synes jeg det tilfører filmen en betydelig dimensjon at man bruker arameisk og latin. Valget av gamle språk kan også vise seg å være et genialt trekk av Gibson i hans forsøk på å nå jordens befolkning med sitt kristne budskap i en tid da engelsk ofte assosieres med kulturimperialisme og uønskede sider ved globalisering.

«Værsågod, kjære trosfelle, her har du en aneldning til å lide med Jesus.» Dette er budskapet i The Passion of the Christ, og Mel Gibsons trosfeller vil takke ham for dette og gripe sjansen begjærlig. Mel Gibson bruker dermed Hollywoods gigantiske evner til noe ganske nytt. Han tilbyr en anledning til å føle med Jesus. Det er en to timers studie av vår egen råskap overfor syndebukken som fornærmer både fariseere og romere for å spre sitt budskap, stabukken som står på sitt til døden. For lunkne liberalere i Skandinavia fungerer det ikke så godt, vi skjønner ikke helt hva Gibson vil oss. For ledere i Den norske kirke fungerer det heller ikke særlig godt for hvor mange av dem tror egentlig på de sentrale dogmene i kristendommen? For omtrent en milliard andre kristne i det lavkirkelige Norge så vel som i Latin-Amerika, i USA, i Afrika, i Asia, er det nettopp dette kristendommen handler om – å lide med Jesus. Bare vent og se, påskefeiringen er rett rundt hjørnet, og vi lever i en inderlig tid.

---
DEL

Legg igjen et svar