Kosovo mot selvstendighet

«Det internasjonale samfunnet» ivrer etter å komme seg ut av hengemyra Kosovo. 10. desember avsluttes siste forhandlingsrunde om Kosovos status.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kosovo] Med 40-50 prosent arbeidsledighet, en prekær økonomisk situasjon, store problemer med strøm- og vannforsyninger og 45 prosent oppslutning ved valget 18. november er det ikke tvil om at Kosovo nå trenger en endelig statusavgjørelse.

Frustrasjonen ligger utenpå enhver kosovoalbaner som jeg snakker med her i Pristina, Kosovos hovedstad. – Det kan ikke fortsette slik, hvisker de, for ikke å forstyrre den nødvendige enhetsfølelsen. – Vi trenger en avklaring slik at vi får kommet oss videre, får bygget landet som vi aldri før har fått styre selv.

Situasjonen for den serbiske minoriteten er også preget av økonomisk depresjon og en usikker framtid i «fiendens land». De boikottet valget 18. november for å hindre legitimering av enheten Kosovo og lever isolert i enklaver beskyttet av KFOR-soldater.

Et uavhengig Kosovo?

Selv om det unektelig er en ugrei affære under internasjonal rett å anerkjenne Kosovo, vil det likevel være mindre problematisk for regionen i så måte å perforere den de facto-grensen som utgjør Kosovo i dag, og som utgjorde Kosovoprovinsen også i Jugoslavia, enn å trekke nye og langt mer problematiske skillelinjer i landskapet. Dette gjelder også som et forslag som ble presentert i forhandlingskretser i høst om å dele Kosovo mellom Serbia og et selvstendig Kosovo.

Det mest sannsynlige utfallet slik det ser ut i dag, er at Kosovo erklærer uavhengighet unilateralt i desember eller januar. Et slikt pennestrøk er ikke mye verdt uten internasjonal anerkjennelse, men det er slett ikke umulig at USA og EU-statene velger å støtte et slikt trekk. Hvis så skulle skje, er det, i tillegg til en rekke regionale og internasjonale konsekvenser, sannsynlig at en intens situasjon vil oppstå med relativt stor fare for væpnede sammenstøt og nye flyktningstrømmer i området. De cirka 100.000 serberne som bor i Kosovo, vil utsettes for et kraftig press.

Albanerne var under den kommunistiske diktatoren Josip Titos styre (1953-80) den fattigste folkegruppen i Jugoslavia, foruten sigøynerne. Lange tradisjoner med overgrep fra den rent serbiske politistyrken førte til vekkelse av albansk nasjonalisme og påfølgende opprør mot serberne på begynnelsen av 1990-tallet. Slobodan Milosevic sendte på slutten av 1990-tallet inn den jugoslaviske hæren for å bekjempe UÇK (Kosovo Liberation Army, KLA).

Det internasjonale samfunnet sørget for at det var siste gang serbiske divisjoner rullet over Kosovosletta ved i 1999 å bombe serbiske mål for å stanse den serbiske krigsmaskinen. Unmik (United Nations Mission in Kosovo) har siden styrt Kosovo. Åtte år senere brøler FNs landcruisere fremdeles gjennom Pristinas støvete gater.

Internt i Kosovo er det mest dramatiske scenarioet, etter en selvstendighetserklæring, en gjentakelse av opprøret i 2004, da albanske bander angrep den serbiske minoriteten i organiserte angrep og etterlot titall drepte og 150-200.000 nye flyktninger. Militante serbiske grupperinger som Tsar Lazar’s Guard har uttalt at de vil gå til krig hvis Kosovo erklærer uavhengighet, og har blitt observert aktive i vervekampanjer i grensestrøkene de siste månedene. Ekstreme serbiske grupper fra Republika Srpska i Bosnia har også advart om at de vil dra til Kosovo for å kjempe på serbisk side ved en uavhengighet.

Økende polarisering

Unmik har bannlyst alle disse gruppene som «terrorister», men kriseplanen til Nato-ledete Kosovo Force (KFOR) holdes fremdeles hemmelig av fare for å spre frykt i en spent situasjon. Det er lite sannsynlig at Serbia vil ty til militær makt selv om den serbiske minoriteten utsettes for fare i Kosovo – Serbia har verken militær eller politisk tyngde til en slik operasjon. Men skjult støtte til «terrorgrupper» kan forlenge og intensivere en mulig væpnet konflikt.

Men der Kosovo har vært relativt stabil siden opprøret i 2004, er grenseområdene i Makedonia og Sør-Serbia mer utsatt for åpen konflikt mellom folkegruppene. Her er det få eller ingen internasjonale styrker som sikrer stabilitet, og svake styresmakter med politisk hodepine er sjeldent rustet for elegante håndteringer av etnisk turbulens.

Makedonia er spesielt utsatt for spillover-uro ved en eventuell uavhengighet i sin vestlige nabo Kosovo. Albanere utgjør omlag 25 prosent av Makedonias befolkning på to millioner, som også består av andre etniske minoriteter som tyrkere, sigøynere, serbere og vallaker. Denne høsten har sett en økende grad av voldelige episoder i vestlige Makedonia, et område som er i ferd med å bli rent albansk.

Den albanske «hovedstaden» Tetovo i vest og de omkringliggende områdene er nærmest et ikke-kontrollerbart område der makedonsk politi er gjort maktesløse til fordel for albanske sikkerhetsselskaper, borgervern og paramilitære grupperinger.

I Sør-Serbia ligger Presevo-dalen, hjem til et ikke ubetydelig antall albanere, ved siden av serbere, sigøynere og tyrkere. Tre kommuner i dalstrøket er særlig gjenstand for bekymring, da Presevo, Bujanovac og Medvedja har vært vitne til økende polarisering mellom den serbiske og den albanske befolkningen siden Kosovo-konflikten i 1999. Selv om situasjonen i øyeblikket er stabil, er Presevo-dalen en potensiell kruttønne hvor arbeidsløshet, investeringstørke og etniske motsetninger sannsynliggjør utsiktene for uro ved en endring i Kosovos status.

Serbere i området frykter at albanerne vil benytte seg av anledningen til å jage dem ut av Presevo. Mens noen ekstreme albanske grupperinger i området har uttalt at de ønsker å innlemme Presevo i en eventuelt kosovoalbansk stat, ønsker de fleste albanere i Presevo kun en mer rettferdig andel av Serbias fordelingsgoder. Særlig kommunene med albanske majoriteter er marginalisert av Beograd, som ser med ublide øyne på de «illojale» innbyggerne i sør.

Dessverre viser historien at det ofte er ekstremister som setter dagsorden i slike spente situasjoner og Presevo-dalen er regnet som det mest kritiske området i Serbia per 2007.

Har Balkan råd til en ny stat?

Langt fra glinsende forhandlingsbord viser realiteten på bakken i det sørlige Balkan at Kosovos status kun er halve ormebolet i «det albanske spørsmålet», og Kosovos endelige status kan lett skape en usikker situasjon i nabolandene. Det må tid til for å bygge solidaritets- og nasjonsfølelse mellom albanere og slavere, selv om blodige kriger og Unmiks løfter har gjort en god jobb i å reversere enhver slik følelse.

Kosovo har blitt et forhandlingskort for stormaktene, og den iskalde vinden som blåser mellom øst og vest ser ikke ut til å svinge i retning av en nært forestående avklaring på situasjonen i sørøst-Europa. Det er ikke tvil om at situasjonen i Kosovo er uholdbar, og at en endelig statusavgjørelse er absolutt nødvendig for å rydde opp i økonomien, og for å sikre at den demokratiske prosessen som er påbegynt utvikles videre.

Men kanskje, paradoksalt nok, er den beste løsningen i dag nettopp ingen løsning, for uansett utfall av de pågående forhandlingene, vil en avgjørelse føre til at det albanske spørsmålet igjen står på dagsordenen i regionen. Og det synes ikke Balkan klar for ennå.

---
DEL