Kosovo brygger på forandring

Etter sju år med selvstendighet forblir Kosovo et samfunn i krise. En ny bok legger ansvaret på en korrupt elite – og dens vestlige allierte.

1999: En NATO-soldat holder en gutt fra Kosovo i hånden. I 1999 gikk NATO til militær intervensjon i Kosovo. Inngripenen var svært kontroversiell

Fra november i fjor til februar i år utvandret over 50 000 kosovere til EU. Antallet er oppsiktsvekkende. Kosovo har i alt 1,8 millioner innbyggere. Det vil si at oppimot tre prosent av hele befolkningen emigrerte på bare ti uker. Det er fred i Kosovo, og ingen krig truer. Hva får så mange mennesker til å prøve lykken i et nytt land? Og hva forteller masseflukten om tilstanden i Kosovo, sju år etter selvstendighetserklæringen fra Serbia i 2008?

Andrea Lorenzo Capussela, forfatter av boken State-Building in Kosovo: Democracy, Corruption and the EU in the Balkans fra 2015. FOTO: Privat
Andrea Lorenzo Capussela, forfatter av boken State-Building in Kosovo: Democracy, Corruption and the EU in the Balkans fra 2015. FOTO: Privat

Varsler. Ifølge Andrea Lorenzo Capussela, forfatter av boken State-Building in Kosovo: Democracy, Corruption and the EU in the Balkans (2015), er svaret at vestlig intervensjon riktignok frigjorde Kosovo fra diktatorisk overstyre – men overlot befolkningen i hendene til en ny, predatorisk elite. Capussela er en italiensk akademiker som frem til 2011 fungerte som leder for økonomiavdelingen i International Civilian Office – instansen som hadde ansvar for overoppsyn av Kosovos sivile administrasjon. Han har nå påtatt seg rollen som varsler. Til Ny Tid beskriver han masseutvandringen vinteren 2014–2015 som «uhørt i fredstid, uansett hvor». At Kosovos befolkning søkte en bedre fremtid utenlands, overrasker ham derimot ikke. Arbeidsledigheten er skyhøy – over 40 prosent for befolkningen generelt, og om lag 60 prosent for unge under 24. Bruttonasjonalprodukt per innbygger er bortimot lavest i Europa, og lønningene likeså. Men slik Capussela ser det, er det ikke bare fattigdom og labre fremtidsutsikter som driver Kosovos befolkning på flukt.
«Bare noen dager før masseflukten begynte, ble en langvarig politisk krise løst,» forklarer Capussela. «To partier i parlamentet hadde stor nok oppslutning til å blokkere hverandres forsøk på å danne regjering. Da de formet storkoalisjon, innså folket at det ikke var noen forandring på trappene – og da dro de.»
Koalisjonen innebar, ifølge Capussela, bare mer av det samme: fortsatt styre av en elite som har holdt makten helt siden fredsslutningen i 2000. Da de – nok en gang – befestet grepet om makten, var det like greit for mange å bare reise.

Korrupt elite. Kosovos elite består av lederskikkelser fra kosovoalbanernes væpnede frigjøringskamp på slutten av 90-tallet. Flere kommandanter fra Kosovos frigjøringshær (KLA i engelskspråklige kilder, UCK på albansk) dannet politiske partier etter fredsslutningen. Disse har siden styrt Kosovo. Eliten kontrollerer i dag Kosovos offentlige instanser – rettsvesen, media, forretningsliv, byråkrati og politikk. Ifølge en rapport vedtatt av Europarådet i 2011 kontrollerer den også kriminelle nettverk som står bak smugling av heroin fra Asia til Europa, menneskesmugling og våpensmugling. I rapporten fremkommer også graverende anklager om krigsforbrytelser. At disse gruppene – som består av kriminelle og korrupte ledere – styrer Kosovo, er ikke noe nytt. Det Capussela varsler om i sin bok, er at de holder makten takket være Vestens ukritiske støtte.

Det velfungerende, liberale demokratiet Vesten lovet å skape før de igangsatte bombingen, har aldri blitt etablert.

NATOs allerte. NATOs inngripen i Kosovokrigen i 1999 – en nesten tre måneder lang bombekampanje som drev Slobodan Milosevics styrker ut av det som den gang var en serbisk provins – var meget kontroversiell. For det første stred aksjonen mot internasjonal lovgivning. For det andre hadde den ikke støtte i FNs sikkerhetsråd. Innsatsen i Kosovo skulle omdefinere NATO fra rollen som motvekt til østblokken, til sin nåværende rolle som proaktiv aktør på verdensarenaen. Dette gjorde inngripen, ifølge Capussela, til et prestisjeprosjekt uten like. Å mislykkes var ikke et alternativ; kritikk var utelukket. NATO kjempet en ren luftkrig, og gikk ikke inn med bakkestyrker. Den rollen fikk Kosovos frigjøringshær. Dette satte KLA i en veldig fordelaktig situasjon. Som NATOs allierte ble også KLA fredet for kritikk. Ifølge Capusselas fremstilling ga dette frigjøringshæren carte blanche for utføring av overgrep under krigen, og kriminell aktivitet begått i ettertid.

Ukritisk. Den historiske betydningen av NATOs inngripen i Kosovo er betraktelig. Uten Kosovokrigen som presedens ville det ha blitt atskillig vanskeligere å argumentere for NATOs påfølgende aksjoner i Irak, Afghanistan og Libya. Dette gjør inntrykket av suksess i Kosovo fundamentalt – etablering av demokrati ved bruk av bombing der, viser at noe lignende kan oppnås andre steder. Dette mener Capussela at Kosovo-eliten har klart å utnytte. Fra sin posisjon i den internasjonale administrasjonen observerte han at anbefalinger om bekjempelse av korrupsjon ble oversett – uten forklaring. Dette ble det aldri sagt noe om offentlig. Eliten visste at de kunne gjøre hva de ville uten konsekvenser. Inntrykket av suksess var for viktig til å utfordre dem for sine mangler. Av de enorme summene – ifølge tall oppgitt i Capusselas bok over 10 milliarder dollar – som Vesten har skutt inn i Kosovo siden 2000 for å etablere et fungerende samfunn, har mye blitt sløst bort. Mye har havnet i lommene til eliten og deres medsammensvorne. Svært lite har kommet den jevne kosover til gode. Det velfungerende, liberale demokratiet Vesten lovet å skape før de igangsatte bombingen, har aldri blitt etablert. Men å si det offentlig, påstår Capussela, kommer ikke på tale. Det ville være å innrømme at feil ble gjort helt fra begynnelsen, og utgjøre en kritikk av selve grunnlogikken bak NATOs bombefly-diplomati. Ifølge Capussela utgjør dette et svik mot Kosovos befolkning. «Ved å støtte Kosovos myndigheter, og overse deres alvorlige defekter uten noensinne å kritisere dem offentlig, har ikke Vesten hjulpet Kosovos folk til å oppnå velstand og demokrati overhodet,» konkluderer han.

Norsk bistand. Norge har vært en betydelig bidragsyter til Kosovo. Sverre Johan Kvale var norsk ambassadør til Kosovo på slutten av 2000-tallet. Han uttaler til Ny Tid at Norge på den tiden hadde et av de største årlige bistandsbudsjettene i Kosovo på rundt 100 millioner kroner. I boken til Capussela fremgår det at en skole bygget med norske midler ble stående ubrukt i et år, fordi lokale myndigheter ikke knyttet skolebygningen til det lokale strøm- og kloakknettverket, noe de hadde forpliktet seg til å gjøre. Capussela anser dette som et eksempel på elitens manglende omsyn for folkets interesser. Forhenværende ambassadør Kvale mener på sin side at det heller er snakk om typisk balkansk mangel på punktlighet. Han unnlater seg ellers å kritisere Kosovos ledelse. «Jeg kan si mye stygt om politikere i hele regionen,» sier han til Ny Tid, «men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det tjener ikke til noe.» Kvale understreker videre at korrupsjon er utbredt på Balkan generelt, ikke bare i Kosovo.

Krigsforbrytelser for retten. I begynnelsen av august vedtok Kosovos parlament å opprette særskilte domstoler for å stille KLA-medlemmer som anklages for krigsforbrytelser i Europarådets rapport fra 2011, for retten. Det skjedde etter langvarige og bitre politiske kamper. En viktig årsak til at mange parlamentsmedlemmer motsatte seg vedtaket, var at de og deres allierte risikerer å havne på tiltalebenken anklaget for tortur, massakrer og organsmugling. Rettsakene begynner først til neste år, og de skal avholdes i et nøytralt land – sannsynligvis Nederland – med utenlandske dommere. Dette gjøres for at politisk press ikke skal påvirke rettsprosessen. At Kosovo i det hele tatt vedtok disse særskilte domstolene, skyldes intenst press fra Vesten. Andrea Lorenzo Capussela mener likevel at det ikke er snakk om et reelt oppgjør med Kosovos elite, ei heller noen kursendring i vestlig diplomati. Slik han ser det vil ikke domstolene føre til samfunnsendringer. «Til det er KLA og krigen altfor populære blant Kosovos befolkning,» sier han. «Så lenge eliten beholder støtten i folket, sitter de trygt.» Det er kun ved å utfordre eliten for den økonomiske kriminaliteten – som beriker den på folkets bekostning – at man kan få til en reell endring, mener Capussela. «Det ville vært langt modigere og mye mer formålstjenlig å angripe Kosovos elite på et felt der de ikke vil støttes av folket. Dessuten er krigsforbrytelsene nå kun av historisk betydning. Etter krigene utgjør serberne bare fem prosent av befolkningen. Forutsetninger for noen ny væpnet konflikt eksisterer ikke.»

Håp. Likevel klarer Capussela å peke på en ny kilde til håp. Det store flertallet av de titalls tusen kosoverne som søkte et bedre liv i EU vinteren 2014–2015, møtte stengte dører. Innbyggere i Kosovo har ikke rett til å reise til EU uten visum, og de innvilges heller ikke asyl. De er nå i ferd med å vende tilbake. «Hvis sosiale og politiske krefter som ønsker reform i Kosovo, kunne mobilisere disse folkene, overbevise dem om å aktivere seg og få dem til å stemme mer forsiktig, da tror jeg en bevegelse for forandring kan begynne,» mener Capussela. Han legger til at hvis så skjer, er det ikke takket være det internasjonale samfunnet, men på tross av det. «Vesten har ikke gitt disse nye kreftene noen hjelp overhodet,» konkluderer varsleren.


Jensen er frilansjournalist.
johanjensenjournalist@gmail.com.

---
DEL