Kosmopolitisme for en ny tidsalder

I tider hvor intellektuelle og politikere oppildner konflikter mellom sivilisasjoner, er det på tide å tilby nye retningslinjer for en global tidsalder: kosmopolitisme.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[etikk] Setter du inn navnet Kwame Anthony Appiah et sted i setningen ovenfor, har du en ganske presis gjengivelse av baksideteksten til boka Cosmopolitanism (2006). Den er intet mindre enn et filosofisk manifest som setter de kosmopolitiske idealene opp som en motpol til Samuel P. Huntingtons berømte tese om «clash of civilazations». Huntingtons tese fra 1993 handler om sivilisasjonenes sammenstøt – at islam og Vesten er uforenlige, og uforsonlige, størrelser.

Etter terroraksjonen 11. september 2001 ble Huntingtons teser trukket fram igjen, til tross for at opphavsmannen selv insisterte på at Mohammed Attas svake egenskaper som flyger ikke var et eksempel på sivilisasjonskonflikt, men et eksempel på at sivilisasjonen på nytt var hjemsøkt av barbari. Barbarene var altså ifølge ham ikke muslimer generelt, men ekstremistiske piloter spesielt. En liknende distinksjon kan man lage i forbindelse med opptøyene etter de tolv karikaturtegningene i Jyllands-Posten. Huntingtons teser har igjen blitt trukket fram, spesielt av Aftenposten-journalist Halvor Tjønn (13.02.06) og hans kompis Sigurd Skirbekk (15.02.06). Og jommen greide ikke Tjønn, avis-Norges fremste islamofob, å lure Thomas Hylland Eriksen ut på glattisen, slik at overskriften på sistnevntes synsing ble: «Huntington har fått rett i mye». Huntington, Skirbekk, Tjønn og Eriksen på samme lag? Hm.

Konflikten står ikke mellom islam og Vesten, men mellom dem som ønsker en konflikt mellom islam og Vesten, og dem som ikke gjør det. Den norske utenriksministeren gjør det klokelig ikke. Den danske statsministeren gjorde det, inntil noen puttet fetaost i vrangstrupen på ham.

Forsvarer Huntington. «Huntington må tas alvorlig,» skriver Skirbekk om en mann som de siste årene har hisset på seg enhver minoritet i USA med sitt ensidige forsvar for WASP-kulturen (Who Are We?, 2004). «Problemet med hispanics er at de ikke liker utdannelse,» har han i fullt alvor hevdet. Nei, det er skikkelser som Kwame Anthony Appiah som må løftes fram. Aftenpostens artikler blir lest av alle som har noe de skulle sagt i dette landet, pluss noen til. Appiah blir trolig lest av 15-20 nordmenn, pluss noen fremmedgjorte dansker med midlertidig oppholdstillatelse. Det er knockout og sjakkmatt og utklassing i ett. 750.000 daglige lesere mot 20 urbanister i identitetskrise. Kosmopolitisme? Det høres kult ut. Da er hele verden vårt fedreland, ikke? Siden Hitler og Stalin var mot det, så er vi for.

Cosmopolitism: Ethics in a world of strangers er dessverre ikke så trendy som den kan høres ut som. Begrepet er faktisk ganske så gammeldags. Helt gresk, og litt antikt. Appiah er filosof ved universitetet i Princeton, oppvokst i Ghana og utdannet ved Cambridge. Dermed kan vi konkludere med at forfatteren er flinkere til å spørre enn til å svare. Eksemplene hans er imidlertid grensesprengende og kulturelt tvisynte. Det er i det hele tatt illustrerende at mange moderne forsoningsideologer – Amin Maalouf, Salman Rushdie, Edward Said – står med en fot her og en fot der, mens deres motpart – Huntington, «islam-ekspert» Bernard Lewis og pygmeen Sigurd Skirbekk – har blitt snøblinde av å stirre på seg selv og sin rene, vestlige og hvite kulturarv i speilet. For dem er kosmopolitisme et fremmedord, for ikke å si et skjellsord. Men det er ikke det verste. Det skumleste med Huntington og co er at deres skjematiske verdensbilde er så forførende. De ideologiske fiendene deres – de gode, de barmhjertige og de rufsete – er det langt vanskeligere å få klare svar ut av. Kwame Anthony Appiah er opplagt en briljant tenker, men det er uråd å skjønne hva han vil vi skal gjøre. Kosmopolitisme som en motoffensiv mot krigshissere er en besnærende tanke, men hva annet er Appiahs kosmopolitisme enn skisser til et tankesett som understreker at verdensproblemene er en vanskelig nøtt å knekke? Lite, dessverre, annet enn at du skal være grei og snill og ellers gjøre som du vil. Men la oss bruke ham som et utgangspunkt for å tenke høyt.

Motstrider seg selv. Kosmopolitisme er et paradoks. De gamle grekerne var byborgere (polis), og kunne knapt være borgere av universet på samme tid (kosmos). Det mente derimot kynikerne og senere stoikerne at man kunne. De var skeptiske til ideen om at den greske mann måtte forbli innenfor sin byport. Begrepet er altså gresk, men fikk først et oppsving noen generasjoner senere, da romerne overtok det lærde høysetet. Der starter konflikten som forfølger oss. På slutten av 1700-tallet etablerte franskmenn og tyskere tesen om at grekerne var et etnisk fellesskap, mens romerne var kosmopolitter. Gjett hvem som stod på hvilken side. Den tyske fascinasjonen for gresk storhet munnet ut i en dyrkelse av jordsmonnet, folket og ånden, mens den franske romerfetisjismen la grunnlaget for den franske revolusjonen, med vekt på Loven. Nasjonalstaten mot forfatningspatriotisme, om du vil. Utgangspunktet er delvis riktig. Ifølge lærebøkene oppfant grekerne filosofien og kunsten, mens romerne grunnla skole innenfor jussen og imperialismen. Grekerne hadde nok med sine egne lokale guder, romerne var så begeistret for sine nye erobringer i Østen at de like godt ble omvendt til en ny fremmekulturell religion, kristendommen.

Så, for å ta resten i fortfilm – amerikanerne er dagens romere, europeerne er dagens grekere. Franskmenn vet ikke lenger hva de vil. Det er så forenklet som det går an å bli, men det skjuler en kjerne av sannhet det er vanskelig å komme utenom. Amerikanerne, i likhet med de gamle romerne, takler mennesker fra hele verden langt bedre enn europeerne, inkludert gårsdagens og dagens grekere. Skyldes det en kosmopolitisk innstilling til verden? Det ser ikke sånn ut. Amerikanere er nok ikke mer opptatt av fattige barn i Afrika enn det nordmenn er. Når det kommer til møter, ansikt til ansikt, individ mot individ, så har amerikanere likevel rett og slett langt mer erfaring enn den jevne nordmann. Dette er også et av Appiahs poenger: Veien fram til et mer solidarisk, avslappet og likeverdig forhold til «de fremmede» er en vanesak. Jo mer vi utsettes for fremmedhet, jo mindre fremmed blir det. Alternativt, slik Appiah også viser – får vi se at det fremmede ikke er så fremmed som det vi først tror. I hans landsby ble guttene mobbet av jentene hvis de ikke var omskåret. De samme ungjentene kunne etterpå gå og få seg selv omskåret, mot sine foreldres ønske. Disse paradoksene er ubrukelige som verktøy for politikk, men de sier oss noe om at også ghanesere bør lyde sine foreldre, og dessuten slutte å mobbe kvisete gutter. Kwame Anthony Appiah understreker gang på gang at man bør ha respekt for, og gå i dialog med, de som hegner om sitt nasjonale, etniske eller sivilisatoriske fellesskap. Konklusjonen man kan trekke ut av hans filosoferinger er at tiden er overmoden for en etikk som beveger seg i spenningsfeltet mellom det individuelle og det universelle, og tilbake igjen.

Likeverd. Kosmopolitten insisterer på at alle mennesker er like mye verdt, men innser at han står seg selv og sine nærmest. For å ta et eksempel fra Appiahs bok. Hvis du på vei til Elkjøp for å kjøpe en flatskjerm du ikke trenger, blir stoppet av en mann som forteller deg at dersom du handler, vil den direkte konsekvensen bli at 100 barn i Ghana dør umiddelbart. Selvfølgelig gjør du det ikke hvis du tror på ham. Og hvis du gjør det likevel, fordi du blir provosert av denne profeten, blir Hotel Cæsar trolig aldri det samme igjen. Sånn kan virkeligheten være, men samtidig er det å oppgi tv-en ikke et rettferdig krav å stille til deg og meg. Et krav man derimot bør kunne stille, er at vi i langt større grad må være villige til å finne løsninger som både gavner oss og dem, enten «dem» er fattige mennesker eller annerledestroende. Det skal være mulig å være snill (universell) og egoistisk (individuell) på samme tid.

Den svenske idéhistorikeren Sven-Eric Liedman forsøker det i Att se sig själv i andra. Hans rehabilitering av solidaritetsbegrepet tar utgangspunkt i den vestlige verdens forbrukerkultur, og konstaterer at det er uproduktivt å ha så mange mennesker i verden uten arbeid. «Vi» må kjøpe flere varer av «dem», primært afrikanere. Vi får lavere priser, de får økt vekst, noe som gjør dem i stand til å handle fra oss. Kanskje ikke et stuereint standpunkt fra et miljøståsted, men det er i ferd med å funke for India og andre asiatiske land. En annen variant Appiah drøfter, er å la hver enkelt borger i et vestlig land selv bestemme hvor mye av ens egen skatt som skal gå til gode formål ute i verden. Eller hva med å la tobakk- og alkoholavgiftene gå utenlands, istedenfor til en stat i overflod? En fjerde variant er å velge kredittkort hvor deler av avgiftene går til fattigdomsbekjempelse. Eller, som Irshad Manji går inn for i Hva er galt med Islam? – gi direkte småskalalån til kvinner som vil starte sine egne bedrifter. Det er sunt for familieøkonomien, og det gir kvinner innflytelse over sine egne liv. Det trengs 150 milliarder årlig over 20 år, blir det hevdet, for å bli kvitt fattigdommen. Det er to kroner og femti øre per dag for borgere av USA, EU, Canada og Japan. Det er peanøtter. Cirka en munnfull.

Det er også et rettferdig krav å stille at vi er såpass nysgjerrige på verden omkring oss at vi tilegner oss kunnskap om livsskjebnen til mennesker utenfor vårt borettslag. Å bli slank er en treningssak. Nysgjerrighet krever også stålvilje. Det vi da muligens vil finne ut, er at verden ikke består av åtte forskjellige og konfliktorienterte sivilisasjoner. Det er ikke, som Appiah skriver, folk som skaper et lands kultur, det er individer. Det er Munch, det er Shakespare og det er Muhammed. Og de skapte ikke sin kunst for nordmenn, briter eller arabere, men for dem som var interessert. Å gjøre seks milliarder mennesker om til kosmopolitter, i Appiahs forstand, vil trolig ikke redusere kriger, konflikter eller sult – men det vil utvide våre horisonter, preferanser og vaner. Og det vil gjøre oss bedre i stand til å skjønne at våre beste venner kan komme fra Ghana, og at de etter beste evne forsøker å opprette en dialog med uforsonlige krefter i din dagsavis. n

---
DEL

Legg igjen et svar