Kosmopolitisk Hollywood

Unesco vil gjøre lokale kulturer om til strengt bevoktede nasjonalmuseum, og ignorerer dermed Hollywoods globale nettverksproduksjon.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kronikk] Etter at USA nektet å undertegne Unesco-konvensjonen om kulturelt mangfold i oktober 2005 haglet kritikken. USAs protest ble tolket som et bevis på hvordan det kulturimperialistiske Hollywood spiller en nøkkelrolle i USAs utøvelse av sitt verdenshegemoni.

På den andre siden er Unescos fokus på aksen mellom Hollywood-Washington som den store fienden et lite fruktbart utgangspunkt for bevaring og utvikling av vårt kulturelle mangfold. Ved at Unesco henger seg så sterkt opp i Hollywood-fenomenet, blottlegger de en like endimensjonal holdning til utfordringene omkring kulturell globalisering som de anklager Hollywood for å representere.

Fjollete amerikansk kultur. Besynderlig nok, over ett år senere, er denne delen av debatten forbigått i stillhet. Dette til tross for at konvensjonen på en rekke områder går imot Unescos eget manifest: å respektere det fruktbare mangfoldet av kulturer, støtte fri flyt av ideer, bevare vår kulturelle verdensarv og tilrettelegge for at nåtidens kulturelle kreativitet får gode levevilkår.

Forutsigelig hevdet mange kritikere at USAs «no way» kunne tolkes som en motstand mot kulturelt mangfold i seg selv. For USA – som meldte seg inn igjen i Unesco i 2003 etter å ha ekskludert seg selv siden 1984 – handlet det imidlertid om økonomi. De krevde fremfor alt fravær av markedsfiendtlige kvoteordninger.

Dette hindret ikke Mode Steinkjer, kulturredaktør i Dagsavisen (25.oktober 2005), i å forsvare konvensjonen på grunnlag av at den kunne «bidra til at ensrettingen og kommersialiseringen ikke brer seg ytterligere utover USAs grenser. Når små nasjoner og mindre språkområder får verktøy til å bygge støtte for kulturell egenart, er det med på hindre at verden bare blir – for å låne en amerikansk filmtittel – Dum og dummere».

Steinkjer setter dermed, som så mange andre, likhetstegn mellom amerikansk kultur og det mest fjollete Hollywood har å by på. Slike forestillinger er i beste fall fordomsfulle. Hva hadde han sagt dersom en amerikaner hadde sagt at norsk kultur var ensbetydende med filmkomedien Kalde føtter?

Babel. Det betyr naturligvis ikke at vi skal blåse i de økonomiske styrkeforskjellene mellom ulike kultursfærer. Utfordringen ligger snarere i hvordan man skal håndtere dette – ensidig proteksjonisme eller differensierte mottiltak? Skal det velges en offensiv taktikk, hvor mangfoldet gjøres mer tilgjengelig gjennom bredere utvekslingskanaler?

Eller skal man, som Unesco, satse på en defensiv strategi, hvor lokale kulturer helst skal omgjøres til strengt bevoktede nasjonalmuseum?

Unesco fremmet konvensjonen for å styrke nasjonenes kulturelle selvråderett og identitet. Men hva slags kriterier skal bestemme et kulturuttrykks «nasjonale identitet» i det transnasjonale 21. århundret? Ta den globaliseringstypiske filmen Babel fra 2006. Finansieringen kommer fra amerikanske Viacom, hvor også britiske Barclays Plc. og franske AXA har aksjeandeler. Fire produksjonsselskaper (ett amerikansk), sju distribusjonsselskaper (to amerikanske), og to spesialeffektselskaper (hvorav det ene er amerikansk) er involvert.

Filmen foregår på tre kontinenter og fire språk (fem hvis man regner med døvespråk); engelsk, arabisk, spansk og japansk, og er innspilt i Mexico, Marokko og Japan. Regissør er meksikanske Alejandro González Iñárritu. Av skuespillere kan nevnes amerikanske Brad Pitt, australske Cate Blanchett, meksikanske Gael García Bernal, japanske Rinku Kikuchi, og marokkanske Mohamed Akhzam.

Runaway production. Mest begredelig er imidlertid hvordan Unesco ignorerer Hollywoods globale nettverkskjede av produksjon, finansiering og distribusjon. Boken Global Hollywood fra 2001 viser videre at omkring to tredjedeler av Hollywoods storfilmer, blant annet Superman I og Platoon, er finansiert av tjue transnasjonale medie- og finanskonglomerater med base i Japan og Europa. Universal Pictures har til eksempel vært eid av japanske Matsushita, canadiske Seagram og franske Vivendi.

I USA kalles globaliseringen av Hollywood ofte for «runaway productions». Rapporter fra det amerikanske handelskammeret, Directors Guild of America og Screen Actors Guild forteller at cirka 125.000 jobber i USA gikk tapt på 1990-tallet i forbindelse med dette. Samtidig har de økonomiske verdiene i denne utflyttingen steget fra to milliarder dollar i 1990 til 10.3 milliarder dollar i 1998. Blant de mest populære innspillingslandene er Ungarn og Mexico.

Et annet eksempel på dette ble rapportert av indiske Hindustan Times (9. desember 2005). «Det er en klar oppfatning hos indiske myndigheter at etter IT kan India bli et viktig utflaggingsnavn for internasjonale filmproduksjoner» uttalte Dilpeep Singh Rathore, som eier On The Road Productions. Rathores selskap forsyner de større filmstudioene med blant annet lokaliseringsinfo, lokale teknikere og offentlige tillatelser.

Vinger og røtter. Spiller det så noen rolle at Platoon var finansiert av franske penger? Er det ikke en Hollywood-film uansett hvor pengene kommer fra? Muligens. Men ved å akseptere dette ufullstendige forståelsesgrunnlaget som premiss for kulturanalyse, avsløres det at Unesco tilsynelatende ikke bryr seg om den materielle infrastrukturen som står bak Hollywood – bare i filmenes overflate og truslene de angivelig retter mot Unescos idé om «nasjonale kulturer».

Dette er derimot ikke et argument for å gravlegge begrepet «nasjonal kultur». Ideen er simpelthen å ta hensyn til at «nasjonale kulturuttrykk» ofte har flernasjonale utviklingshistorier. Unesco-konvensjonen, hvor slike overveielser er sjelden vare, signaliserer derfor en kulturforståelse som ikke er tilpasset vår tid. Vi trenger andre måter å håndtere kulturelt mangfold på.

Kosmopolitismen tilbyr en nøkkel for å løse opp denne floken. Sosiologen Ulrich Beck skriver om forankret kosmopolitisme, med både «røtter» og «vinger» på en og samme tid. Skal vi forstå Hollywoods popularitet, holder det altså ikke bare å forundres over Hollywood-fenomenets globale popularitet – det vil si «vingedelen».

Vi må også kjenne til filmens produksjonshistorie, dens økonomiske rammevilkår, juridiske sider og kulturelt mangfoldige bruksmønster – kort sagt «røtterdelen», den transnasjonale arbeidsdelingen som gjør Hollywood-systemet mulig. Dette vil gjøre oss bedre i stand til å forstå de globale og lokale sammenhengene mellom superstjernenes megalønninger, Verdens handelsorganisasjon (WTO), On the Road Productions, besøkstallene til Casino Royale, og den sure fyren i billettluka på Saga kino.

Unesco er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. En lengre versjon av artikkelen er trykket i siste nummer av tidsskriftet Argument.

---
DEL

Legg igjen et svar