Korttenkt om kortreist mat

Tomater som transporteres fra Marokko til Norge slipper ut langt mindre klimagasser enn norske drivhustomater.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Verden trenger lokal og miljøvennlig matproduksjon, sier Natur og Ungdom (NU) i Ny Tid den 15. desember. Dette er et fromt ønske, men det er en feilslutning å gjøre transportavstand til det viktigste spørsmålet i forhold til maten vi spiser. To globale prinsipper må være overordnet: Den totale miljøbelastningen fra maten vi spiser må være minst mulig, og vi må sikre at handelsvilkårene gir forrang til de fattigste, slik at de får mulighet til å beskytte sårbar produksjon og få klare fortrinn på internasjonale markeder.

Lokal er ikke lik miljøvennlig. Den nylig publiserte rapporten «Livestock’s long shadow» fra FNs landbruksorganisasjon FAO viser at produksjonen av kjøtt og melk nå står for 18 prosent av de globale klimagassutslippene. Kjøtt- og melkeproduksjonen vil være doblet innen 2050. I denne situasjonen vil NU konsentrere innsatsen om å redusere utslippene fra transporten av maten, som i følge FAOs beregninger utgjør en titusendel (!) av utslippene. På norsk nivå har Fremtiden i våre hender (FIVH) beregnet at et gjennomsnittsmåltid tilbakelegger 2300 kilometer, og at dette bidrar til tre prosent av de totale utslippene fra måltidet. Dette inkluderer to kilometer til butikken med bil, som bidrar med en tredel av transportutslippet. Matvarene reiser kollektivt til butikken, mens fulle handleposene kjører privatbil hjem. Et annet eksempel: Frilandstomater fra Marokko, inklusiv transport til Norge, slipper ut en åttendedel av det klimagassutslippet som genereres fra tilsvarende mengde tomater fra norske drivhus. Og hva tenker NU om at utslippet fra produksjonen av kunstgjødselen som skal til for å lage et gjennomsnittlig kilo norsk fårekjøtt er ti ganger så høyt som transportutslippet fra ett kilo fårekjøtt fra Namibia?

Det er en feilslutning å gi WTO skylden for problemene som landbruket i rike land påfører miljøet og de fattige.

FAOs hovedkonklusjon er klar: Den eneste løsningen som virkelig monner er å redusere forbruket av kjøtt gjennom en fullstendig innføring av miljøavgifter, kombinert med fjerning av subsidier. De med høyest kjøttforbruk må kutte. Nordmenn har økt kjøttforbruket med 40 prosent siden 1990, og utslippene fra det norske husdyrholdet er økende. Når NU setter «og» mellom lokal og miljøvennlig, later de som om lokal er lik miljøvennlig. Slik er det ikke.

Prisene presses nedover. NU liker å gi et inntrykk av at det er WTO-skapt frihandel med mat som skaper miljøproblemene i verden. Men slik er det ikke. Landbrukspolitikken som føres i rike land i dag, er et resultat av nasjonal suverenitet. EU, Norge og USA har selv bestemt innretningen og omfanget på landbrukssubsidier, med mer. Derfor er det en feilslutning å gi Verdens handelsorganisasjon (WTO) skylden for de enorme problemene som landbruket i rike land påfører miljøet og de fattige.

Dersom handelsregler forhandlet frem i WTO kan bidra til å svekke de rike landenes hegemoni over verdenshandelen med mat vil det være viktig. Men dette gjenspeiles ikke i NUs politikk. Organisasjonen er med i den norske Handelskampanjen som i sin plattform krever at «hvert land må ha rett til å iverksette tiltak som sikrer produksjon for eget forbruk». Denne tilnærmingen er dessverre langt på vei egnet til å bekrefte at dagens suverene landbrukspolitikk i de rike landene er ok.

I sitt innlegg fremhever NU at de kjemper for at alle land skal få lov til å ha toll. Her er vi i hovedsak enige med NU, selv om toll ikke alltid er problemfritt. Tolleskalering gjør at satsen øker når varen bearbeides. Kakao fra Ghana er tollfritt, mens sjokolade er tollbelagt. I tillegg: Om du eksporterer sjokolade fra Ghana møter du høyere tollmurer enn om du eksporterer fra EU. Ikke særlig rettferdig. Men det er andre tiltak som de rike landene benytter seg av for å beskytte hjemmemarkedet som er langt verre. Det verste er selvsagt subsidiene (hvorav noe er eksportsubsidier for å bli kvitt overproduksjon). Om lag 225 milliarder euro gikk til vestlig landbruk i 2005, det vil si mer enn tre ganger så mye som den samlede bistanden til sør. Midlene kunne for eksempel gått til klimaprosjekter eller til å utvikle landbruket i sør. I stedet subsidieres ikke-bærekraftig landbruk. Dette gir miljøødeleggelser og presser matvareprisene nedover.

De som lever av landbruk uten subsidier blir enda fattigere. I tillegg får ikke de fattige solgt varene sine der hvor den største kjøpekraften finnes. I nord dyrkes varer som kjøtt, hvete, tobakk, sukker og tomater med støtteregimer som rettferdiggjøres på flere måter: Gi egne innbyggere billig og trygg mat, samt selvsagt å opprettholde og skape arbeidsplasser. Indirekte tvinges fattige land til å produsere tropiske varer som kaffe, te og kakao.

Beskyttelse for rike. Men det fins mer. Ett slikt er den norske sikkerhetsmekanismen. Denne iverksetter midlertidig opphør av toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra de minst utviklede landene (MUL) når norske bønders inntjening påvirkes. MUL-land har med andre ord toll- og kvotefri adgang til det norske markedet så lenge, og bare så lenge, de ikke har noe å selge.

Kravene til smittevern og hygienestandarder kan også være svært urimelige overfor fattige land. For eksempel blir benet kjøtt fra Namibia stengt ute av frykt for kugalskap og munn- og klovsyke. Kugalskap har Namibia aldri hatt, og sistnevnte sist i 1964. Samtidig importeres benet kjøtt fra flere europeiske land som har hatt disse sykdommene i løpet av de siste ti årene.

Beskyttelsesordningene er langt på vei forbeholdt rike land. Fattige land har derfor svært lite å vinne på at man kjemper for handelsregler som sier at «alle land har rett» til. Bondelaget, som også er med i Handelskampanjen, har imidlertid grunn til å være fornøyd.

Alternativ plan. Det er likevel å håpe at NU frigjør seg fra sine næringspolitiske bindinger. Det er et godt tegn at de eksplisitt nevner at produksjonsuavhengige subsidier er problematiske. NUs mål om å fjerne alle subsidier på eksporterte landbruksvarer støtter vi varmt. Men som tidligere vist er det slik at også hjemlige subsidier rammer fattigfolk, direkte gjennom at deres varer utkonkurreres i verdensmarkedet, og indirekte ved at det senker prisen på landbruksvarer generelt. Vi etterlyser dessuten en alternativ plan fra NU: Hva om vi ikke får til et system som nekter rike land å eksportere mat til priser under produksjonskostnadene, for ikke å snakke om miljøkostnadene? Skal vi da glemme alle andre krav med henhold til subsidier, sikkerhetsmekanismer, tolleskalering, og så videre i rike land, fordi alle land, uavhengig av rikdom og makt «må ha rett» til å iverksette de tiltak de selv finner nødvendige? Skal vi også late som det er helt problemfritt at norske posisjoner og regler legitimerer dagens urettferdige og miljøfiendtlige handels- og støtteregime for mat?

---
DEL

Legg igjen et svar