Et iøynefallende modernistisk bygg, skapt i etterkrigstiden med frapperende former støpt i betong. I filmen ser vi hvordan det brutalt rives ned. Y-blokka i regjeringskvartalet i Oslo? Nei, andre modernistiske bygg i Beograd, Berlin og Bulgaria i samme arkitektoniske stil som er like utsatt som Y-blokka. For mange mennesker verden over er bygg i brutalistisk stil «stygge» og uforståelige. Det er tankevekkende å se andre ikoniske verdensarvsbygg i samme fatale situasjon som Y-blokka.
Sårbare bygninger
Bygninger slites av vær, vind og bruk, men det som virkelig gjør dem sårbare, er at de knyttes så tett til nytteverdi, til menneskers behov. Dermed blir de også utsatt for svingninger i smak og av skiftende ideologiske vinder.
Cato Fossum, koordinator for Kortfilmfestivalen, treffer presist i sin innledning til den nye programseksjonen «Arkitektur i film»: I år er ikke bare festivalen digital, men også aktiv i samfunnsdebatten ved å kontekstualisere Y-blokkas skjebne. Det to timer lange programmet (i to deler) tar utgangspunkt i den pågående konflikten rundt Y-blokka, og innledes og avsluttes av to filmer som på hvert sitt vis tar for seg blokka; Hammersborg – Protecting the Bygone Future av Birgitte Sigmundstad og Bauta av Paul Tunge.
Trodde aldri blokka skulle rives
Paul Tunge beskriver hvordan han filmet inne i en tom etasje i høyblokka, at han lot kameraet tilte ned og gjorde et frempek mot den snøkledde Y-blokka langt der nede. Sammen med sin faste makker Egil Håskjold Larsen var han i gang med Bauta – del to i hans arkitektur-triologi.
«Jeg hadde aldri trodd at Y-blokka skulle rives, da hadde jeg insistert på å gå inn og filme interiørene.»
«Jeg hadde aldri trodd at Y-blokka skulle rives, da hadde jeg insistert på å gå inn og filme interiørene.» Tunge lar ordene henge litt i luften. Mobilsamtalen har tatt en fortrolig vending. Han forteller om hvordan han i hverdagen passet på å gå forbi Y-blokka og stadig finne nye detaljer i utsmykningen eller selve byggverket – det gjorde ham glad og oppstemt.
Han fanger så altfor godt den opplevelsen som best kan sammenlignes ved stadig å gå innom en kjent og kjær venn og den livskvaliteten disse små møtene og øyeblikkene bringer.
Nå vet vi begge at dagene er talte for Y.
Sørgesalmer over en tapt tid
Både Tunges og Sigmunstads filmer trekker deg inn i arkitekturen og opplevelsen av rommet, de og evner å gjengi den taktile tilstedeværelsen. Begge filmer gir lindring til det faktum at rivningstans ble nedstemt i Stortinget forrige uke – med 79 mot 8 stemmer.
Den uunngåelige dagen nærmer seg for at Pablo Picassos og Carl Nesjars integrerte gavlvegg-mural Fiskerne kappes av. Så følger fjerning av den innvendige muralen Måken og deretter riving av selve bygget. Et bygg som var konstruert for å stå i 2000 år, blir knust til grus.
Tunges og Håskjold Larsens film Bauta er nesten andektig i sin tilnærming til en sober gruppe utvalgte norske modernistiske bygg. Y-blokka sammenstilles med kraftstasjoner, T-banestasjoner og offentlige basseng.
Fossums ord om behov og nytteverdi-funksjonalitetens forrang foran andre kvaliteter gir ekko gjennom de nakne betongkatedralene som er oppført for hverdagsbruk. Tunge nevner han ville løfte frem de glemte byggene. Nå er både hans og Sigmunstads filmer blitt dokumentasjon, sørgesalmer over en tapt tid.
Y-blokkas ulike betydninger – og de mange aspektene som er knyttet til rivningssaken – kommer kraftfullt frem gjennom historiker Kjetil Jacobsens essay i Sigmunstads film. Teksten fremføres stringent og sterkt på engelsk av dramatiker og performancekunstner Kate Pendry. Filmen er fortsatt like aktuell som da den hadde premiere for noen år siden, og den har blitt en gjenganger på de største sosiale mediesidene for vern av og kampanjer for Y-blokka.
60 000 proteststemmer ble ikke hørt
Kampen mot rivningen av Y-blokka har pågått lenge, og snart 60.000 har skrevet under et opprop i protest. De ivrigste aktivistene sover nå i telt på plassen utenfor det tidligere regjeringsbygget.
Er det et tegn i tiden at brutalismen og modernismen, den arkitekturen Y-blokka er uttrykk for, blir oppfattet som gammeldags? Stygg?
MoMA, Picasso-museet i Barcelona, Europa Nostra samt internasjonale og nasjonale eksperter har krevd bevaring. Selv Oslo bystyre har snudd og gått inn for bevaring. Likevel lar ikke regjering og storting seg rikke.
Bit for bit hugges signalbygg og verdensarv i stykker. Koordinator Fossums tekst er talende når han spør: «Er det et tegn i tiden at brutalismen og modernismen, den arkitekturen Y-blokka er uttrykk for, blir oppfattet som gammeldags? Stygg? Lite funksjonell? Hvis ja, hva er det et tegn på?»
Y-blokka og stavkirkene
Birgitte Sigmunstad skulle lage en del av en dokumentarfilm for CPH Dox og var på utkikk etter det norske da hun havnet på åpen dag i regjeringskvartalet og så både Y-blokka og Høyblokka. Umiddelbart ringte hun til sin fotograf Line Lyngstadaas. De fulgte visningene flere ganger og valgte å la de andre deltagerne være med i flere av filmsekvensene.
Den sakrale effekten av Y-blokkas interiører er fanget i deres reaksjoner i møte med den unike monumentale konkylietrappen, de sandblåste relieffene og elvegrusen som er støpt inn i betongveggene rundt den runde heissjakten.
Jacobsens tekst forteller ikke bare om Y-blokkas tragedie, men setter bygget opp mot de tidligere 100 stavkirkene som det nå kun er 28 tilbake av. Ikke engang alle disse mer innsmigrende dekorative og erklært minneverdige byggverkene ble vurdert som bevaringsverdige.
Jacobsen formidler i sitt essay hvordan signalbygget Y – som representant for høyden av sosialdemokratiet – allerede hadde utspilt sin rolle før bomben smalt. Denne tanken setter bevaringskampen i et nytt relieff. Det handler ikke om det enkelte bygg, det handler om å bevare de implisitt samfunnsmessige verdiene som byggene rommer.
Filmene vises under Kortfilmfestivalen 10–14. juni
