Bestill høstutgaven her

Korte dokumentarer med globale perspektiver

Stolen Fish, Enhver har rett til, Maalbek
Regissør: Gosia Juszczak Thomas Østbye Ismaël Joffroy
(Storbritannia,Norge, Chandoutis )

KORTFILM: Med svært ulike innfallsvinkler viser to av dokumentarene på Kortfilmfestivalen hvor forstemmende langt unna vi er en bærekraftig utvikling.

(PS. This article is machine-translated from Norwegian)

I likhet med mange andre filmfestivaler måtte den norske Kortfilmfestivalen i fjor gjennomføres digitalt. Det samme gjelder årets utgave, men i tillegg skal festivalen arrangere fysiske visninger både i vertsbyen Grimstad og i kinoer og cinemateker ni andre steder i landet. Med andre ord har koronapandemien tvunget frem kreative løsninger hos festivalene, noe som faktisk også har gjort det enklere for publikum å oppsøke dem.

For to år siden sluttet Kortfilmfestivalen å vise lange dokumentarer, for heller å rendyrke sin profil som nettopp kortfilmfestival. Og siden festivalen har et eget konkurranseprogram bestående av både norske og internasjonale kortdokumentarer, er dokumentarsjangeren på ingen måte forsømt.

Maalbek Regissør Ismaël Joffroy Chandoutis, Belgia

Kortfilm gir filmskapere stor grad av frihet, mens man i langfilmer gjerne er mer bundet av dramaturgiske konvensjoner. Innen det korte formatet kan det imidlertid lønne seg å etterstrebe en viss edel enkelhet. Dette gjelder kanskje særlig for korte dokumentarer, som med en klart definert innfallsvinkel og et avgrenset søkelys kan få sagt mye om temaet som omhandles. Flere gode eksempler på dette er å finne i dokumentarprogrammet på årets kortfilmfestival.

Fisken som forsvinner

Blant disse er den britiskproduserte Stolen Fish, regissert av Gosia Juszczak. Denne halvtimes lange filmen portretterer tre mennesker i Gambia – et av Afrikas minste land, som i stor grad er avhengig av fiske. En Greenpeace-konferanse tidlig i filmen skisserer flere av utfordringene i landet, etter at mye av fiskerivirksomheten er overtatt av internasjonale selskaper som eksporterer fisk til Kina og EU-land. Der brukes den til å produsere fiskemel som benyttes til dyrefôr i industrielt landbruk. Gjennom de tre personportrettene gir filmen innblikk i konsekvensene dette har for gambiere, i form av overfiske, høyere priser og mindre tilgang til fisk på de lokale markedene. Dette har resultert i økt fattigdom, som gjør at en høy andel av befolkningen ser seg nødt til å legge ut på den farefulle reisen til Europa, i håp om å skaffe inntekt til familiene sine derfra.

Stolen Fish Regissør Gosia Juszczak, Storbritannia

Stolen Fish belyser altså globale forhold med utgangspunkt i enkeltpersoner – eller karakterer, som de gjerne kalles i filmer. Dette er ikke bare typisk for kortdokumentarer, men for filmmediet mer generelt. Eventuell systemkritikk formuleres som oftest ved portrettering av individer som påvirkes av det filmen vil diskutere. Denne tilnærmingen følger mer eller mindre av filmmediets visuelle, narrative og dramaturgiske virkemidler, og Stolen Fish viser på utmerket vis hvor kraftfull en slik individualisering av komplekse problemstillinger kan være.

Rettssalsdrama uten hovedkarakterer

Norske Thomas Østbyes Enhver har rett til, som også er en halv time lang dokumentar, inntar på sin side et mer direkte systemperspektiv. Filmen handler om klimasøksmålet der norske miljøvernorganisasjoner saksøkte staten med påstand om at tillatelser til ytterligere oljeutvinning i Barentshavet er i strid med Grunnlovens paragraf 112 – også kalt miljøparagrafen. Nærmere bestemt følger filmen ankesakene i Borgarting lagmannsrett i 2019 og Høyesterett året etter, som begge endte med frifinnelse av staten.

Enhver har rett til Regissør Thomas Østbye, Norge

Der Stolen Fish inneholder en scene fra en konferanse for å sette tilskueren inn i problemstillingen, består Østbyes film utelukkende av materiale filmet under de torettssakene (hvorav den siste foregår digitalt). Filmen har heller ingen klare hovedkarakterer, men presenterer utdrag av de ulike partenes innlegg og prosederinger, i en nokså kompromissløs form for observerende dokumentar. Det betyr imidlertid ikke at filmen oppleves som fullstendig nøytral. I hvert fall er det åpenbart at filmskaperen har et skarpt og tilstedeværende blikk, som også fanger opp småprat i pausene under rettssakene og diverse talende detaljer.

Stolen Fish viser hvor kraftfull en individualisering av komplekse problemstillinger
kan være.

På ett plan fungerer Enhver har rett til som en viktig dokumentasjon av denne historiske rettssaken. Gjennom sitt langt på vei enkle grunnkonsept evner filmen samtidig å løfte frem et overordnet systemperspektiv som altfor ofte forblir et bakteppe i filmer. Denne noe innsnevrede tilnærmingen egner seg dessuten utmerket for kortfilmformatet, mens en lengre film nærmest ville krevd at man fulgte noen av de involverte tettere.

Ingen av de to omtalte dokumentarene levner mye håp om en bærekraftig utvikling. Snarere minner de oss på hvor forstemmende langt unna vi er bærekraftighet, på mange plan.

Rekonstruerer terrorangrepOgså en siste film jeg vil trekke frem fra programmet, handler om et alvorlig tema, nemlig terrorangrepet i Brussel i 2016. Den 15 minutter lange Maalbek av Ismaël Joffroy Chandoutis er en intim beretning om en overlevende etter bombeangrepet på metrostasjonen med samme navn som filmen. Hun lider imidlertid av hukommelsestap knyttet til hendelsen, og Maalbek er en dempet og til dels poetisk gjengivelse av hennes forsøk på å danne seg et bilde av hva som skjedde. I likhet med flere nylige dokumentarer benytter filmen seg av animasjon, men også av ulike videopptak samt rekonstruksjoner av telefonsamtaler med andre involverte.

Maalbek er en meget sterk film, som kan fungere som en påminnelse om at man heller ikke skal underkjenne filmmediets potensial for å fortelle personlige og subjektive historier. Og med det åpne for empatisk forståelse og innlevelse hos tilskueren – også i dokumentarer med samfunnsaktuell og politisk tematikk.


For ordens skyld: Undertegnede satt i forhåndsjuryen for det norske musikkvideoprogrammet til årets utgave av Kortfilmfestivalen.

 Kortfilmfestivalen arrangeres 9.–13. juni, både som digital festival og med kinovisninger i vertsbyen Grimstad og ni andre steder rundt om i landet.

911:

Do the right thing


Spike Lee: NYC EPICENTERS 911->2021½
Spike Lees dokumentarserie som nå går på HBONordic, er en omfattende skildring av New York – ispedd minner, historier og innsikt fra øyenvitner til byens største terroraksjon.
DOKUMENTARFILM:

20 år etter 11. september


Dylan Avery: SEVEN
Et forskningsteam i Alaska har via forskning og nye datasimulerte modeller konkludert med at NIST-rapporten om 11. september har tatt feil. Noe for NRK?
ØKOFILM:

Sorg er det vi føler – når et tap er et faktum (se filmen her)


Andrea Culková: Žal Žen (Grief / Sorg)
Extinction Rebellion er en protestbevegelse i rask vekst. De går inn for å omforme kjærligheten til naturen og raseriet over politikernes passivitet til kollektiv handling. Men hva med sorgens politiske potensial?
CANNES:

Videreføring snarere enn reprise


Joachim Trier: Verdens verste menneske
Med Verdens verste menneske har Joachim Trier meget mulig laget sin hittil beste film. Og det er mer enn bare hovedstaden som knytter den til Reprise og Oslo, 31. august.
22. JULI:

Traumeberetningen


Aslaug Holm, Sigve Endresen: Generasjon Utøya
Utøya som arnested for gryende partitilknytning: Denne generasjonen lar seg fortsatt ikke kneble.
22. JULI:

Et undersøkende nåtidsbilde av 22. juli


Tommy Gulliksen: Arven etter 22. juli
Tommy Gulliksens andre dokumentar om 22. juli viser en sårbarhet som er både reflekterende, undrende og oppriktig ærlig.
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte