«Korsfestet for sin rase»

Reno, Nevada, 14. juli 1910: Jim «Jernmannen» Jaffries hadde trukket seg tilbake ubeseiret. Nå gjorde han comeback mot den første svarte tungvektsmesteren, Jack Johnson.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kronikk] I sin meget interessante artikkel «I am the greatest» i Ny Tid i vinter skildrer Kjetil Mygland den legendariske amerikanske tungvektsbokser Muhammad Alis innsats, så vel i den svarte frigjøringskampen fra 1960-årene som i antikrigsbevegelsen i USA. Han sto opp mot myndighetenes trakassering, utestenging fra boksingen og så videre. Til han igjen gikk i ringen, vant tittelen tilbake og feiret de største triumfer. Og av hele USA ble gitt den store ære i 1996 å få tenne OL-ilden i Atlanta. Mygland nevner også at Ali regnes om den «største fighteren boksesporten noen gang har sett».

La grunnlaget. Ved lesningen av denne entusiastiske hyllest til en stor pugilist, savner jeg to navn: Jack Johnson og Joe Louis. Begge rasefeller, verdensmestere og landsmenn av Ali. Men framfor alt: betydningsfulle forløpere. Deres innsats hadde på mange måter bidratt til å skape et klima hvor en mann som Ali kunne bli fullt verdsatt.

Jack Johnson (1878-1946) vant i 1908 tittelen fra den canadiske, hvite verdensmester Tommy Burns, ved teknisk knock-out i 14. runde i Sydney, Australia. Johnson hadde da i lengre tid strevet for å få en vm-kamp. Den tidligere mester James J. Jeffries nektet å gå i ringen med en svart mann. Johnson måtte reise jorden rundt for å møte etterfølgeren Tommy Burns.

Mens de fargedes aviser i USA hilste Johnson med stor begeistring, ble nyheten møtt med både raseri og stor engstelse hos de hvite. Bare hvite menn skulle, etter tidens oppfatning, herske over tungvektskronen. I de lettere klasser kunne man lettere akseptere fargede mestre.

«Det store hvite håp». Jack London refererte matchen for New York Herald. Han slo fast at Johnson hadde lekt med Burns som om han var «et uskikkelig barn». Ikke nok med det: på samme måte som Ali senere, hånet Johnson sin motstander med krasse og spydige bemerkninger under oppgjøret.

En av avisene skrev at ingen hendelser de siste 40 år hadde gitt så stor glede blant de fargede som denne sorte triumf. Eks-mesteren, «Jernmannen» Jim Jaffries (som tidligere hadde trukket seg ubeseiret tilbake), var nå blitt det «store hvite håp». Han erklærte at han med letthet ville ta seg av nykommere på tungvektstronen.

De møttes 14. juli 1910 i spillebyen Reno, Nevada. Her måtte Jeffries bite i gresset i 15. runde, mens hvite tilskuere gråt. Store raseuroligheter brøt løs. Man regnet med at 26 mennesker, nesten alle fargede, ble drept. Ingen begivenhet etter frigjøringen av slavene 45 år tidligere hadde ført til slike kalamiteter.

Johnson var en utrolig fargerik person, som helt fra begynnelsen av nektet å bøye seg for samfunnets rasistiske normer. I sin bok Unforgivable Blackness … (2004) gir G.C. Ward et levende og dyptpløyende portrett av den første svarte tungvektsmester, som på grunn av sine mange overbevisende seire, og sin oppførsel utenfor ringen, ble en helt for et større antall av sine rasefeller.

Publisiteten og pengene. For de fleste hvite virket Johnsons atferd for utfordrende. Ikke minst hans omgang – og ekteskap – med hvite kvinner. Andre mestere hadde også dyrket kvinner av forskjellig rase uten at det ble brukt mot dem. Johnson ble trakassert av myndighetene, og måtte blant annet sone et år i fengsel. Det ble sagt at han rett og slett ble «korsfestet for sin rase».

Som verdensmester oppnådde Johnson en berømmelse ingen annen farget hadde blitt til del. Forfatteren Joyce Carol Oates skriver at Johnson, i motsetning til Ali, egentlig ikke var spesielt interessert i boksing. Det var publisiteten og pengene som betød noe. Likevel var han, som Ali senere, en eminent forsvarsbokser, en representant for «scientific boxing».

Johnson hadde vist at det ikke lenger gikk an å stenge de fargede ute fra den sosiale arena sporten representerer. Mange vil også regne ham som en av de tre største, kanskje den største, av verdens pugilister, ved siden av Ali og Joe Louis.

Bokseeksperten Nat Fleischer, mangeårig redaktør av det anerkjente tidsskriftet The Ring, hevdet helt til sin død i 1972 at Johnson ville ha beseiret hver eneste tungvektsmester opp gjennom årene.

Joe «The Brown Bomber» Louis mente selv at han klart ville ha mestret Ali: «Han kan ingenting om å kjempe ‘on the ropes’», sa han. «Det ville være avgjørende i en kamp mellom oss». Selv om Louis i 1930-årene aldri engasjerte seg like sterkt som Ali i antirasistiske aksjoner, fikk hans innsats stor betydning for de fargedes selvrespekt og stolthet. I min artikkel i Ny Tid nr. 51, 2006, «Schmeling vs. Joe Louis», understreker jeg at Louis for både fargede og hvite var blitt et viktig symbol for de demokratiske krefters kamp mot de autoritære og rasistiske nasjoner i Europa (Nazi-Tyskland, Italia med flere). Hadde han i 1930-årene oppført seg som Ali, hadde han kanskje aldri gjennom boksingen skapt slik begeistring og glede hos sine rasefeller.

Det kan tilføyes at Jack Johnson hadde 113 kamper, 79 seire, tolv uavgjort, åtte tap og 14 «no decision». Han mistet «tungvektskronen» i 1915, da han ble slått ut av den svære cowboyen Jess Willard, som senere ble rundjult av Jack Dempsey. Louis hadde 70 kamper, 67 seire og tre tap, mens Ali hadde 61 matcher, 56 seire og fem tap. ■

---
DEL

Legg igjen et svar