Korrupsjon i det åpne

Filmfestivalen HRHW: Veien til det moderne Kina synes å være brolagt med metodene fra Ville Vesten, skal man tro dokumentaren The Road.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

The Road
Regi og foto: Zanbo Zhang

I 2008 besluttet kinesiske myndigheter å investere 586 milliarder dollar på infrastruktur for å stimulere økonomien, opplyser en tekstplakat i starten av Zanbo Zhangs dokumentar The Road.
Av en senere tekstplakat får vi vite at Kina i løpet av de siste ti årene har bygget verdens lengste motorveisystem.
Filmen forteller mer spesifikt om et veiprosjekt i Hunan-provinsen, som er en del av denne enorme satsningen. Gjennom fire kapitler følger vi ulike mennesker som frivillig eller ufrivillig er involvert i prosjektet. Fra de første scenene, hvor en eldre kvinne klager over hvordan steiner fra sprengningene har falt gjennom og ødelagt taket hennes, er det nemlig åpenbart at utbyggingen ikke alltid foregår under like kontrollerte former.
Ikke minst synes det å være overdrevent mange kontraktører og myndigheter involvert, trolig motivert av å melke en andel ut av milliardbevilgningene. Og selv om prosjektet kanskje smører økonomien på et nasjonalt plan, er det urovekkende mange på mer lokale nivåer som skal smøres på mindre hederlig vis. Gjennomgående handler det nærmest utelukkende om penger, enten det er privatpersoner som krever kompensasjon for bygningsskader eller sågar hjem som må rives, eller det dreier seg om regelrette bestikkelser av offentlige instanser for å få de nødvendige tillatelser.

cropped-1_mTydelig standpunkt. Regissør og fotograf Zanbo Zhang har en utpreget observerende tilnærming til sitt materiale, med kun noen få mer intervjuaktige sekvenser – eller snarere karakterer som gir en og annen forklaring på begivenheter underveis. The Road er slik sett et eksempel på at også denne typen «flue på veggen»-dokumentarer gjerne kan ha et klart fortellerperspektiv, og endatil ta standpunkt til det som skildres. For selv om regissøren følger mange ulike karakterer med hver sine berøringspunkter til veiutbyggingen, fortelles filmen med en viss ironi og humor, og lar oss sitte igjen med et nokså tydelig (og ikke nødvendigvis flatterende) bilde av dagens Kina.
Den nevnte ironien er åpenbar når vi hører presidenten på radio snakke om det kommunistiske moderniseringsprosjektet, all den tid det i praksis er pengene som synes å ha det siste ordet. Og all den tid gjennomføringen ikke alltid virker utpreget moderne, selv om det faktisk blir vei til sist.
I en mer humoristisk scene får vi av alle ting bevitne en tv-sendt quiz om veiprosjektet, som fremstår som en snodig blanding av amerikansk «gameshow»-tradisjon og klassisk kommunistisk propaganda. Videre er både humoren og symbolikken tydelig i sekvensen hvor man er nødt til å rive et gammelt buddhistisk tempel for å gjøre plass til motorveien. I uvisshet om hvor man skal plassere den, blir en stor Buddha-statue midlertidig stående alene ute i skogen, halvveis beskyttet under en plastpresenning. Selv Buddha må med andre ord vike for det moderne nasjonsbyggingsprosjektet.

«Syng for partiet, samstemt for motorveien,» heter det i et slagord, og igjen er ironien påtakelig.

Bankes av gangstere. Handlingen når sitt dramatiske klimaks når et av de involverte selskapene motsetter seg å betale en bot. Dette resulterer i at flere av veiarbeiderne havner på sykehus med skader fra både kniv og jernstang, etter at de angivelig har blitt overfalt av gangstere hyret inn av veimyndighetene. Veien til det moderne Kina synes med andre ord å være brolagt med metodene til gamle dagers Ville Vesten.
Men selv om The Road kan sies å tegne et relativt tydelig bilde av Kina, kan det til tider være vanskelig å følge utviklingen av selve veiprosjektet, slik det gjengis i filmen. Til dels skyldes nok dette filmens observerende form, hvor man kun unntaksvis gir informasjon gjennom tekstplakater (utover å fortelle hvem de ulike karakterene er). Men i vel så stor grad skyldes dette at det rett og slett er svært mange aktører involvert, som i seg selv sier noe om mengden av byråkrati. Og det er vel ikke urimelig å anta at dette noe kaotiske inntrykket er intendert fra filmskaperens side, som en gjengivelse av en lite oversiktlig og på mange måter uryddig byggeprosess.

Ironisk feiring. I filmens siste del feires både veiens fullførelse og kommunistpartiets 90-års-markering. «Syng for partiet, samstemt for motorveien,» heter det i et slagord, og igjen er ironien påtakelig. Likeledes når det kinesiske flagget heises, og det kommenteres syrlig fra en tilskuer at hammeren og sigden burde ha vært byttet ut med en seddel fra banken. For man får ikke akkurat inntrykk av at hele folket støtter helhjertet opp om partiet, som en av arbeiderne i filmen hevder at neppe vil vare i ti år til – altså til sitt hundrede år. «Under Maos tid ville du ha blitt arrestert,» får han så høre av en kollega, hvorpå arbeideren repliserer at han ikke ville ha turt å uttale seg da. Men nå sparer de altså ikke på det verbale kruttet, ikke en gang foran kamera.
Slik filmen viser korrupsjon som foregår mer eller mindre i det åpne, er mange av de involverte påfallende frittalende om diverse bestikkelser, samt i sin kritikk av de sentrale myndighetene. Dette kan igjen ha å gjøre med filmens observerende tilnærming, som har en tendens til å få folk til å glemme kameraets tilstedeværelse. Jeg velger likevel å tro at dette også vitner om at Kina er på riktig vei, i hvert fall når det gjelder hva innbyggerne kan tillate seg å si.

The Road vises under filmfestivalen Human Rights Human Wrongs, som arrangeres i Oslo fra 16. til 21. februar. 


alekshuser@gmail.com

---
DEL