Korrupsjon i det åpne

Filmfestivalen HRHW: Veien til det moderne Kina synes å være brolagt med metodene fra Ville Vesten, skal man tro dokumentaren The Road.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

The Road
Regi og foto: Zanbo Zhang

I 2008 besluttet kinesiske myndigheter å investere 586 milliarder dollar på infrastruktur for å stimulere økonomien, opplyser en tekstplakat i starten av Zanbo Zhangs dokumentar The Road.
Av en senere tekstplakat får vi vite at Kina i løpet av de siste ti årene har bygget verdens lengste motorveisystem.
Filmen forteller mer spesifikt om et veiprosjekt i Hunan-provinsen, som er en del av denne enorme satsningen. Gjennom fire kapitler følger vi ulike mennesker som frivillig eller ufrivillig er involvert i prosjektet. Fra de første scenene, hvor en eldre kvinne klager over hvordan steiner fra sprengningene har falt gjennom og ødelagt taket hennes, er det nemlig åpenbart at utbyggingen ikke alltid foregår under like kontrollerte former.
Ikke minst synes det å være overdrevent mange kontraktører og myndigheter involvert, trolig motivert av å melke en andel ut av milliardbevilgningene. Og selv om prosjektet kanskje smører økonomien på et nasjonalt plan, er det urovekkende mange på mer lokale nivåer som skal smøres på mindre hederlig vis. Gjennomgående handler det nærmest utelukkende om penger, enten det er privatpersoner som krever kompensasjon for bygningsskader eller sågar hjem som må rives, eller det dreier seg om regelrette bestikkelser av offentlige instanser for å få de nødvendige tillatelser.

cropped-1_mTydelig standpunkt. Regissør og fotograf Zanbo Zhang har en utpreget observerende tilnærming til sitt materiale, med kun noen få mer intervjuaktige sekvenser – eller snarere karakterer som gir en og annen forklaring på begivenheter underveis. The Road er slik sett et eksempel på at også denne typen «flue på veggen»-dokumentarer gjerne kan ha et klart fortellerperspektiv, og endatil ta standpunkt til det som skildres. For selv om regissøren følger mange ulike karakterer med hver sine berøringspunkter til veiutbyggingen, fortelles filmen med en viss ironi og humor, og lar oss sitte igjen med et nokså tydelig (og ikke nødvendigvis flatterende) bilde av dagens Kina.
Den nevnte ironien er åpenbar når vi hører presidenten på radio snakke om det kommunistiske moderniseringsprosjektet, all den tid det i praksis er pengene som synes å ha det siste ordet. Og all den tid gjennomføringen ikke alltid virker utpreget moderne, selv om det faktisk blir vei til sist.
I en mer humoristisk scene får vi av alle ting bevitne en tv-sendt quiz om veiprosjektet, som fremstår som en snodig blanding av amerikansk «gameshow»-tradisjon og klassisk kommunistisk propaganda. Videre er både humoren og symbolikken tydelig i sekvensen hvor man er nødt til å rive et gammelt buddhistisk tempel for å gjøre plass til motorveien. I uvisshet om hvor man skal plassere den, blir en stor Buddha-statue midlertidig stående alene ute i skogen, halvveis beskyttet under en plastpresenning. Selv Buddha må med andre ord vike for det moderne nasjonsbyggingsprosjektet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL