Korea – 15 år etter krigen: En modell for andre utviklingsland

Orientering 24. August 1968
SeOUL 1968. Pinterest
Avatar
Email: fritznilsen@orientering.no
Publisert: 01.08.2018

Den 27. juli 1953 – for vel 15 år siden – endte Korea-krigen. Bortsett fra de første månedene etter våpenstillstanden og delingen av landet langs den 38. breddegraden, har en hørt lite til utviklingen i den nordlige delen av landet – Den demokratiske folkerepublikken Korea. Fra Sør har det via amerikanske pressebyråer av og til kommet nyheter om positiv økonomisk utvikling, mens Nord bare er blitt nevnt i bisetninger – og da helst som kontrast til det positive demokrati som skal ha utviklet seg i Sør.

I de senere årene har imidlertid Nord-Korea igjen vært å finne i avisoverskriftene. Først i 1965, da de sørkoreanske og japanske regjeringene inngikk den såkalte normaliseringsavtalen, så i år, da sørkoreanske agenter kidnappet sørkoreanere i Vest-Tyskland som skulle ha spionert for Nord-Korea, og endelig i forbindelse med oppbringelsen av det amerikanske spionskipet Pueblo i koreansk territorialfarvann. 

Men den økonomiske utviklingen i Folkerepublikken Korea er lite kjent i vårt som i andre vestlige land.

Økonomisk under

Korea var tidligere et utpreget jordbruksland – og er det tildels fremdeles. Men den økonomiske utviklingen har ført til en sterk omforming av det nordkoreanske samfunnet. Ved frigjøringen i 1945 arbeidet 76 prosent av befolkningen i jordbruket – i dag 40 prosent. Industrien står i dag for 75 prosent av brutto nasjonalprodukt, mot bare 25 prosent i 1945.

Industriutviklingen gjorde et kraftig hopp i femårsplanperioden 1957–60. Verdien av industriproduksjonen steg i denne perioden 3,5 ganger, mens produksjonsutstyret og forbruksvarene hadde en tilsvarende stigning. I denne perioden var den gjennomsnittlige årlige økningen i industriproduksjonen 36,6 prosent. Senere har økningen i industriproduksjonen stabilisert seg på cirka 18 prosent, men i år regner en med en økning på 25 prosent. Eksperter regner med at Folkerepublikken Korea industrielt ligger på et vesentlig høyere teknisk nivå enn Kina.

Dette er i seg selv oppsiktsvekkende, men det som først og fremst får den britiske økonomen Joan Robinson, som har besøkt landet, til å snakke om at det koreanske mirakel langt overstiger alle andre såkalte økonomiske mirakler, er utviklingen av jordbruket. Sør-Korea var opprinnelig hele landets kornkammer, mens Nord hadde det lille som fantes av industri etter de amerikanske «FN-styrkenes» bombardement i 1953. I Nord har en skrittvis gjennomført jordreformer slik at enhetene i jordbruket i dag i gjennomsnitt består av 80–300 familier på 500 hektar. Ved stor utvikling av tekniske hjelpemidler, vanningsanlegg, gjødning osv., har matvareproduksjonen økt med ca. 20 prosent årlig, slik at Nord-Korea i dag ikke bare er selvforsynt med jordbruksprodukter, men er eksportør av ris.

Utviklingsmodell

U-landseksperter har i den senere tid vendt øynene mot Nord-Korea som modell for utviklingsland. Pierre Jalie kaller i boken Utviklingslandene i verdensøkonomien Nord-Korea det fremste land innen den sosialistiske leir både når det gjelder jordbruket og uten tvil i industrien. Samme forfatter regner med at Nord-Korea produserer 56 prosent mer mat per hode enn Kina.

Nord-Korea har gjennom jordbruket oppnådd et økonomisk overskudd som er brukt til en planmessig utbygging av landets industripotensial. Medvirkende til dannelsen av dette overskuddet har vært den egalitære inntektspolitikken – en ingeniør kan tjene maksimalt 10 ganger mer enn basisinntekten – og en sentral planlegging som har muliggjort en rasjonell anvendelse av produksjonsressursene. Sesongarbeidsløsheten er praktisk talt borte, også annen form for arbeidsløshet og undersysselsetting. 49 prosent av arbeidsstokken er kvinner, mens kvinnene utgjør 51 prosent av befolkningen. 

Den sterke økonomiske veksten har vært fulgt av en systematisk utbygging av sosialomsorg og skolevesen. Helsestellet er gratis, det samme er de mange barnehagene – og også skolegang som er pliktig fra 7 til 16 år. Alderspensjonen utgjør cirka 50 prosent av lønn enten en fortsetter å arbeide eller ikke. Arbeidsdagen er på 8 timer, 6 timer for tungt og helsefarlig arbeid, og ferien er på 14 dager eller en måned for tungtarbeidende.

Bemerkelsesverdig er det at alt dette er oppnådd med en meget høy befolkningstilvekst, cirka 3 prosent per år.

«Korea får Berlinmuren til å ligne et siv.» Også Sør-Korea har hatt vekst i industriproduksjonen, men veksten er konsentrert om lettindustrien. Sør produserer for eksempel bare 10 prosent så mye stål som Nord. Sør-Koreas økonomi er en importøkonomi samtidig som utenlandsk kapital oppmuntres av billig arbeidskraft til investeringer i industrien. For tiden har Sør-Korea store inntekter som en følge av Vietnam-krigen.

Offisielt er det cirka 700 000 arbeidsløse i Sør-Korea, men Observer hevder 16.04.67 at antallet arbeidsløse og undersysselsatte antagelig utgjør nærmere en fjerdedel av de arbeidsføre.

Noe forhold mellom Sør- og Nord-Korea eksisterer strengt tatt ikke, for, som Observer sier, «den sørkoreanske regjeringen vil ikke risikere nærmere kontakt før den er mer sikker på sin egen indre stabilitet og økonomiske styrke». For å forhindre kontakt med Nord, gjennomføres den Nasjonale Sikkerhetslovens bestemmelser hardhendt. Loven forbyr alle handlinger eller ord som «kan lede til resultater som er til fordel for kommunister». Denne loven har, hevder Observer, først og fremst vært brukt til å forhindre enhver seriøs diskusjon om forholdet til Nord-Korea. Observers konklusjon er at Korea får Berlinmuren til å likne et siv – og dette jernteppet skyldes Sør-Korea.

«Juche.»

Nordkoreanerne selv hevder at året 1956 ble avgjørende for den vellykkede økonomiske utviklingen, 28.12.55 la Det koreanske arbeiderpartis formann, Kim Il Sung, fram en ny politisk linje som etter hvert ble gjeldende for alle deler av samfunnslivet i Korea. Denne politikken og prinsippet den bygger på er kjent under navnet Juche.

Kim Il Sung har selv definert Juche slik:

«Med opprettelsen av Juche mener vi at vi skal holde fast ved prinsippet om å løse alle problemer forbundet med revolusjonen og oppbyggingen av landet i samsvar med de foreliggende betingelser i vårt land, og hovedsakelig ved våre egne krefter.» (Kim Il Sung On the Socialist Construction in the Democratic People’s Republic of Korea and the Revolution in South Korea).

Dette prinsippet, som ikke er ukjent i Øst-Europa – det ble sist brukt liknende ord i Donau-deklarasjonen – er i Nord-Korea blitt etterlevet. De historiske tradisjoner og geografiske forhold i dette landet er blitt rettesnoren for alt som gjøres, og ikke de erfaringer og metoder som er blitt utviklet i andre land. I en revolusjonær kamp, hevder koreanerne, kan det ikke være faste formler eller eksempler som følges blindt og kopieres mekanisk. Historisk erfaring har lært koreanerne at en ikke kan unngå en rekke feil og nederlag hvis en blindt bygger på utlendingers vurderinger av forholdene i deres eget land. «Vi må ikke handle etter ordrer eller instrukser fra andre, men avgjøre alle problemer i overensstemmelse med vår egen dømmekraft,» sier Kim Il Sung.

Juche innebar at Nord-Korea satte alt inn på å bli økonomisk selvforsynt. Femårsplanen 1957–60 bygde på Juche-prinsippet. Selvfølgelig handler landet med andre sosialistiske land (og gjerne også med andre), men hele økonomien er bygd på uavhengighet og selvstendighet. Bare på den måten, hevder koreanerne, kan ulikhetene mellom nasjonene fjernes, og bare på den måten kan landet med hell bygge sosialismen for gradvis å gå over i kommunismen.

Juche er også ledetråden for Folkerepublikken Koreas utenrikspolitikk, og koreanerne understreker at i internasjonale forhold skal prinsippene om fullt likeverd, uavhengighet og gjensidig respekt følges. Hva det betyr når den nærmeste naboen heter Kina, er lett å forstå.

Juche-prinsippet er grunnleggende for forståelsen av koreansk politikk. Det følges i alle forhold. Løsninger andre land har kommet fram til, benyttes bare hvor de er forenlige med Koreas egen situasjon. Selv i spørsmålet om gjenforeningen av landet, hevder nordkoreanerne dette prinsippet. Utenlandske makter skal ikke være drivkraften i gjenforeningen. Den skal være koreanernes eget verk. 

Gratis prøve
Kommentarer