Korea – 15 år etter krigen: En modell for andre utviklingsland

Orientering 24. August 1968

SeOUL 1968. Pinterest

Den 27. juli 1953 – for vel 15 år siden – endte Korea-krigen. Bortsett fra de første månedene etter våpenstillstanden og delingen av landet langs den 38. breddegraden, har en hørt lite til utviklingen i den nordlige delen av landet – Den demokratiske folkerepublikken Korea. Fra Sør har det via amerikanske pressebyråer av og til kommet nyheter om positiv økonomisk utvikling, mens Nord bare er blitt nevnt i bisetninger – og da helst som kontrast til det positive demokrati som skal ha utviklet seg i Sør.

I de senere årene har imidlertid Nord-Korea igjen vært å finne i avisoverskriftene. Først i 1965, da de sørkoreanske og japanske regjeringene inngikk den såkalte normaliseringsavtalen, så i år, da sørkoreanske agenter kidnappet sørkoreanere i Vest-Tyskland som skulle ha spionert for Nord-Korea, og endelig i forbindelse med oppbringelsen av det amerikanske spionskipet Pueblo i koreansk territorialfarvann. 

Men den økonomiske utviklingen i Folkerepublikken Korea er lite kjent i vårt som i andre vestlige land.

Økonomisk under

Korea var tidligere et utpreget jordbruksland – og er det tildels fremdeles. Men den økonomiske utviklingen har ført til en sterk omforming av det nordkoreanske samfunnet. Ved frigjøringen i 1945 arbeidet 76 prosent av befolkningen i jordbruket – i dag 40 prosent. Industrien står i dag for 75 prosent av brutto nasjonalprodukt, mot bare 25 prosent i 1945.

Industriutviklingen gjorde et kraftig hopp i femårsplanperioden 1957–60. Verdien av industriproduksjonen steg i denne perioden 3,5 ganger, mens produksjonsutstyret og forbruksvarene hadde en tilsvarende stigning. I denne perioden var den gjennomsnittlige årlige økningen i industriproduksjonen 36,6 prosent. Senere har økningen i industriproduksjonen stabilisert seg på cirka 18 prosent, men i år regner en med en økning på 25 prosent. Eksperter regner med at Folkerepublikken Korea industrielt ligger på et vesentlig høyere teknisk nivå enn Kina.

Dette er i seg selv oppsiktsvekkende, men det som først og fremst får den britiske økonomen Joan Robinson, som har besøkt landet, til å snakke om at det koreanske mirakel langt overstiger alle andre såkalte økonomiske mirakler, er utviklingen av jordbruket. Sør-Korea var opprinnelig hele landets kornkammer, mens Nord hadde det lille som fantes av industri etter de amerikanske «FN-styrkenes» bombardement i 1953. I Nord har en skrittvis gjennomført jordreformer slik at enhetene i jordbruket i dag i gjennomsnitt består av 80–300 familier på 500 hektar. Ved stor utvikling av tekniske hjelpemidler, vanningsanlegg, gjødning osv., har matvareproduksjonen økt med ca. 20 prosent årlig, slik at Nord-Korea i dag ikke bare er selvforsynt med jordbruksprodukter, men er eksportør av ris.

Utviklingsmodell

U-landseksperter har i den senere tid vendt øynene mot Nord-Korea som modell for utviklingsland. Pierre Jalie kaller i boken Utviklingslandene i verdensøkonomien Nord-Korea det fremste land innen den sosialistiske leir både når det gjelder jordbruket og uten tvil i industrien. Samme forfatter regner med at Nord-Korea produserer 56 prosent mer mat per hode enn Kina.

Nord-Korea har gjennom jordbruket oppnådd et økonomisk overskudd som er brukt til en planmessig utbygging av landets industripotensial. Medvirkende til dannelsen av dette overskuddet har vært den egalitære inntektspolitikken – en ingeniør kan tjene maksimalt 10 ganger mer enn basisinntekten – og en sentral planlegging som har muliggjort en rasjonell anvendelse av produksjonsressursene. Sesongarbeidsløsheten er praktisk talt borte, også annen form for arbeidsløshet og undersysselsetting. 49 prosent av arbeidsstokken er kvinner, mens kvinnene utgjør 51 prosent av befolkningen. 

Den sterke økonomiske veksten har vært fulgt av en systematisk utbygging av sosialomsorg og skolevesen. Helsestellet er gratis, det samme er de mange barnehagene – og også skolegang som er pliktig fra 7 til 16 år. Alderspensjonen utgjør cirka 50 prosent av lønn enten en fortsetter å arbeide eller ikke. Arbeidsdagen er på 8 timer, 6 timer for tungt og helsefarlig arbeid, og ferien er på 14 dager eller en måned for tungtarbeidende.

Bemerkelsesverdig er det at alt dette er oppnådd med en meget høy befolkningstilvekst, cirka 3 prosent per år.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.