Korantolking for alle

De som ikke er opptatt av islams kjerneanliggende, bør kanskje finne seg noe annet å lese enn Koranen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er i ferd med å vokse fram et krav fra majoriteten om at tolking av Koranen, og ganske spesielt av hva den egentlig sier om kvinner og likestilling, må foregå i det offentlige rom. Fra et integrasjonsperspektiv kunne dette vært interessant, i den grad det kunne peke mot et samfunn der også majoriteten integrerer minoritetenes livsanskuelser og verdisyn i sitt eget.

Men majoriteten vil ha debatten på sin egen banehalvdel. De vil ikke ta av seg på føttene og gå inn i moskeene for å lytte, men de vil delta med egne synspunkter. De har langt på vei forstått at Koranen ikke kan skrives om, men de har funnet en god erstatning i det forløsende mantraet: Tolking. Og aller helst nytolking. Og mens man ellers stiller krav til innvandrere om formell kompetanse i forhold til deltakelse i det sekulære samfunnet, har man ingen tilsvarende fordringer til de nye koranfortolkerne. Ingen spør om de kan arabisk eller har studert islamske vitenskaper ved læresteder som er godkjent i den islamske verden.

Hadde man stilt slike krav, ville man jo ekskludert seg selv fra å komme med bidrag. I det norske, offentlige fortolkningsrom skal det være fritt fram for glade amatører, troende som ikke-troende. Akkurat som man kan finne imamer med stor kompetanse på sharia og lite kunnskaper om det norske samfunnet, så kryr det av ikke-muslimske samfunns-

vitere, politikere og alminnelige synsere som mer enn gjerne kaster ut et koranvers til nærmere disseksjon.

Bokstavelig og overført mening

I den ferske boka Koranen: Innføring i en tekst- og tolkingstradisjon utgitt på Solum forlag i år, går filolog Nora S. Eggen gjennom forskjellige lesemåter og innfallsvinkler til Koranens tekst og viser mangfoldet av tilnærminger innenfor de islamske tradisjonene. Innledningsvis drøfter hun også ulike ikke-muslimske tilnærminger til Koranens innhold, og skisserer de problemer som oppstår ut av det faktum at det ikke finnes noen kontekstfri leser – en ikke-religiøs tilnærming er like ideologisk farget som en religiøs.

Hvis vi holder oss til ikke-muslimske lesninger av Koranen, som et stykke litteratur fra 600-tallets Arabia, finnes to prinsipielt forskjellige tilnærmingsmåter. Enten går man til teksten med en forestilling om at den konstituerer sitt eget univers og leverer sin egen, iboende fortolkningshorisont, og man forsøker å lese den ut fra de forutsetninger den selv postulerer. Alternativt forstår man teksten primært som talerør for noe utenfor den selv – som en refleksjon av bestemte holdninger og ideologier i konteksten, og man gjennomsøker den ut fra en antakelse om at den inneholder retorikk som tjener visse interesser til en viss tid.

I praksis vil de fleste i noen grad pendle mellom de to lesemåtene, blant annet fordi man nødvendigvis trekker inn kontekster i løpet av lesningen. Det å være troende, praktiserende muslim gir heller ingen garanti for at man i praksis til enhver tid forholder seg betingelsesløst til Koranen som Guds absolutte tale. Enten man har det ene eller det andre utgangspunktet, forutsetter en meningsfylt tolkning betydelig filologisk kompetanse. Dette gjelder enten hensikten er å forstå tekstens eget univers, eller å avsløre all religion som samfunnsskapt humbug.

Muslimene må slutte å lese Koranen bokstavelig, hevdet Unni Wikan i Tabloid på TV 2 16. mars. Det var sikkert godt ment. Men finnes det noen annen tilgang til en tekst enn gjennom bokstavene? Det er nemlig ikke slik at det finnes én bokstavelig og én ikke-bokstavelig måte å lese på. Kanskje Wikan mente at muslimene må relativisere Koranens innhold. Men gjelder det i så fall hele innholdet? Eller kanskje bare enkelte anstøtelige vers? Når man reiser spørsmålet om tekstens mening, har det liten verdi å parkere utsagn som «sagt i overført betydning» dersom man ikke kan konkretisere hva denne overføringen innebærer.

Små feil, mye støy

Det oppstår mange vriene paradokser når ytringsfriheten utfoldes. Det største er kanskje at den som ytrer seg har så mange flere rettigheter enn ytringen selv. Tekster kan man stort sett ustraffet rive ut av sin sammenheng, man kan klippe, skjære, radbrekke og transplantere. I det samme Tabloid foreleste Hege Storhaug over Koranens sure 65 som skulle omhandle islamske regler for gifte pikebarn som ennå ikke hadde fått sin første menstruasjon. I Einar Bergs norske språkdrakt omtales ganske riktig regler om skilsmisse «også for dem som ennå ikke har menstruert».

M.K. Bernströms langt sterkere svenske oversettelse bruker derimot formuleringen «dem vars blödningar har uteblivit», i note forklart som kvinner som av andre biologisk-medisinske grunner enn graviditet og overgangsalder ikke har menstruasjon. En slik utfoldelse av aggresjon som Storhaug bedriver i sin lesning, er en ulykke. Også for Einar Berg, som var det beste akademia hadde for 25 år siden, er denne bevisste bruken av feil i hans oversettelse bortimot en krenkelse.

Minstemål av empati

Selv har jeg valgt å studere Koranen formidlet gjennom muslimske lærekrefter og tilegnet meg fragmentariske kunnskaper. Det man oppdager når man får en pustepause fra diskusjonene om kvinners rettigheter, homofile muslimer, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alles rett til å tegne Guds profet med bombe i turbanen, er dette: Islam er først og fremst religion, og Koranen er først og fremst teologisk tale.

Selv om islam er et altomfattende konsept og Koranen også leverer premisser for forståelse av samfunn, ytringsfrihet og likestilling, er ikke disse tingene bærebjelker. Man behøver ikke være spesielt troende for å oppdage at Koranen handler om gudstilbedelse. Men dersom man fortsatt lar et totalt reduksjonistisk religionssyn styre forståelsen, er det kanskje like greit at man finner seg en annen bok.

Med litt strev har jeg lært meg ordlyden i Koranens innledende sure – den såkalte ingressen. Det er disse sju, korte versene praktiserende muslimer resiterer i bønnen. Sekvensen gjentas flere ganger i hver bønn, og blir dermed fremsagt nitten ganger per dag av den troende. Mange av verdens muslimer kommer sikkert ikke så mye lengre i sine koranstudier.

Ikke alle reflekterer på høyt nivå om kvinner eller jihad, som er blitt ikke-muslimenes store interesseområde. Og både blant lekfolk og lærde finnes enkelte som ikke føler seg kallet til å uttale seg offentlig om absolutt alt mellom himmel og jord. De påberoper seg retten til å forholde seg tause om ting de ikke har noen spisskompetanse på. Ære være dem.

---
DEL

Legg igjen et svar