Koranoid

Gal autist på HVPU-bolig. Norsk muslim, leser bare arabisk, snakker bare norsk. Frenetisk opptatt av at alt skal være halal og at bønnene skal foregå til riktig tid. Vil at hele boligen skal være halal. Personalet forøker å endre hans mønster gjennom å lage en fiktiv fortsettelse på koranen. Halve boken er fiktive etterlatte manuskripter […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gal autist på HVPU-bolig. Norsk muslim, leser bare arabisk, snakker bare norsk. Frenetisk opptatt av at alt skal være halal og at bønnene skal foregå til riktig tid. Vil at hele boligen skal være halal. Personalet forøker å endre hans mønster gjennom å lage en fiktiv fortsettelse på koranen. Halve boken er fiktive etterlatte manuskripter fra en fillogisk orientert religionsforsker.

Etter å ha lest en stund trodde jeg at tittelen refererte til leserens koranoia, og tenkte at dette var en genial måte å vise nordmenns koranoide blikk. At den typisk norske leser ikke klarer å se en muslim som annet enn fanget av religionen, at det er blikket som bestemmer innholdet. Men så viser det seg at jeg tar feil. Selv om forfatteren er koranoid så det holder, er det selvfølgelig en kamp mot de religiøse som er målet. Og det skal han gjøre med humor. Det skal liksom være lov å gjøre narr av alt. En

Nå-som-vi-har-tullet-med-de-kristne-må-det-jo-være-lov-å-være-blasfemiske-mot-muslimene-også-bok. Det moralske overjeget er enda mer interessant: Vi, den liberale rettroende norske leser skal, skal endre deres religiøse

galskap.

Boken er på et oralt stadium. Det er tydeligvis veldig stas med avføring på bønneteppet, det tværes. Eller når han forteller at lydene i arabisk høres ut som om man forsøker å kaste eller som «når man forsøker å få avføringen ut av endetarmen». Det er sektledere som pisser på benet til gjesten. Boken er i det hele full av sekreter, hemoroider og bæsj. Det hele endre på russestadiet i «Det høyeste bevis på hengivenhet er å komme til moskeen med studentskjegget fullt av levende menstrualblod.»

Ideen med religiøs galskap, som gir masse sprø regler for en autist er god, men påtrengende teit når man skal forstå islam som autisme. Boken er så til de grader et tidsbilde fra den koranoide tidsperiode, da PK-bøker som kritiserer islam og muslimer var mainstream. Boken er til tider ganske godt skrevet og en god fortellerteknikk, men med for mye anakronismer til at det holder. Det er Olafsens moderne blikk om klassiske koranoide tema som tildekking av kvinnen og spiseregler, som styrer alle observasjoner. Det er ganske festelig når man ser dårlige forfattere som Olafsen skal beskrive observasjoner fra en lege fra 1700 tallet, og legge sine egne fordommer og antagelser i øynene på andre. Det er som å se 30 år gamle science-fiction-filmer, der man flyr mellom Saturn og mars, og har hårklipp hentet fra 1970-tallets popstjerner, og når det ringer, er det ledning på telefonen. Det er til tider underholdende. Hvordan forlaget har latt de siste tyve sidene med stream of consciousesness stå, er en gåte og interessant i litteraturhistorien. Det er slikt som unge studenter skriver i hasjrus. For meg som liker forlaget Egne, er det interessant å se det på trykk fra et forlag med logo.

Det er ikke tvil om at dette er en forfatter som har mislykkes på universitetet, og dermed jobbet mye på hvpu. Det er den autodidaktes forsøk på hevn over manglende suksess. Han lider av et klart Heyerdalsyndrom: Jeg har rett og alle de andre tar feil. Det er «ekspertene» som misbruker sin stilling, selvfølgelig representert ved Humbolt som ikke vil høre på teorier som ikke passer inn i systemet. Godt framstilt med begrepet «ortodoks kjetteri».

Hvorfor kunne ikke Gyldendal utfordret leseren med leserens egne paranoide forestillinger, der det ikke var haram-kjøtt som var den store redselen, men at naboen, en nordkoreaner blandet hundekjøtt i salamipakken? Og diskutert om det var greit om hele den norske avdelingen spiste hundekjøtt eller ikke. Årsaken er selvfølgelig at da hadde den aldri vært trykket. At forleggeren gir ut boken under pseudonym er bare et salgstriks, og det funker. Det er ingen som ellers ville finne på å kjøpe en slik bok. Det finnes riktignok gærninger, men ingen hadde giddet å bry seg om denne boken hadde hatt den plass den fortjente, i en infantil skrivebordsskuff.

Ja dere, la oss trykke et bilde av en araber som bæsjer på et bilde av kongefamilien og tørker seg i ræva med det norske flagget så bæsjen stinker. Så gøy det er å provosere. Det må da norskejævlene finne seg i. Vi kan da ikke ha noen ting hellig. Skulle det ikke være lov å kline det norske flagget inn med bæsj nå da? (Og så istemmer vi med Shabana Rehman. Dette gjør vi for de undertrykte horer i Norge.) Og så skriver vi en roman der vi tvinger norskeautisten til å spise hundekjøtt, og hvor forstokka i hodet de er som ikke klarer å spise det.

Hadde den ikke vært anti-islamsk ville den selvfølgelig aldri blitt trykket. Ta en jødetest, og denne boka havner rett i søpla. Nei Olafsen, du duger neppe til annet enn nattevakt og fitteslikker.

---
DEL

Legg igjen et svar