Konversasjonsåpneren

Papirleksikonet var ikke dødt likevel. Det har gjenoppstått i beste velgående, bak et nyknust vindu. På veien dit er det blitt subjektivt, kontrafaktisk og kalveskinnsinnbundet.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Leksikon. «Tingenes død» har blitt en sannhet og begrep etter hvert som verden hel- eller halvdigitaliseres. Postombæring på lørdager blir etter all sannsynlighet snart historie. Den fysiske posten er blitt noe gammeldags, et klenodie, en overlevning fra en annen tid. Eller som filmprodusenten Jeff Wald nylig oppsummerte det hele, i en artikkel i Huffington Post:

«Brev har blitt e-poster. Bursdagskort er nå innlegg på Facebook-veggen. Invitasjoner skjer papirløst. Regninger blir sendt elektronisk. Magasiner leverer seg selv direkte til nettbrettet.»

Ifølge Wald vil ikke bare brev, men også hverdagslige ting som nøkler, samt fysisk kriminalitet gradvis også opptre sjeldnere. Fysisk musikk, dagsaviser på papir og kanskje også bøkene skal også forsvinne (NB! For de som her evt måtte tenke «ukeaviser på papir»: det er mulig å lese Ny Tid som e-avis via nytid.no, men vil man det? red. anm.).

NRKs kultursendinger hadde nylig som hovedsak at fenomenet bokhylle er på vei ut av norske stuer. I brettbokens tid er ikke hyllene viktig for folk lenger, skal vi tro trendanalytiker, Ståle Økland: «I dag lagrer folk ting digitalt. En internasjonal trend er at folk leser bøker på brett. Dermed er boka kanskje i ferd med å bli umoderne, det å ha ei bok fysisk er nesten litt ut.»

Historiker og forfatter Arnhild Skre, leste samme artikkel og skriver, i Klassekampen 6. desember, at digitaliseringen truer demokratiet. Hun skriver: «…samanbrotet i musikk- og filmbransjen skremmer. Kven vil skape godt ebokinnhald når det ikkje er funne løysingar som sikrar at forfattar og forlag får betalt? Avisfallet skremmer også. Ikkje berre her til lands, men verda rundt pressar digitaliseringa den kritiske journalistikken, kulturkritikken, det offentlege ordskiftet. Dermed er demokratiet truga.»

Fysiske motkraft. Men samtidig finnes det mennesker som tviholder, eller omfavner, på det fysiske. Om enn ikke for å redde demokratiet, men det private ordskiftet er viktig for leksikonentusiastene eksempelvis i den høyst fysiske bokhandelen Cappelens Forsalg (ikke å forveksle med Cappelen forlag e.l., «Cappelens Forslag» åpnet som bokhandel av/med Andreas og Pil Cappelen i Oslo sentrum, rett før det smalt i juli 2011, red. anm.).

Med bokhyller fra gulv til tak skjedde det for noen uker siden noe så gammeldags som et fysisk bokinnbrudd (det føles som et par århundrer siden sist), med knuste glassruter og stjålne bøker. Det er nesten som det må ha vært en del av en noe utspekulert lanseringsstrategi – for dagen før lanseringen av Cappelens Forslags «Konversasjonsleksikon» i ultimo november ble førsteutgaven stjålet, og siden har salget gått strålende – utsolgt og over 1100 solgte i løpet av en drøy uke.

Leksikonet er et fysisk, askefarget, lærinnbundet og håndlaget vakkert motsvar, trykket i Estland, til alle som hvisker om «bokens død». Det er finansiert gjennom «crowdfunding», gruppeinnsamling, og nummerert for hånd. Ny Tid sikret seg over disk eksemplar nummer 660 av 1010. Pris: 600 kroner. Første utgave ble laget i steinbitskinn og var på tre eksemplarer. Det er som om bok virkelig er blitt til en bok igjen. En investering. En bok med stor «B». Boka er ikke død, boka er tilbake. Når alt blir digitalt, blir det fysiske og analoge desto mer eksklusivt og ettertraktet.

Og det fysiske leksikonet er kanskje selve symbolet på ting som forsvinner, eller allerede har forsvunnet, i internettets tidsalder. Store norske leksikon ga ut sin siste papirutgave i april 2007. Internettets fortreffelighet som kunnskapsbank, med Wikipedia som frontfigur og med snl.no som bifigur, har mye av skylden. Kunnskapstørsten kan slukkesder. Og informasjonstilfanget er så uendelig mye større. På nettleksikonet på Wikipedias sider finnes detaljerte artikler om alt fra Fylkesvei 310, den dopingtatte uruguayanske landeveisyklisten Alvaro Tardáguila til en oversiktsartikkel over de ulike regionene i den indiske delstaten Andhra Pradesh. Eksemplene er funnet etter bruk av den magiske «tilfeldig artikkel»-knappen på norsk Wikipedia.

Men det globale nettleksikonet på 287 tilgjengelige språk har en stor, utilsiktet konsekvens – informasjonstilfanget er så stort at samtalene mellom mennesker blir plaget av plagsom digital faktasjekk. Eller som en trubadurvenn i Bergen kaller det: Wikipedia er blitt «skrytepavens nådestøt». Man kan ikke lenger skryte på seg faktakunnskaper uten å sjekket med internett først.

Dermed er Wikipedia også blitt den gode samtalens «nådestøt», mener noen. Og dermed er vi tilbake til Cappelens Forslags idé om et skinninnbundet oppslagsverk: «I gamle dager var dét [leksikonet] en bok man slo opp i for å avslutte en
diskusjon ved å finne frem fakta. I dag er det annerledes; ikke bare

har vi fått Wikipedia, fakta er også temmelig oppskrytt.
 Forslaget bestemte seg for å lage et leksikon som egnet seg til å
 starte en samtale heller enn å stanse den.»

Sex-app. Cappelen Forslag, den unike lille bokbutikken hvor bokhylla aldri forsvinner, har fått med seg 70 av Skandinavias «lysere hoder til å skrive subjektive og/eller
 kontrafaktiske leksikonartikler.» Leksikonartikler hvor fiksjon og fakta blandes til en ny sjanger i velkjent leksikonsjargong.

Av disse finner vi kjente penner som Gert Nygårdshaug, Knut Nærum, Ragnar Hovland, Tore Renberg, avdøde Jan Roar Leikvoll (1974-2014) og Agnes Ravatn. Det er også andre kjendiser på forfatterlisten, som Thomas Seltzer, Lars Vaular, Don Martin og Kristopher Schau.

Noen av artiklene er nok for spesielt interesserte fra en øvre kulturell hipsterklasse, men det er også noe mer her. For hva skriver de om? Jo, Gert Nygårdshaug, av de mest produktive ny-leksikonistene, skriver for eksempel følgende om Jens Bjørneboe (1920-1976):

«En av Norges fremste forfattere, skjønt hans levende liv var et eneste stort basketak. Eksempelvis på et årsmøte i Forfatterforeningen, der han og en annen norsk forfatter, Finn Alnæs, havnet i slåsskamp om en flaske vin. Og det gikk slik det måtte gå: Begge forfatterne endte sitt liv på egen hånd, dog ikke på et årsmøte i Den Norske Forfatterforening.»

Forfatteren Cecilie Holk skriver om «SAP»: «sex application – er en app for androide telefoner. Appen gjør sex meningsfull for dem som ønsker at det seksuelle samkvem skal føre til noe selv om man ikke ønsker å lage barn»

Magiske fugleopplevelser. Lars Fredrik Beckstrøm fra bandet De Lillos bidrar blant annet med artikkelen «Blekksprutsommer». Som egentlig er et dikt, eller muligens en sangtekst:

«Hvordan blekkspruten hadde kommet

inn i garasjen var og ble et mysterium

men den hadde sannsynligvis krabbet dit av seg selv

så vi fylte garasjen med vann

og vi var de eneste der i strøget

som hadde blekksprut

som husdyr

eller garasjedyr»

Lyriker og forfatter Helge Torvund, fra Jæren, skriver om magisk fugleopplevelser med rødvingetrost, sandsvaler og storspoven: «Står ein sjølv stille ein skumringskveld i eit område som storspoven trivst i, kan ein kjenne ei heilt spesiell stemning når den dystre og vemodige fløytelyden brått stig ut av stilla og legg sitt musikalske lydteppe over gras og sand og myr og marehalm.»

Ole Robert Sunde skriver på fantastisk Ole Robert Sunde-vis, usiterbart, om øl. Kjersti A. Skomsvold skriver om frivillig skeivknepping av strikkejakke, mens kunstkritiker Tommy Olsson skriver at sushi er den «tusenårige japanske tradisjonen, og i generasjoner nedarvede kunnskapen, om hvordan man fanger en ugle med bare hendene for å spise den levende».

Og slik fortsetter denne merkverdige leseopplevelsen videre gjennom alfabetet til artiklene «yoga», «zombie», «øl», «øl, mere», «øl, stadig mere», «åndsnærværelse» og «årsmøtet».

Leve leksikonet. Det er få ting som er så gammeldags som et papirleksikon i 2014. Men det er få ting som er så 2014 som dette skinninnbundne papirleksikonet. Hvorfor? Det er det litt vanskelig å peke på. Men kanskje har digitaliseringen fjernet alt det unødvendige laget av papir. Borte er telefonkatalogen, regningene, papirreklamen og muligens snart de banale sladdersakene i tabloidavisene – det er jo nettet fylt opp av. Blir ikke da det viktige igjen på papir? Slik at papiret får merverdi?

I 2012 kom Judith Schalansky med den vakre boka «Atlas over fjerne øyer» (Press Forlag) på norsk, som omtalt her i Ny Tid. Hun pustet skjønnlitterært liv i atlaset. Nå er det leksikonet som gjenoppstår. Kanskje er det ikke bare undergangsfortellinger i det faktum at mye papirarbeid er borte?

Kanskje blir lekenheten, kreativiteten, grenseløsheten igjen i papirformatet. Den trives på papir. Kanskje den trenger papir. Kanskje internett har skapt noe nytt? Som enda en utilsiktet bieffekt av det digitales eksistens er papirboka blitt et sted hvor skribentene kan danse på faktasjekkerens grav. For han er jo på internett.

Og danse med pennen, dyppet i blekk og blod, gjør de 70 medforfatterne i Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon. Dette er boka som allerede etter et par uker forlengst har åpnet opp Skandinavia for en ny konversasjon. Oppdrag utført. Vellykket.


ANMELDT BOK

CAPPELENS FORSLAGS KONVERSASJONSLEKSIKON

Cappelens forslag, 2014

---
DEL