Konvensjonen de rike ikke vil ha

Stebarnet blant FN konvensjonene er den som skal beskytte fremmedarbeidere. Verken Norge eller resten av Vesten vil ratifisere den.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge slår seg ofte på brystet i forhold til sitt engasjement for menneskerettigheter verden over, ikke minst gjennom FN.

Men mens Norge gjerne er i første rad når det gjelder ratifisering av FN-konvensjoner som har med menneskerettigheter å gjøre, er det en konvensjon som verken Norge eller andre land i Vesten har noen som helst intensjon om å signere og ratifisere.

Og det er FN-konvensjonen for beskyttelse av fremmedarbeidere og alle medlemmene av deres familie – en konvensjon som Norge faktisk var svært aktiv med på å utforme.

Fattig mot rik

Fremmedarbeiderkonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1990, året etter FNs barnekonvensjon ble vedtatt.

Begge disse konvensjonene ble i sluttdokumentet fra verdenskonferansen om menneskerettigheter i 1993 nevnt blant de sju grunnleggende menneskerettighetsinstrumentene som burde være universelle.

Men, påpeker Bengt Lidal i en artikkel i Mennesker & Rettigheter, skjebnen til fremmedarbeiderkonvensjonen og barnekonvensjonen tok to vidt forskjellige retninger.

For mens barnekonvensjonen i dag er undertegnet av alle land tilsluttet FN, lider fremmedarbeiderkonvensjonen under en splittet verden.

Konvensjonen, som trådte i kraft i juli 2003, er i dag kun ratifisert av 29 land, mens 25 land foreløpig har undertegnet konvensjonen uten å ha ratifisert den. Og av disse landene er alle det som kalles utvandrende land, det vil si altoverveiende fattige land fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Vesten og resten

De landene som tar imot fremmedarbeiderne – de innvandrende landene og dermed de landene som spesielt FNs konvensjon for beskyttelse av fremmedarbeidere og deres familier skulle gjelde – de glimrer med sitt fravær av underskrifter.

Landene i Europa, hvor det i 2003 anslagsvis oppholdt seg 56 millioner fremmedarbeidere, har ikke ratifisert avtalen (unntaket er Bosnia Herzegovina, Serbia og Montenegro og Tyrkia, alle utvandrende land).

Nord-Amerika, med 41 millioner fremmedarbeidere, har ikke ratifisert avtalen. Det har heller ikke Japan, Israel, Australia, De forente arabiske emirater, Kuwait, Jordan og andre land som har mange fremmedarbeidere.

Kløften er iøynefallende: Landene som har ratifisert FN-konvensjonen er de samme som har mange av sine innbyggere i landflyktighet som fremmedarbeidere, ikke minst nettopp i Europa, Nord-Amerika eller Golfstatene, de samme landene som ikke vil ratifisere konvensjonen.

ILO og FN

Heller ikke de nordiske landene har ratifisert fremmedarbeiderkonvensjonen. Og det er pussig, skriver Bengt Lidal, tidligere departementsråd i Sverige.

Lidals bakgrunn for å mene dette er at han i flere år satt i arbeidsgruppen nedsatt av FNs generalforsamling som utarbeidet konvensjonsteksten. For både Sverige og Norge satt nemlig i førersetet når det gjaldt dette arbeidet.

For å forstå bakgrunnen for at FN vedtok en fremmedarbeiderkonvensjon, skriver Lidal, må man ta utgangspunkt i at det allerede fantes konvensjoner som omhandlet disse spørsmålene i regi av ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen.

Både konvensjon nr. 97 fra 1949 som følge av migrasjonen etter andre verdenskrig og nr. 143 fra 1975 da mange europeiske land skrek etter utenlandsk arbeidskraft, var i denne sammenheng viktige.

Men sistnevnte konvensjon ble av mange kritisert fordi den fokuserer på å komme illegal arbeidsinnvandring til livs og bare gjelder de som arbeider legalt i landet. Mange følte at ILO-konvensjonen først og fremst hadde som mål å stanse menneskesmugling og lignende, og først i andre omgang handle om rettigheter for fremmedarbeidere.

Pådrivere

Ifølge Lidal var skuffelsen størst hos myndighetene i Mexico, som hadde og har et stort antall innbyggere som jobber i USA uten tillatelse.

Det var derfor Mexico med støtte fra noen andre land som dyttet på for å få en konvensjon i FN-regi som også gjaldt såkalte «udokumenterte» fremmedarbeidere. Etter at den ble vedtatt i FN med 101 stemmer mot 17 avholdene, la Mexico med flere land overraskende raskt fram et forslag til konvensjonstekst som av mange andre land, inkludert Sverige, nærmest ble sett på som et forsøk på å kuppe konvensjonen.

Den spontane reaksjonen ble en uvanlig konstellasjon av fire land ved Middelhavet (Hellas, Italia, Spania og Portugal) og tre nordiske land (Finnland, Sverige og Norge) som etter hvert ble døpt MESCA-gruppen (ME = Mediterranean, SCE = Scandinavian).

Resultatet ble at MESCA-landene etter hvert ble pådrivere og faktisk en av hovedleverandørene til tekstutformingen av konvensjonen, som til slutt endte opp med å også omfatte de illegale – udokumenterte – fremmedarbeiderne.

– Bare 29 land

Men til tross for denne innflytelsen og pådriverrollen; i dag har verken Norge eller Sverige undertegnet eller ratifisert avtalen.

– Norge tok en vurdering for et par år siden og fant at det ikke forelå noen grunnlag for å ratifisere konvensjonen. Vi har heller ikke i dag noen planer om å gjøre det, sier pressetalskvinne Anne Lene Dale Sandsten i Utenriksdepartementet.

Grunnen til at Norge ikke vil ratifisere fremmedarbeiderkonvensjonen er ifølge Sandsten flere:

– For det første er det bare 29 land som har ratifisert avtalen, og av dem er det ingen vestlige land. For det andre har vi allerede konvensjoner gjennom ILO og Europarådet som tar for seg fremmedarbeidernes rettigheter. En gjentagelse av allerede eksisterende rettigheter kan bidra til å gjøre bildet mer uoversiktlige og skaper grobunn for forskjellige tolkninger, sier pressetalskvinnen.

Sandsten er ikke enig i at Norge har forlatt FN-sporet ved å ikke ratifisere denne konvensjonen.

– Det er riktig at FN er viktig for Norge. Men når ingen andre vestlige land har ratifisert avtalen og bare 29 land totalt har gjort det, så er ikke dette et eksempel på at vi ikke legger stor vekt på FN.

På spørsmål om Norge ville ha ratifisert avtalen dersom flere andre vestlige land gjorde det, svarer Sandsten:

– Vi har selvfølgelig en egen selvstendig politikk i forhold til dette. Men samtidig må vi skjele til det andre samarbeidende land gjør.

---
DEL

Legg igjen et svar