Hartmut Rosa har markert seg som en klassisk modernitetskritiker, men med nye innfallsvinkler. Det første storverket hans, som på engelsk kom ut under tittelen Accelleration, ble i fjor fulgt opp av et annet stort prosjekt, Resonance, som danner grunnlaget for den nye – og langt kortere – boken The Uncontrollability of the World.
I innledningen til den engelske utgaven bemerker Rosa hvordan det tyske hovedbegrepet fra originalen, «Unverfügbarkeit», er nær sagt uoversettelig. På norsk ville vi kanskje snakke om uregjerlighet (eller «uføyelighet»), eller noe som ikke står til vår rådighet. Det uregjerlige er for Rosa det i erfaringen som yter motstand mot vår kontrollimpuls, vårt ønske om å beherske og forutsi verden og slik gjøre den til vår egen. Om denne menneskelige impulsen ikke er noe nytt, fremhever Rosa med en viss rett at det er i moderne tid at vi virkelig har blitt kontroll-friker i stor skala: Den moderne tids militære kartlegging og koloniseringen av verden kom sammen med underkastelsen av naturen gjennom naturvitenskapen. Denne ideologien, nedfelt i stadig nye administrasjonssystemer og tekniske redskaper, blir et aggressivt forsøk på å betvinge ikke bare det ville og fremmede, men også det tilfeldige og uforståelige, vårt eget liv og verden omkring oss.
Det som forsvinner, er aksepten av og evnen til å glede seg over og leve med det ukontrollerbare.
Det som forsvinner, er aksepten av og evnen til å glede seg over og leve med det ukontrollerbare, mener Rosa. Boken fremstår i første omgang som poetisk visdomslitteratur mer enn som sosiologisk teori. Problemet han tar opp, er kanskje evig og uklart, men Rosa viser at vi senmoderne mennesker har et merkelig plaget forhold til det ukontrollerbare i livet.
Optimalisering og livets gjørelister
I vår tid prøver vi ikke bare å planlegge unnfangelse og barnefødsler, men også barnas genetikk, helse og tidlige oppvekst, med en blanding av prevensjon, genetisk manipulasjon, medisinske inngrep, alarmer og overvåkningsutstyr. Hvis noe går galt, er det vår egen skyld, ansvaret er totalt, for det finnes alltid mer du kunne og burde gjort for å sikre utfallet – altså barnets liv og helse.
Senere i livet føler barnet et enormt ansvar for å gjøre noe ut av seg selv, men etter at grunnskolen, eventuelt også videregående skole er over, går man fra å ha alt planlagt rundt seg til å skulle velge blant et avsindig antall muligheter som det er umulig å råde over – og resultatet er panikk.
Vi prøver å planlegge også barnas genetikk, helse og tidlige oppvekst, med en blanding av
prevensjon, genetisk manipulasjon, alarmer og overvåknings-utstyr.
Å la livet gå sin gang blir et nærliggende alternativ, men frykten for å rote bort livet blir overhengende: Valget av karriere er vanskelig nok, mens det notorisk risikable valget av livspartner blir forsøkt sikret gjennom ulike foranstaltninger og forbehold. Der man ikke har full kontroll, går man inn for optimalisering: maksimering av klaff med en partner på dating-apper. Optimalisering av egen kropp, helse og yteevne er blitt normalt i stil med trenden «det kvantifiserte selvet» – bodyhacking, analyseredskaper, effektivitetsmatriser. Livet blir mer og mer som en evig manøver, en sjekkliste eller en gjøreliste, mens den spontane mellommenneskelige kontakten svinner.
Kommunikative yrkesgrupper som helsearbeidere og lærere opplever at den menneskelige kontakten og fruktbare utvekslinger overskygges av målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner. Alderdommen stemples som en sykdom, og døden blir en siste utålelig provokasjon mot det moderne prosjektet – som frustrerende nok bare kan overvinnes ved selvmord eller transhumanistiske tiltak for evig liv.
Noe skal kalle på oss
Rosas poeng er ikke at vi skal gå til den motsatte ytterligheten og la ting skure, eller frasi oss ansvar. Tanken er at det å få tilgang til verden ikke må forveksles med det å ha den under vår kontroll.
Turismen blir et eksempel: For å komme bort fra de evige gjørelistene våre reiser vi et annet sted og erklærer unntakstilstand, for å oppleve ting og la livet gå sin gang. Men selv opplevelsen blir en vare og noe som skal mestres og dokumenteres. Det virkelige møtet uteblir.
Til tross for alle våre bestrebelser for å kontrollere verden håper vi i all hemmelighet på at noe skal kalle på oss, påpeker Rosa – noe uventet eller noe nytt som ligger skjult i det kjente. Noe som vil noe med oss, et uventet møte som forandrer oss. Han påpeker at dette er historien som blir fortalt i alle intervjuer med berømte mennesker: Det vi vil høre om, er de plutselige omvendelsene, åpenbaringene, et menneske eller et sted eller en bok som fikk alt til å fortone seg annerledes, en plutselig inspirasjon, et kall.
Den religiøse overtonen i slike beskrivelser peker for Rosa riktig vei: Selve begrepet «Unverfügbarkeit» ble brukt av den radikale teologen Bultmann, som var inspirert av eksistensfilosofen Kierkegaard. Religionen, med sine førmoderne røtter, bærer i seg en dypere impuls, en lengsel etter å bli hørt og påkalt.
Magi og vitenskap
Moderne vitenskap ligger, som mange antropologer har påpekt, nærmere magien enn religionen, siden den tar sikte på å kontrollere verden og oppnå makt over omgivelsene. Ønsket om en slik makt er et farlig og kanskje umulig begjær. Vi kan ikke begjære en robot eller elske en robotkatt, påpeker Rosa. Den andre parten må ha en egenvilje eller yte motstand for å være interessant, for å påkalle oppmerksomheten og begjæret vårt.
Når mer og mer kan bestilles, styres og frembringes med tastetrykk, blir verden stadig tausere: Den ligger for våre føtter, men snakker ikke lenger til oss, advarer Rosa. I tilgangens tid er menneskets lidenskap og lengsel også på retrett, som Pettmann diskuterer i sin bok Peak Libido . Det de har til felles er et ønske om å forstå hva som skal til for å få en virkelig kontakt med verden og andre mennesker i kalkulasjonens tid. Det ukontrollerbare trenger seg frem i sin negative form som miljøproblemer og politisk kaos, kanskje nettopp fordi vi har mistet evnen til å lytte og berøre.
