Bestill sommerutgaven her

Kontinentet vi er en del av

Avatar photo
Paal Frisvold
Skribent for NY TID på Europa-spørsmål.
EUROPA / Det er ikke dette magasinets hensikt å dvele ved Norges tilknytning til EU. Tvert imot. Øvelsen er inspirert av den pågående prosessen i alle EU-land med konferanser og utredninger om EU-samarbeidets rolle og retning. Er det mulig å endre EU?

Sentrale temaer er hvordan Europa og EU skal takle utfordringene på områder som helse, miljø, klima, digitalisering, migrasjonspress, skatt og sikkerhet. Dessuten, hvordan kan EU-samarbeidet bidra til å gjenopprette og fremme demokratiets troverdighet i Europa og verden ellers?

Verken den forrige eller den nåværende norske regjeringen har svart på EUs oppfordring, selv om konferansens opphav kan spores helt tilbake til den franske presidenten Emmanuel Macrons tale i Sorbonne i 2017 – og senere Ursula von der Leyens mandat for at hun skulle oppnå flertall i Europaparlamentet.

Ingen andre norske miljøer, som Arena Senter for europaforskning, NUPI eller andre har dratt i gang norske refleksjoner. Diskusjonen om Europas fremtid, som ikke har funnet sted siden konferansen om EUs grunnlov i 2001, hvor norske stortingsmedlemmer deltok, foregår helt uten Norge. Dette ønsket NY TIDs redaktør Truls Lie og jeg gjøre noe med. Og takket være støtte fra Fritt Ord har vi kunnet publisere dette heftet med bidrag fra 25 toneangivende aktører innenfor en bredde av samfunnet.

EUs oppbygning og byråkrati

Uavhengig av vårt eget forhold til EU og Norges tilknytning skal vi nå se nærmere på hvilket og hva slags EU vi vil ha. Eller rettere sagt, hvilket Europa vil vi ha: Hvordan skal det styres? Og hva skal Europas land samarbeide og ikke samarbeide om? For selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi en del av Europa og til de grader knyttet til EU gjennom EØS. Derfor spurte vi førtitalls mennesker vi anser som opinionsledere, det vil si fremtredende aktører innenfor fagfelt som mer eller mindre dekkes av EU-samarbeidets politikk, regelverk og funksjon.

Vi mottok bidrag fra 25, som delvis gjengis i dette magasinet. En imponerende innsats vi er svært takknemlige for. Det har krevd mye tid og refleksjon å sette på papiret hva hver og en ønsker med europeisk samarbeid. For bidragsyterne viser at det er både bredde og interesse for Europas veivalg. Særlig etter Russlands invasjon av Ukraina åpner dette for en helt ny tid i Europa. Andre, toneangivende akademikere og samfunnsaktører svarte på denne måten: «Dette er bredere enn det jeg vanligvis jobber med», eller «jeg har tenkt litt og tror at jeg ikke er den rette til å svare på dette. Jeg kan rett og slett altfor lite om spørsmålene du stiller»; «dette er nok langt utenfor min kjernekompetanse»; og «jeg har ikke kvalifiserte synspunkt på hva EU burde nedprioritere […], heller ikke på sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa eller på hvor tett integrert EU-prosjektet burde være».

Konsekvensene av Norges manglende politiske deltagelse i EU har klart ført til forvitring av kunnskap og engasjement om hvordan Europa styres. EU er på mange måter blitt en norsk politisk «blindsone» – ordet også brukt som tittel for professor Finn Arnesens NAV-kommisjon. Bidragsyterne i dette magasinet viser likevel det motsatte: Det finnes fortsatt mange europaengasjerte der ute.

Europa er samtidig ikke alt. Men det er nå engang kontinentet vi er en del av. Et norsk Europa må begynne med å inkludere historien om europeisk integrasjon og EU-konstruksjonen i både grunnskolen og videregående. Linn Stalsberg sier det best når hun skriver: «Å svare på spørsmål om EU er som å møte til muntlig eksamen og ikke skjønne noe av spørsmålene selv om du er sikker på at du leste hele pensum. Selv for oss politisk interesserte er EUs oppbygning, byråkrati, mandat og metoder en saus av uklarheter.» Det har hun helt rett i. For selv om kjennskap til alle former for internasjonalt samarbeid oftest er forbeholdt lands øvre sjikt, lærer for eksempel alle belgiske skolebarn flere ganger i løpet av den 12-årige obligatoriske skolegangen om EUs opprinnelse, institusjoner, utvidelser og medlemsland. Mange EU-lands pensum inkluderer sågar EFTA-landene og EØS.

I tillegg har vi et norsk «brexit-fenomen» ved at mange simpelthen ikke ønsker å si noe som helst om europeisk samarbeid i redsel for å måtte stå til rette for sitt standpunkt om norsk medlemskap – siden det fortsatt oppleves som
splittende og vondt.

Et bedre integrert Europa

Dette magasinets 25 innlegg fra anerkjente personligheter innen ulike fagfelt gir oss et godt bilde på kompleksiteten i EU-samarbeidet, som forholdet mellom nasjonal råderett og europeisk suverenitet, og områder som krever og ikke krever intensivert samarbeid. Av Europa-interesserte vil det forhåpentlig leses med både interesse og glede. En gjennomgående respons er behovet for et mer samlet og bedre integrert Europa, enten det gjelder klimatiltak, respekt for menneskerettigheter, beskyttelse mot og håndtering av big tech eller sikkerhets- og forsvarspolitikk. Som Erik Solheim skriver: «Svaret på nesten alle viktige spørsmål for Norge i tiårene framover er mer Europa.»

EUs demokratiske underskudd og byråkratiets utålelige makt.

Noe mange respondenter er opptatt av: Hvordan kan EU blir mer demokratisk? Hvordan kan folk flest få større forståelse for EUs innfløkte beslutningsmekanismer? Iver B. Neumann peker på behovet for å gi EU-kommisjonen større myndighet til å foreslå nye tiltak, mens Mathilde Fasting er opptatt av å styrke Europaparlamentets lovgivende rolle på områder der medlemslandene fortsatt har vetorett.

Veto

Ett forslag som kan få større oppmerksomhet under konferansen i Strasbourg i mai om EUs fremtid, er en mulig endring i EUs beslutningsprosess: Problemet med dagens system er Kommisjonens monopol på å foreslå ny politikk og regelverk, noe mange vil si viser EUs demokratiske underskudd og byråkratiets utålelige makt. Grunnleggerne mente det var en fordel at representantene fra hvert land i EUs ministerråd og alle Europaparlamentets representanter ikke hadde initiativrett, slik tilfellet er i den amerikanske kongressens to kamre. I dag hevder mange at hvert lands vetorett i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål er ikke lenger kun er et problem for Europa, men for hele verden, siden det innebærer at kinesiske og russiske økonomiske interesser vil kunne splitte og paralysere Europas holdning til spørsmål om Syria, Ukraina eller Midtøsten når Europa ikke klarer å komme til enighet når de store konfliktene oppstår. Krav om enstemmighet legger også bånd på EUs evne til å takle egne medlemslands brudd på EU-grunnlovens rettsstatlige prinsipper, slik vi ser i Polen og Ungarn. Det samme ser vi i forbindelse med migrasjonspolitikken, hvor manglende solidaritet mellom EU-landene, og ellers også Schengen-landet Norge, bidrar til en paralysert politikk på et område som Sylo Taraku skriver er EUs største utfordring.

Bare når EU-landene klarer å kvitte seg med gårsdagens vetorett, kan Europa innta rollen som maktfaktor ved siden av USA, Kina og Russland og hevde sine verdier i en stadig mer rivaliserende og uforutsigbar verden. Det vil i også være i Norges interesse.

Resultatene fra konferansene om Europas fremtid skal presenteres i mai måned i Strasbourg, i regi av Frankrikes presidentskap.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Ikoniske malerier og fotografier

Forbilleder: I offentlighedens Latinamerika blir uafhængighedsheltene Bolívar og San Martin eller Che Guevara og Evita, gjennom malerier og fotografier enten forgudet eller satanisert. Denne bogen ser nærmere på hvorfor.

Permanent undtagelsestilstand

ESSAY: Strømmen går, valutakurser fluktuerer, brødpriser eksploderer, brændstof forsvinder. Det er også stadige spor efter eksplosjonen. Alligevel formår Beiruts hårdtprøvede borgere gang på gang at finde fodfæste i kaos. Og kaosset er medvirkende til Beirut aldrig bliver en pusse-nusse-by.

Muslimske eliter, maktutøvelse og terror

AFRIKA: Hva kan en bok si om Boko Haram eller den porøse grensen mellom dagens Kamerun og dagens Tsjad? Eller om det førkoloniale kongedømmet Kanem-Bornu?

Grænserne for vores levemåde

FREMTID: Miljøkatastrofer, global opvarmning, civilisationskrise og planetær apokalypse har givet anledning til forestillinger om jordens undergang og tidens afslutning. Gennem en radikal antropologi gjør et par forfattere et forsøg på at genrejse vores tro på verden.

Agamben: Et brennende hus

FILOSOFI: Italienske Giorgio Agamben beskriver og tenker andre forløp for vår tenkning enn dagens mer teknologisk nihilistiske viljedrevne produksjonsparadigme. To bøker søker inn i andre muligheter enn den 'brannen' han mener vi befinner oss i. I dette essayet forsøker Astrid Nordang å bringe frem noe av dette kompliserte materialet.

Et godt liv uten stadig mer av alt

GRØNN VEKST: NY TID har her valgt å trykke et utdrag av boken Grønt manifest av vår faste kritiker. «Livskvalitet framfor veksttvang»: Tre små, men kraftfulle ord, som gir en nøkkel til endret retning på samfunnsutviklingen, der vår evige streben etter 'mest mulig' heller justeres til verdsettelse av 'tilstrekkelig'.

Endetidstanker

FILOSOFI: Mens postmodernismen innebar en eksplosjon, innebærer dagens posthume tilstand ifølge Marina Garcés en avvikling av alle muligheter – en implodering. Ja, er de håp vi i dag klamrer oss til, bare markedstilpassede behov for håp?

Camille, Hannah, Lisa, Pauline og Flora

KVINNER: Kunst som er utført av menn, vies rett og slett mer oppmerksomhet: i samlinger, i utstillingsprogrammer, i kunstlitteraturen, i kunstmarkedet. Men hva med den store mengden kvinnelige kunstnere gjennom de siste 500 årene?

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.