Konsumismen spiser sine barn

Å være kjemisk fri for følelser, smerte og tretthet kan være fint for karrieren. Så lenge det varer.
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 02.07.2018

Take Your Pills

Alison Klayman

USA

Med sin prisbelønte dokumentardebut Ai Weiwei, Never Sorry (2012), ble Alison Klayman den hittil yngste regissør som har fått sitt navn nevnt i The New York Times. Denne gangen beveger hun seg tett på en hel generasjonen – den som vokser opp med amfetaminderivatene Adderall og Ritalin som sitt daglige kosttilskudd. Take Your Pills tar grundig for seg dette vanvittige menneskelige eksperimentet, som høyst sannsynlig vil ha vidstrakte samfunnsmessige konsekvenser.

Nytt menneskesyn

Etter en tacky videospillestetisk åpning, leder Klayman oss i mer neddempet stil gjennom et skremmende landskap av naivisme, forherligelse og legitimering av narkotikabruk – ikke for rusens skyld, men for å prestere bedre. Foreldres formaninger om hva som er bra for oss, går ofte som en evinnelig kvern gjennom oppveksten, men her er gamle dagers beskjed om å spise opp de to grovbrødskivene med gulost byttet ut med kravet om å ta amfetaminet sitt. Fra å være en hjelp for folk med påvist ADHD, har disse medikamentene blitt dagligdagse også blant friske amerikanere, nærmest som fast tilbehør til formiddagsmaten.

Vi vil få et samfunn av kunstig tilpassede, føyelige og høypresterende individer?

At prestasjonsfremmende midler lenge har vært i bruk i store deler av det amerikanske samfunnet, er godt kjent fra før. Adderall omsettes nå for svimlende 13 milliarder dollar årlig, og Take Your Pills avdekker et utstrakt misbruk i alle alders- og yrkesgrupper. Stikk i strid med hva man skulle tro, overgår de voksnes misbruk de unges; slik får Wall Street og IT-industrien presset 16 fullfokuserte timer daglig ut av sine arbeidstakere.

Denne overmedisineringen viser et helt nytt og foruroligende menneskesyn, der individet er redusert til en type kapital som kan utnyttes hyperoptimalt ved bruk av kunstige stimuli. Amfetaminderivater er nærmest blitt en nødvendig del av vinnerformelen i prestasjonssamfunnet. Karakter- og resultatjaget tvinger mengder av oppegående, flinke og sunne mennesker til å ta sentralnervestimulerende midler for å holde tritt med arbeidstempoet.

«Alle gjør det»

I filmen står idrettsstjerner, Google-ansatte og collegestudenter frem med sin ulovlige bruk. Få av dem føler at de gjør noe kriminelt – isteden forteller de om hvor lett en legeattest kan fremskaffes og unnskylder seg med at «alle gjør det». Som konkurrerende atlet kommer man seg unna dopinganklager ved å benytte medikamenter foreskrevet av lege, men går man tom for det spesifikke preparatet og tyr til et tilsvarende isteden, havner man fort i trøbbel.

Ritalin og Adderall utveksles over en lav sko gjennom bytte og salg. Et vondt kne eller en gammel skade er ingen hindring med litt amfetamin noen ganger om dagen! Og kona blir glad for at du endelig har energi til å henge opp klærne dine og bære ut søpla. Alt er såre vel – helt til den dagen du kollapser.

Den søte, rødblonde nabojenta popper piller, hun òg, uten å reflektere noe videre over saken. Ivrig tastende på mobilen innrømmer hun at det føles legitimt å benytte seg av denne type medikamenter, siden utbredelsen er så stor og brukerne snakker helt åpenlyst om det. Filmens populærkulturelle referanser til denne aksepten er mange – blant annet en scene fra den populære TV-serien Girls, hvor overforbruk av Adderall tulles med på innforstått vis. Er det da noe rart at ungdommene propper slike midler i seg?

Skepsisen til misbruk minker i takt med alminneliggjøringen. Jeg ser plutselig for meg hvordan en arbeidsgiver sjekker feeden til en potensiell ansatt. Han bråstopper ved en oppdatering, der ulike piller er lagt ut til allment skue, like fritt som et smilende feriebilde. Med det er ikke denne delen av bildet som skaper arbeidsgiverens misbilligelse – derimot arbeidssøkerens blottede bryst.

Frivillig lettlobotomi

Ifølge filmen ligger Norge på fjerde plass i verden når det gjelder bruk av amfetaminderivater. En farmasøyt fortalte meg nylig at enkelte norske regioner er tyngre inne i medisinering enn de andre, noe som burde stilles spørsmål ved

I Take Your Pills står barn med ADHD og deres foreldre frem og forteller om ødelagte liv grunnet bivirkningene disse medikamentene har: kjemisk frarøvelse av følelser og en ødeleggelse av evnen til å kjenne smerte og tretthet. Hva skjer når kroppens faresignaler undertrykkes og vi dermed nektes muligheten til å hente oss inn etter anstrengelser?

Amfetamin­derivater er nærmest blitt en nødvendig del av vinnerformelen i prestasjons­samfunnet.

Overforbruk av amfetaminpreparater vil uvegerlig føre til et samfunn av kunstig tilpassede, føyelige og høypresterende individer. Slik tæres enkeltmennesker sakte, men sikkert i stykker i prestasjonssamfunnet. Og vi som deltar i galoppen, ser ut til å ofre oss villig i dette kappløpet.

Rent image

Middelklassen og de som ønsker seg inn i den, er de største misbrukerne av amfetaminer. De fattigere tyr til stoffets billigere og farligere fetter, metamfetamin. Substansene er ikke veldig ulike hverandre, men det er sistnevnte som knyttes opp mot skremselsbildet av en hurtig nedbrutt kropp. Hvorfor får Adderall sin uskyldsrene fremstilling, spør filmskaperen.

Vitnesbyrdene om bedrede relasjoner, optimaliserte fysiske ytelser og prestasjonsfremmende faktorer på elitenivå er på et tidspunkt i ferd med å suge meg inn i hypen; jeg får nesten lyst til å benytte meg av en slik quick fix selv. Hvorfor streve hardt, bare for å se at de som benytter seg av noen små piller, surfer forbi meg prestasjonsmessig?

På viktige eksamener og andre konkurransearenaer skaffer dopede college kids seg et avgjørende forsprang på sine «rene» konkurrenter. Mange vil yte mer, og skruplene er få. Som den fattige studinen i filmen sier: Hvorfor skal jeg ikke la en pille hjelpe meg til å ta igjen de rike barnas forsprang?

Den overstyrte kroppen

Amfetamin ble første gang syntetisert i 1880, og filmen glitrer i sin historiske gjennomgang av brukergruppene siden den gang: alt fra piloter i krevende oppdrag under andre verdenskrig via kunstnere på søken etter bevissthetsutvidende opplevelser til husmødre på slankekur.

Take Your Pills avrunder med neste drug choice: Mikrodosering av LSD og fleinsoppderivatet psilocybin er blitt vanlig både i Silicon Valley og på lesesaler her hjemme. Snarveien til kreativitet, mental utholdenhet og økt fokus fremstår ikke narkotisk når den kommer i pilleform. Mange forteller også at de ved hjelp av stoffene klarer å unnvære ørkesløse timer på sosiale medier.

Hva blir konsekvensene for den enkelte og for samfunnet når våre naturlige kroppssignaler overstyres av kjemi?

Klayman retter et legitimt søkelys mot konkurransesamfunnets forventinger og krav. Hva blir konsekvensene for den enkelte og for samfunnet når våre naturlige kroppssignaler overstyres av kjemi?

Tiden vil vise. Bare fremtiden kan vise hvilke menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser dette gigantiske eksperimentet vil ha. Take Your Pills tar et klart standpunkt, der langtidsskadene dokumenteres gjennom følelsesladede intervjuer med brukere, pårørende og fagfolk.

En børsmekler på Adderall kan kanskje yte mer for firmaet og sove litt mindre en tid – til reservene er oppbrukt og han eller hun kollapser. Men da står vel nye, kunstig stimulerte meklerspirer klare til å overta plassen før kollegene har fått tilkalt ambulansen.

Kommentarer