Konspira-Færseth

Det er med konspirasjonsteorier som med alle andre teorier: Enten er de sanne, eller så er de falske – og dette kan bare avklares gjennom undersøkelser.

Pål Steigan
Steigan har egen blogg på steigan.no, og skriver faste kommentarer i Ny Tid.

«’Konspirasjonsteori’ er i dagligtalen noe i nærheten av et skjellsord. Det å kalle en påstand for en konspirasjonsteori betyr i praksis å stemple den som useriøs, på grensen til det sinnssyke, eller i hvert fall ikke noe som bør tas på alvor.»
Jeg kan skrive under på dette. Det er akkurat slik begrepet brukes i den politiske kampen. Hvis du er uenig i eller motstander av et politisk standpunkt, kan du, i stedet for å komme opp med motargumenter, velge å stemple det som en «konspirasjonsteori», og lykkes du, vil motstanderen være utdefinert fra det politiske ordskiftet.
Ordene er ikke mine. De står i boka KonspiraNorge av John Færseth, utkommet på Humanist Forlag i 2013. Og er det en mann i norsk offentlighet som er ekspert på å bruke begrepet på denne måten, så er det samme Færseth, sist i et nylig utfall mot redaktøren av Ny Tid, Truls Lie. Færseth brukes til og med av mediene som en «ekspert på konspirasjonsteorier», nettopp på grunn av sin bok.

Færseths metode. Jeg vært nødt til å lese KonspiraNorge, for å studere Færseths metode, og se om han har noen poenger. Problemet er at han har ingen metode. Man skulle tro at man, før man begynner å snakke om konspirasjonsteorier, burde få noenlunde klarhet i hva en konspirasjon/sammensvergelse er, og helst også drøfte noen virkelige sådanne. Da hadde man hatt en bakgrunn for å skille mellom virkelige og innbilte konspirasjoner.
Færseth innrømmer at det har eksistert konspirasjoner i den virkelige verden, men stort sett prøver han å sykeliggjøre og kriminalisere enhver som sier at det foregår hemmelig og uredelig spill blant ulike maktorganer som holdes godt skjult for offentligheten. Kritikk av NATOs kriger på Balkan slås i hartkorn med troen på utenomjordisk teleportasjon, romøgler og Illuminati.
I stedet for å gi oss en seriøs mulighet til å skille mellom virkelige sammensvergelser og fantasiforestillinger, gjør Færseth et forsøk på å stemple nærmest enhver kritikk av makthavernes manipulasjoner som et psykologisk avvik. Naturligvis finnes det spinnville forestillinger og innbilte konspirasjoner. Men én virkelig konspirasjon kan være farligere enn 100 fantasifostre til sammen.

Eksempel 1: Episoden i Tonkin-bukta. Det ble sendt ut en historie fra den amerikanske overkommandoen om at nordvietnamesisk marine hadde angrepet USAs marinefartøyer i internasjonalt farvann i 1964. Dette førte til at president Lyndon B. Johnson gikk ut på tv og erklærte at USA ville slå tilbake mot Nord-Vietnam.
US Naval Institute skriver om dette på sine nettsider at «ledende regjeringstalsmenn forvrengte fakta og førte amerikansk opinion bak lyset», noe som førte til USAs fulle deltakelse i Vietnamkrigen. Som kjent førte denne sammensvergelsen mot offentligheten til tap av nesten fire millioner menneskeliv og grufulle ødeleggelser.

Eksempel 2: «Krigen mot terror». Siden George W. Bush erklærte «krigen mot terror» i 2001, har verden vært inne i en kontinuerlig krig der krigsscenen har skiftet fra Afghanistan og Irak til Libya, Ukraina, Jemen og Syria. Alle disse krigene er blitt motivert ut fra falske, tidvis tåredryppende historier som har hatt til formål nettopp å «påvirke folks følelser og holdninger», som det heter i USAs manual for psykologisk krigføring, slik at de skulle bli positivt innstilt til krigføringen. En av de mest berømte, eller beryktede, var Colin Powells tale i FN i 2003, der han fremførte direkte propagandaløgner om Iraks ikke-eksisterende «weapons of mass destruction».

Eksempel 3: Dypstaten. «Ola Tunander har i mange år vært en norsk talsmann for eksistensen av en «deep state», altså skjulte nettverk og strukturer som kan operere på tvers av loven. Blant annet mener han at det finnes skjulte nettverk som forbinder amerikansk etterretning med etterretnings- og militærvesen i allierte og nøytrale land som står klare til å gjennomføre destabiliseringsoperasjoner eller til og med statskupp dersom de valgte regjeringene går over grensene som er satt for dem,» skriver Færseth.
Kommentar: Den tidligere CIA-agenten Philip Geraldi utga i 2015 boka The Deep State, og der viser han konkret hva denne dypstaten er og hvordan den fungerer. Den som måtte være i tvil, kan følge med på spillet mellom etterretningstjenestene, neocons og mediene etter valget i USA og more seg over en dypstat i krig med seg selv.
Når det gjelder USAs hemmelige innblanding i andre staters anliggender, sivile og militære nettverk og forberedelser til og gjennomføring av kupp, så er dokumentasjonen fra USA selv så overveldende at det har liten hensikt å tilbakevise Færseths petitesse. La meg bare nevne et av de klassiske eksemplene – kuppet mot Mossadegh i Iran i 1953. I 2013 offentliggjorde CIA selv at det var de som sto bak. Så da er den konspirasjonsteorien bekreftet en gang for alle. Guardian

Eksempel 4: 11. september. Færseth bruker mye plass på 11. september, og stempler samtlige som stiller seg kritisk til den offisielle versjonen til Bush-regjeringen. Jeg akter ikke å gå inn i hele den materien, som ville vært et livsverk jeg ikke har tid til. Men jeg vil nevne bygning 7, som Færseth skriver følgende om:
«Det nærliggende bygget WTC7 falt syv timer senere, uten å være truffet hverken av flyene eller av tårnene. Det må være ødelagt av myndighetene, og dermed må tårnene også ha vært det. Siden bygget blant annet huset CIA, gjorde myndighetene dette for å skjule spor!
Bygg trenger ikke å bli rammet direkte av fly eller fallende stålkonstruksjoner for å bli ødelagt. Det oppstår en så sterk jordskjelveffekt når enorme mengder stål deiser i bakken i høy fart noen titalls meter unna, at bærebjelker kan bli svekket. Senere undersøkelser har vist at WTC7 i tillegg ble truffet av biter av nabotårnet. Bæreevnen ble ytterligere svekket av langvarige branner matet av byggets mange oljetanker for nødaggregater, blant annet for CIAs behov ved strømbrudd.»
Kommentar: Bygning 7 er det eneste i kjent historie som har falt ned på denne måten, uten noen påvist ytre årsak. Dette er en gåte som ingen ingeniører har klart å løse. Man må gjerne tro på den offisielle historien, slik Færseth åpenbart gjør. Men man får prøve å leve med at andre stiller seg kritiske, uten å stille diagnoser. Mens han er i gang, bruker Færseth stempelet sitt ikke bare på Truls Lie, men på SVs Berit Ås og på NTNU-forskeren Trond Andresen.

Eksempel 5: Organhandel. «Påstander om organiserte organtyveri i stor skala – som ikke er det samme som at fattige mennesker for eksempel selger nyrer for å finansiere en bedre fremtid for seg selv og familien – har dukket opp med jevne mellomrom de siste 20–30 årene. Som oftest dreier det seg om fortellinger fra fattige land eller fra krigsområder, der den ene eller begge parter blir beskyldt for å ta livet av krigsfanger for å stjele organene deres, noe man til nå ikke har klart å finne et eneste bevis for der beskyldningene har blitt gransket.» Det skriver altså Færseth. Interpol er derimot av en litt annen oppfatning. På sine nettsider skriver de:
«Trafficking in humans for the purpose of using their organs, in particular kidneys, is a rapidly growing field of criminal activity. In many countries, waiting lists for transplants are very long, and criminals have seized this opportunity to exploit the desperation of patients and potential donors. The health of victims, even their lives, is at risk as operations may be carried out in clandestine conditions with no medical follow-up.» Se Interpol

Hvorfor spurte ikke Interpol Færseth? Han vet jo at dette er umulig og at det ikke finnes et eneste bevis for at denne virksomheten pågår.
Den islamske staten kunngjorde en fatwa i 2015 som sa at det var tillatelig å fjerne et organ fra en fange, selv om fangen skulle dø, hvis det kunne redde en muslims liv. (Reuter). Se også følgende rapport publisert i The Independent.

Undersøkelser. Men hvis man velger å tro på KonspiraFærseth, behøver man ikke engang undersøke slike tilfeller. Utrolig praktisk, og nyttig for makta. Færseths bruk av konspirasjonsstempelet har en pussig evne til å dekke til den kriminelle virksomheten som CIA, US State Department og andre mektige krefter bedriver, og slå enhver kritiker i hartkorn med dårekistekandidater. Men det er, som Noam Chomsky sa en gang, med konspirasjonsteorier som med alle andre teorier: Enten er de sanne, eller så er de falske – og dette kan bare avklares gjennom undersøkelser.

Se også Klassekampen 5.8.
og Truls Lie sin redegjørelse på Facebook med linker til debatten

---