Konspira-Færseth

Det er med konspirasjonsteorier som med alle andre teorier: Enten er de sanne, eller så er de falske – og dette kan bare avklares gjennom undersøkelser.

Pål Steigan
Steigan har egen blogg på steigan.no, og skriver faste kommentarer i Ny Tid.

«’Konspirasjonsteori’ er i dagligtalen noe i nærheten av et skjellsord. Det å kalle en påstand for en konspirasjonsteori betyr i praksis å stemple den som useriøs, på grensen til det sinnssyke, eller i hvert fall ikke noe som bør tas på alvor.»
Jeg kan skrive under på dette. Det er akkurat slik begrepet brukes i den politiske kampen. Hvis du er uenig i eller motstander av et politisk standpunkt, kan du, i stedet for å komme opp med motargumenter, velge å stemple det som en «konspirasjonsteori», og lykkes du, vil motstanderen være utdefinert fra det politiske ordskiftet.
Ordene er ikke mine. De står i boka KonspiraNorge av John Færseth, utkommet på Humanist Forlag i 2013. Og er det en mann i norsk offentlighet som er ekspert på å bruke begrepet på denne måten, så er det samme Færseth, sist i et nylig utfall mot redaktøren av Ny Tid, Truls Lie. Færseth brukes til og med av mediene som en «ekspert på konspirasjonsteorier», nettopp på grunn av sin bok.

Færseths metode. Jeg vært nødt til å lese KonspiraNorge, for å studere Færseths metode, og se om han har noen poenger. Problemet er at han har ingen metode. Man skulle tro at man, før man begynner å snakke om konspirasjonsteorier, burde få noenlunde klarhet i hva en konspirasjon/sammensvergelse er, og helst også drøfte noen virkelige sådanne. Da hadde man hatt en bakgrunn for å skille mellom virkelige og innbilte konspirasjoner.
Færseth innrømmer at det har eksistert konspirasjoner i den virkelige verden, men stort sett prøver han å sykeliggjøre og kriminalisere enhver som sier at det foregår hemmelig og uredelig spill blant ulike maktorganer som holdes godt skjult for offentligheten. Kritikk av NATOs kriger på Balkan slås i hartkorn med troen på utenomjordisk teleportasjon, romøgler og Illuminati.
I stedet for å gi oss en seriøs mulighet til å skille mellom virkelige sammensvergelser og fantasiforestillinger, gjør Færseth et forsøk på å stemple nærmest enhver kritikk av makthavernes manipulasjoner som et psykologisk avvik. Naturligvis finnes det spinnville forestillinger og innbilte konspirasjoner. Men én virkelig konspirasjon kan være farligere enn 100 fantasifostre til sammen.

Eksempel 1: Episoden i Tonkin-bukta. Det ble sendt ut en historie fra den amerikanske overkommandoen om at nordvietnamesisk marine hadde angrepet USAs marinefartøyer i internasjonalt farvann i 1964. Dette førte til at president Lyndon B. Johnson gikk ut på tv og erklærte at USA ville slå tilbake mot Nord-Vietnam.
US Naval Institute skriver om dette på sine nettsider at «ledende regjeringstalsmenn forvrengte fakta og førte amerikansk opinion bak lyset», noe som førte til USAs fulle deltakelse i Vietnamkrigen. Som kjent førte denne sammensvergelsen mot offentligheten til tap av nesten fire millioner menneskeliv og grufulle ødeleggelser.

Eksempel 2: «Krigen mot terror». Siden George W. Bush erklærte «krigen mot terror» i 2001, har verden vært inne i en kontinuerlig krig der krigsscenen har skiftet fra Afghanistan og Irak til Libya, Ukraina, Jemen og Syria. Alle disse krigene er blitt motivert ut fra falske, tidvis tåredryppende historier som har hatt til formål nettopp å «påvirke folks følelser og holdninger», som det heter i USAs manual for psykologisk krigføring, slik at de skulle bli positivt innstilt til krigføringen. En av de mest berømte, eller beryktede, var Colin Powells tale i FN i 2003, der han fremførte direkte propagandaløgner om Iraks ikke-eksisterende «weapons of mass destruction».

Eksempel 3: Dypstaten. «Ola Tunander har i mange år vært en norsk talsmann for eksistensen av en «deep state», altså skjulte nettverk og strukturer som kan operere på tvers av loven. Blant annet mener han at det finnes skjulte nettverk som forbinder amerikansk etterretning med etterretnings- og militærvesen i allierte og nøytrale land som står klare til å gjennomføre destabiliseringsoperasjoner eller til og med statskupp dersom de valgte regjeringene går over grensene som er satt for dem,» skriver Færseth.
Kommentar: Den tidligere CIA-agenten Philip Geraldi utga i 2015 boka The Deep State, og der viser han konkret hva denne dypstaten er og hvordan den fungerer. Den som måtte være i tvil, kan følge med på spillet mellom etterretningstjenestene, neocons og mediene etter valget i USA og more seg over en dypstat i krig med seg selv.
Når det gjelder USAs hemmelige innblanding i andre staters anliggender, sivile og militære nettverk og forberedelser til og gjennomføring av kupp, så er dokumentasjonen fra USA selv så overveldende at det har liten hensikt å tilbakevise Færseths petitesse. La meg bare nevne et av de klassiske eksemplene – kuppet mot Mossadegh i Iran i 1953. I 2013 offentliggjorde CIA selv at det var de som sto bak. Så da er den konspirasjonsteorien bekreftet en gang for alle. Guardian

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here