Konservativ forvirring

Vet ikke Unge Høyres leder hva konservatisme er?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sommerens debattsider har florert av diskusjoner om konservatisme, hva begrepet betyr og i hvilken grad ulike partier kan kalles konservative. Det har i denne debatten vist seg vanskelig å vite om det vises til konservatisme som politisk ideologi eller konservatisme etter en ordboksdefinisjon med betydningen «bevare» – uten å gå nærmere inn på hva en ønsker å ta vare på – eller «prinsippfasthet». Særlig problemfylt ble denne begrepsblandingen i Ny Tids intervju (nr.26), med Unge Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen. Der forsøkte Røe Isaksen å forene konservatisme med standpunktene Unge Høyre har i dag.

I intervjuet kommer det imidlertid frem at han behandler den politiske ideologien konservatisme på en merkverdig måte – med en manglende kunnskap om ideologiens historiske tilblivelse. Røe Isaksen hevder at Høyres blanding av konservatisme og liberalisme er ganske unik i internasjonal sammenheng. Det er vel heller Røe Isaksens og Unge Høyres blanding av disse begrepene som er unik.

Konservatisme og liberalisme lever side om side i flere europeiske borgerlige partier; som innefor et ekteskap, men uten å miste sin individualitet av den grunn. Selv om de er i et parforhold, er de likevel selvstendige enheter. Partnerskapet mellom disse kan nok skyldes den akutte faren arbeiderbevegelsen stod for i mellomkrigstiden, noe som førte til en samling av liberale og konservative krefter på borgerlig side. Kanskje er det denne samlingen som har skapt forvirringen Røe Isaksen tydelig bærer preg av. For hva slags forening av konservatisme og liberalisme er det egentlig han snakker om?

Det kommer tydelig fram i intervjuet at han oppfatter konservatismen i Høyre som et prinsipielt forsvar av liberale verdier. Men det fratar konservatismen status som egen politisk ideologi. Selv om Høyre tradisjonelt har forfektet både konservative og liberale verdier, vil vi hevde at de begge er «enestående» ideologier med egne særpreg som ikke kan sees løsrevet fra historien.

Markedet og individet

Røe Isaksen trekker frem blant annet markedet og enkeltindividet som sentrale i sin forståelse av konservatismen. Han sier «en moderne konservatisme er selvsagt fortsatt opptatt av markedet, men kanskje først og fremst de frivillige fellesskapene istedenfor staten og individet i stedet for de tvungne fellesskapene». Men markedet og enkeltindividet er nettopp den type abstrakte og universelle størrelser som konservatismen var en reaksjon mot da den oppstod i tiden rundt den franske revolusjonen. Grovt forenklet kan vi si at konservatismen på denne tiden representerte adelskapets ideologi i motsetning til borgerskapets liberalistiske orientering. 1700-tallets framvoksende middelklasse hegnet i sin kamp mot privilegiesamfunnet om verdier som fri konkurranse, eiendomsrett og politisk medbestemmelse. Konservatismen derimot, slik den kom til uttrykk hos blant annet Edmund Burke, anså slike abstrakte og universelle verdier for å være ugyldige. Der hvor liberalistene var opptatt av individet, fornuften og fremskrittet – uavhengig av tradisjonen og de eksisterende samfunnsordningene – fremhevet konservatismen at mennesket er knyttet til det overleverte. Samfunnsorganismen lever i følge de konservative sitt eget liv, og endringer må derfor skje sakte, skritt for skritt. Med andre ord er ikke samfunnet mekanisk – noe som ved et enkelt inngrep kan forandre kurs. Mennesket har innenfor denne organismen ingen rett til å forandre radikalt det som generasjoner før har bygd opp. Et organisk samfunn bygger på et samspill mellom grupper av enkeltindivider og generasjoner. Konservatismen er derfor i sin natur partikulær og tradisjonsbundet. Enkeltindividet – abstrakt forstått (med visse rettigheter og tilbøyeligheter) – og markedet, er fremmed i et slikt politisk system. Markedet og dets virkemåte er sjelden kompatibelt med et samfunns naturlige organiske vekst.

Motsetningene stikker imidlertid enda dypere enn bare å gjelde markedets rolle; det handler også om individets posisjon i forhold til fellesskapet i en mer generell forstand. For konservative er samfunnets grunnenhet familien, nasjonen; ja fellesskapet som helhet. For liberalistene er det på mange måter diametralt motsatt, der er individet grunnenheten.

Det må påpekes at fellesskapet er viktig også for liberalister, og dette er svært fremtredende hos klassiske liberalister som Adam Smith. Poenget er imidlertid at dette skal være frivillige fellesskap – vi velger dem selv. Når vi så har gjort det, innebærer de også forpliktelser av ulik styrke. Konservatismen bygger derimot på det vi kan kalle automatiske fellesskap – nabolaget, familien, klassen, nasjonen, kjønn – kjennetegnet ved at vi ikke har valgt dem selv, men heller ikke behøver å gjøre oss fortjent til å tilhøre dem. På en litt tabloid måte kan vi si at der hvor friheten står i fokus hos liberalistene står enheten i fokus hos de konservative.

To ideologier

Det er derfor merkelig at Røe Isaksen hevder at markedet og enkeltindividet er en del av et konservativt tankegods. De nevnte verdiene er snarere, og helt klart, en del av en liberalistisk tradisjon. Mye tyder med andre ord på at Røe Isaksens «moderne konservatisme» egentlig er det samme som tradisjonell liberalisme – og da blir vel førstnevnte merkelapp overflødig? Det ser faktisk ut til at Røe Isaksen ikke klarer å skille de to forskjellige ideologiene som har formet partiet han selv er en del av. For selv om liberalisme og konservatisme har eksistert side ved side – i varierende grad av motsetning – i partiet Høyre, utgjør de som sagt ikke én ideologi.

Dette bringer oss over til et annet utsagn hos Røe Isaksen. Han hevder at «i Høyre har man fått en mer prinsippfast konservatisme i den betydning at de verdiene man forsvarer er de liberale verdiene». Igjen fratar han konservatismen livets rett som egen ideologi. Røe Isaksen har for så vidt sitt på det rene, rent formelt, når han definerer ordet «konservatisme» som «å ville bevare det bestående». Problemet er at han ikke kommer nærmere inn på hva det er man i så fall vil bevare. Med en slik forståelse blir begrepet «konservativ» sitt eneste antonym ordet «radikal». Eller sagt på en annen måte – de konservative er de som vil bevare mens deres radikale motpart vil bryte opp den gjeldende samfunnsordningen.

En prinsippfast konservatisme i for eksempel SV vil da være å verne om likhets- og rettferdighetsidealene. En slik ordboksdefinisjon av konservatisme medfører at begrepet kan brukes om vidt forskjellige ideologiske ståsteder. Satt på spissen kan det referere til en som vil holde fast ved en etablert velferdsstat i Skandinavia, en som vil opprettholde et klasseløst samfunn uten eiendomsrett i et kommunistisk regime eller en som vil beholde et system der fri konkurranse og et åpent marked styrer utviklingen. Dermed er det også rett – formelt sett – å hevde at det i dag er radikalt å være konservativ og konservativt å være radikal. Det er imidlertid lett å se at en slik bruk av begrepene er meningsløs i en ideologisk og politisk debatt. Alle ideologier, også konservatismen, er et produkt av sosiale og historiske forhold, og de pretenderer å si noe sant om samfunnet. Nå mener ikke vi at konservatismen som politisk ideologi aldri kan la seg modernisere. Konge, kirke og adel trenger ikke være hellige størrelser for en konservativ anno 2004. Men en ideologi kan ikke løsrives totalt fra den historien som har gitt den eksistens og mening. Det er med andre ord bestemte (politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske) tilstander man vil si noe sant om. Derfor bør man ikke fortsette en bruk av ordene «konservativ» og «radikal» som er løsrevet fra deres begrepsmessige innhold.

– Flagg ditt ståsted!

Dersom det er i betydningen prinsippfasthet Røe Isaksen bruker begrepet konservatisme, er det begrenset hva dette kan tilføre en ideologisk debatt. Det virker imidlertid som om Røe Isaksen refererer til konservatisme som politisk ideologi; en ideologi som riktignok er en del av Høyres historie, men ikke en del av Unge Høyres nåtid. Det hadde vært mer ryddig dersom Røe Isaksen og Unge Høyre kunne flagge sin tilhørighet til den liberalistiske tradisjonen de vitterlig er en del av. I hvert fall bør han slutte å tilskrive liberalistiske verdier til den konservative tradisjonen.

En ideologi dannes i, og får sitt meningsbærende innhold igjennom, historien.

Det er – dessverre – ingen forunt, selv ikke en leder i Unge Høyre, å lage sin egen definisjon av allerede godt innarbeidede og meningsbærende begreper.

---
DEL

Legg igjen et svar