Hammer er dr.polit i sosiologi.

Hardtslående ny dokumentar trekker linjene mellom klimakrisen og sosial uro verden over.

The Age of Consequences

Jared P. Scott

Tyskland/Spania/Jordan/USA

Kan den moderne sivilisasjonen bryte sammen? Ja, selvsagt kan den dét. De som avfeier en slik påstand og omtaler den som «alarmisme», bør ta seg tid til å se The Age of Consequences.

Vi kan starte den 23. august 2005, da New Orleans ble truffet av orkanen Katrina. Flommen som fulgte medførte kaos, og truet både sikkerhetsordninger og samfunnets selvregulering. Hva ville skjedd om flere amerikanske storbyer ble rammet samtidig? Kunne ting kommet fullstendig ut av kontroll, hvorpå både statsmakten og sivilsamfunnet ville ha mistet sin stabiliserende kraft? Når spørsmål som dette reises, er det lett å anta at det er miljøvernere og grønne politikere som stiller dem. Denne gangen kommer imidlertid bekymringsmeldingen fra uventet hold, hvilket gjør det ekstra interessant å lytte.

Ustabil natur. Mange antar at graden av velstand og sikkerhet i et samfunn handler om oljeinntekter, militærsystem og så videre – men en slik tanke berører bare overflaten. Samfunnets langsiktige stabilitet er mer avgjørende, med forankring i statlig organisering, demokratisk politikk og velfungerende samfunnsmessige og økonomiske strukturer. Disse faktorene omgis imidlertid av noe annet og mer dyptgripende: naturens stabilitet. En slik stabilitet er nødvendig for at bærekraftige samfunn skal kunne etableres og eksistere over tid. Dette gjelder også for menneskeheten som helhet. Gjennom 12 000 år har vi utviklet oss innenfor rammen av et balansert og dermed forutsigbart naturmiljø. Mye tyder på at denne tilstanden nå er over, og at konsekvensene vil vokse i omfang og styrke i årene som kommer.

Selv om Carl I. Hagen later som noe annet, har klimadebatten for lengst forflyttet seg fra spørsmålet om klimaendringenes realitet til mer praktiske spørsmål rundt hvilke risikoer vi står overfor – samt hvordan og med hvilke virkemidler vi kan gjennomføre et grønt skifte. Dokumentaren The Age of Consequences kiler seg inn i dette feltet, og gir stemme til andre aktører enn dem vi vanligvis møter. Rapporter fra og intervjuer med mennesker i det amerikanske militæret danner et viktig bakteppe for historien som rulles ut.

Global uro. Vi har vært innom New Orleans. Syria er et langt mer alvorlig eksempel. Den politiske debatten har fokusert mye på om det er Assad eller opprørerne, Russland eller USA som har ansvaret for alt som har gått galt. Dokumentaren tilføyer et viktig moment, nemlig at landet ble rammet av en ekstrem, treårig tørke fra høsten 2006. Folk på landsbygda mistet livsgrunnlaget, hvorpå 1,5 millioner mennesker i løpet av kort tid flyttet inn til byene. Konsekvensene var arbeidsledighet, bostedsløshet og fattigdom. Samfunnets mekanismer kom ut av balanse, hvilket skapte både uro og et rekrutteringsgrunnlag for IS. Det var utvilsomt problemer i landet fra før, men nettopp derfor fikk tørken akselererende effekter i retning av krig og påfølgende flyktningkrise.

Tørke og tap av vannressurser medført ustabilitet, krig og humanitære katastrofer.

En kjede av begivenheter kom til å spre ustabilitet utover stadig større områder, og inn i stadig flere land. Jo kraftigere en slik uro blir, desto større risiko er det for å få en autoritær respons: Fremfor å søke løsninger for alle mennesker, bygger man murer og satser på at nasjonen skal bli seg selv nok. Intervjuobjektene i The Age of Consequences er tydelige på at slike reaksjoner bare vil gjøre vondt verre.

Filmen belyser også andre eksempler, blant annet den akutte krisen i Egypt i 2010. Her leder sporene tilbake til tørke i Russland, som førte til at landets kornproduksjon ble forringet. Dette fikk konsekvenser i områder som er avhengige av hveteimport. Slik kan klimaskapt tørke i ett land medføre akutt brødmangel i et annet. I den globale verden henger faktorene tett sammen, og det er gjerne de ressurssvake som får lide når det går galt. I Egypt skapte situasjonen sosial uro, som akselererte i omfang og truet de samfunnsmessige og statlige strukturene.

Lenger sør på det afrikanske kontinentet strekker Sahel-beltet seg over Afrika. I store deler av dette området har tørke og tap av vannressurser medført krig, humanitære katastrofer og tilhørende flyktningstrøm. En enorm krise for menneskene som berøres, men også for verden som helhet kan konsekvensene bli store. Dette illustreres godt med Himalayas smeltende isbreer, som anno 2017 gir vann til én milliard mennesker. Fortsetter bresmeltingen, vil kampen om vannet tilta også her, i et område der flere av landene som mister sin viktigste ressurs, er atommakter.

Nye synspunkter. Eksemplene viser hvordan livet i alt fra småbyer til internasjonale områder handler om naturmiljøet, som i dag dreier seg mest om klimaendringene. Avstanden fra et velfungerende samfunn til et sivilisasjonssammenbrudd kan vise seg å være skremmende kort. Vanetenkning gjør det likevel vanskelig å justere kursen: Våre liv er så forankret i fossil ressursbruk at selv svært sterke faresignaler ikke får oss til å endre kurs.

Advarslene har vi hørt før – men når de kommer fra pensjonerte offiserer og andre med kobling til det amerikanske sikkerhetssystemet, blir det vanskeligere å trekke på skuldrene og bare late som ingenting. Flere forteller at deres engasjement handler om USAs sikkerhet: Det er i landets interesse å bidra til global stabilitet gjennom å sikre et fortsatt stabilt klima. Slike tanker kan nok utløse skepsis hos sinnelagsetikere, mens mer pragmatisk anlagte vil mene at det viktigste er at noe blir gjort, uavhengig av motivet.

Naturens stabilitet er en nødvendig betingelse for at et bærekraftig samfunn skal kunne eksistere.

The Age of Consequences er en film flest mulig bør se – særlig de som ikke ønsker et grønt skifte dersom det koster oss noe. Filmen forteller at slike former for handlingsvegring i seg selv er en handling – med potensielt alvorlige konsekvenser.