Konkurranse om det meste

Mer makt til Konkurransetilsynet og økt bruk av anbud. Bondevik-regjeringen vil la markedskreftene få friere spill – også i kulturlivet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– På linje med fristillingen av Norges Bank, sa LO-økonom Stein Reegård til Ny Tid forrige uke, om den påtroppende regjeringens ønske om en fristilling av Konkurransetilsynet. Han karakteriserer planene som et «rent liberalistisk system». Ny Tids finlesing av regjeringserklæringen avdekker at økt konkurranse, også om offentlige tjenester, er en av den nye regjeringens fanesaker.

Konkurransetilsynet

En av de mest dramatiske formuleringene i en ellers ullen regjeringsplattform finnes innen konkurransepolitikken: «Styrke konkurransepolitikken, blant annet ved at Konkurransetilsynet gis en friere og mer uavhengig stilling i forhold til forvaltningen,» heter det i et strekpunkt.

Den nye regjeringens linje kan få dramatiske konsekvenser på en rekke områder. I klartekst betyr det at Regjeringen nødig skal gripe inn overfor Konkurransetilsynets vurderinger. Det betyr for eksempel at politikerne helst ikke skal overprpøve tilsynets vurderinger i fusjonssaker. Ett eksempel kan være SAS-Braathens-sammenslåingen. Her har Konkurransetilsynet arbeidet aktivt for at andre interesser – ikke minst Trygve Hegnar – skal få overta Braathens slik at konkurransen sikres. Et annet eksempel finner vi på kulturområdet:

Da Den norske forleggerforening og Den norske bokhandlerforening forhandlet fram bokbransjeavtalen sist, i 1998, satte Konkurransetilsynet foten ned. Arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy (KrF) overprøvde på sin side tilsynets vurderinger, og tillot den konkurransehemmende avtalen. Den gang var imidlertid flertallet av regjeringspartiene positive til avtalen. Nå sitter KrF straks i regjering med to partier som mener avtalen er lite heldig: Venstre og Høyre.

Med frikonkurranse og større makt til Konkurransetilsynet som erklærte kampsaker er det svært usikkert om den nye regjeringen, hvis den blir sittende så lenge, vil overprøve tilsynet neste gang avtalen skal opp til vurdering, i 2004.

Bokbransjen

Bokbransjeavtalen handler om å regulere salget av skjønn- og faglitteratur i Norge. Kortversjonen er som følger: På den ene siden hindrer avtalen forlagene i å selge skolebøker gjennom andre kanaler enn bokhandlerne. Dette sikrer overlevelsen til en rekke små distriktsbokhandlere, som får viktige inntekter fra skoleboksalget. Til gjengjeld forplikter bokhandlerne seg til å ta inn et bredere spekter av litteratur enn det reelt sett er marked for. Slik kommer forlagene ut i markedet også med bøker de ellers hadde fått problemer med å selge. Avtalen sikrer også en fast pris på bøker i Norge.

Kritikerne har innvendt at avtalen bidrar til høyere pris på skolebøker, og at det dermed er elevene som betaler regningen. Dersom forlagene kunne solgt skolebøkene fritt over internett, direkte til skolene eller på annen måte omgått bokhandlerleddet og fastprisen, mener man prisene kunne vært lavere. Dette var også Konkurransetilsynets synspunkt. Sentrumsregjeringens holdning var imidlertid at bokbransjeavtalen var viktig både for å sikre distriktsbokhandlene og å sikre et bredt spekter av litteratur ut til befolkningen.

I 1998, da den forrige avtalen var oppe til forhandlinger, signaliserte bransjen selv at de ønsket et «varig vern» av bransjeavtalen. KrFs Ola T. Lånke var positiv, mens blant annet Høyre gikk imot.

– Bransjen må tilpasse seg virkeligheten i en konkurransefylt verden. Jeg ser ingen grunn til at vi skal uthule konkurranseloven noe mer enn vi allerede har gjort. Slik vi kjenner saken i dag, ville Høyre stemme i mot et forslag om en mer permanent verning av bransjeavtalen, sa Høyres Trond Helleland til Aftenposten i desember 1998. Under sitt landsmøte i mai i år gikk det tredje regjeringspartiet, Venstre, inn for å oppheve bokbransjeavtalen.

Staten er imidlertid ikke part i avtalen – som er inngått direkte mellom forleggerne og bokhandlerne. De kan dermed i liten grad diktere innholdet. Men Konkurransetilsynet har makt til å stoppe en avtale, såfremt det ikke overprøves av arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Ikke bekymret

Direktør Randi Øgrey i Den norske bokhandlerforening sier hun foreløpig ikke er bekymret for bokbransjeavtalens framtid, tross signalene fra to av regjeringspartiene og formuleringene i regjeringserklæringen. Hun peker på at den gjeldende avtalen gjelder fram til utgangen av 2004, og hun forutsetter at avtalen vil bli respektert fram til da.

– Avtalen utløper ikke før i 2004, og det er relativt lenge til. Vi i bransjen må selv ha en diskusjon hele tiden om avtalen. Er vi fornøyd med den avtalen som vi har nå? Finnes det andre alternativer? sier hun, og peker på at bransjen selv må stille seg i en situasjon som gjør at de kommer positivt ut av neste runde om tre år. Hun understreker også at bokbransjeavtalen balanserer mellom rettigheter og plikter for de to partene, og at endringer på ett område vil kunne få konsekvenser for andre områder.

– Regjeringserklæringen inneholder også elementer som vi mener er positive, for eksempel stipendordningen for skolebøker, understreker Øgrey.

Heller ikke konstituert direktør i Den norske forleggerforening, Paul M. Røthe, skjelver i buksene over den nye regjeringens linje. Han peker på at svært ulike regjeringer har godkjent bokbransjeavtaler opp gjennom årene. – Vi har fornyet avtalen under ulike regimer, sier han.

Også Røthe poengterer at det er lenge til 2004, og sier at Forleggerforeningen ikke har noen beredskap så langt fram i tid. I likhet med Øgrey poengterer han også at den påtroppende regjeringens forslag om skolebokstipend trekker i positiv retning.

Stipend versus utlånsordning for skolebøker har vært et stridstema mellom blant annet Høyre og Arbeiderpartiet. Mens Ap-regjeringen har satt av penger til en utlånsordning for skolebøker, ønsker den nye regjeringen å gi skoleelevene stipend til å kjøpe bøker selv. Bokbransjen regner med større inntekter med Bondevik-regjeringens opplegg.

Offentlige tjenester

Også på andre områder vektlegger den nye regjeringen fri konkurranse som en viktig drivkraft. I regjeringserklæringen slås det fast at man vil arbeide for størst mulig etableringsfrihet i medienæringen. Samtidig sies det at overvåkningen av konkurransen innenfor næringen skal overlates til Konkurransetilsynet – som altså skal få en friere og mer uavhengig stilling overfor forvaltningen.

Frikonkurransen skal også slå inn på andre tjenesteområder. Regjeringserklæringen slår fast at man vil utvide bruken av konkurranseutsetting i offentlig sektor og likestille kjøp av tjenester fra private bedrifter med offentlig egenproduksjon av tjenester. Konkurranseutsetting skal også være ett av grepene for å frigjøre arbeidskraft, og befolkningen skal gis «større mulighet til å velge hvem som skal utføre tjenester som det offentlige betaler».

Ikke minst på samferdselsområdet vil Regjeringen slippe private til gjennom anbudskonkurranser. Regjeringen vil ha «gjennomgående bruk av anbud når det offentlige kjøper varer og tjenester innen samferdselssektoren, enten det gjelder infrastruktur eller transporttjenester.» De vil også ha full konkurranseeksponering av Veivesenets, Jernbaneverkets og Kystverkets produksjonsavdelinger.

---
DEL

Legg igjen et svar