Når man sier at man skal gjøre noe i morgen, betyr det ofte at man utsetter noe. Den franske dokumentarfilmen Tomorrow handler imidlertid om det motsatte, nærmere bestemt om hva vi faktisk kan sette i gang med for å skape en bedre morgendag – i betydningen konkrete tiltak for bokstavelig talt å redde verden.

Tomorrow
Regi: Cyril Dion og Mélanie Laurent

Dystre spådommer. Utgangspunktet for filmen skal ha vært en forskningsrapport publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature i juni 2012. Her ble det hevdet at neste generasjon vil vokse opp i en verden hvor mat, vann og olje vil være vanskelig å få tak i, og at det sågar er mulig at deler av menneskeheten vil være utryddet innen år 2100. Og, som filmen påpeker, er vi mennesker langt flinkere til å fortelle historier om verdens undergang, enten den er forårsaket av klimaforandringer, atombomber eller zombievirus, enn å komme opp med narrativer om hva man faktisk kan gjøre for å forhindre at verden går under. Dette fikk gjengen bak Tomorrow til nettopp å lage en dokumentar som skisserer mulige løsninger på de tilsynelatende overveldende problemene kloden står overfor. Resultatet er blitt en både fengende og oppløftende film, og en overraskende stor suksess på kino i hjemlandet – hvor den også har blitt belønnet med César-prisen for beste dokumentar.

I november var den dessuten åpningsfilm under FNs klimakonferanse, og generalsekretær Ban Ki-moon skal sågar ha uttalt at filmen burde være del av utdanningen til alle lands politiske ledere. Nå spørs det om samtlige av dem kommer dit, men i inneværende måned er det i hvert fall mulig å se filmen på Bergen Internasjonale Filmfestival.

Kollektivt arbeid. Å redde verden er åpenbart ikke noe man kan gjøre alene, og slik sett er det passende at Tomorrow fremstår som den er skapt av den nevnte gruppen på seks venner, alle tilknyttet filmbransjen, som et kollektiv – og at filmen er delvis finansiert gjennom hva man på kritikkverdig norsk kaller «crowdfunding».

Riktignok er Cyril Dion sammen med skuespilleren Mélanie Laurent oppført som filmens regissører, men også de andre dukker opp foran kamera. I filmen oppsøker dette nokså mannsterke kompaniet diverse samfunn og miljøer i ti land, som på hvert sitt vis har igangsatt suksessfulle måter å møte de skisserte utfordringene på. Filmen er videre delt inn i tematiske kapitler, som tar for seg henholdsvis jordbruk, energi, økonomi, demokrati og utdanning.

Urbant jordbruk. Det første kapittelet fokuserer blant annet på såkalt urbant jordbruk, med Detroit som ett av eksemplene. I kjølvannet av bilindustriens kollaps ble visstnok kun de fattigste værende igjen i den amerikanske byen, som de etter hvert fikk en ambisjon om å gjøre selvberget med matvarer. Dermed skapte man en rekke drivhus og grøntområder midt i storbyen, hvor innbyggerne selv dyrker mat – i tråd med hvordan man vil komme til å være avhengig av lokale forsyninger i en overbefolket verden, hvor majoriteten bor i byer og drivstoff er en knapp ressurs.

Kanskje er det på sin plass at vårt eget, lille land ikke er med i filmen, all den tid vi tviholder på vår oljeutvinning, og heller benytter inntektene det gir til å kjøpe oss ren miljøsamvittighet gjennom klimakvoter.

I nord-engelske Todmorden synes man å ha tatt slike ideer enda lengre, da det rundt om i hele denne byen finnes såkalte «propagandahager» med frukt, bær og grønnsaker som de 200 000 innbyggerne fritt kan forsyne seg av. I tillegg besøker filmskaperne noen mindre, også selvbergede jordbruk, hvor man i likhet med angivelig 1,5 milliarder bønder i verden ikke benytter seg av traktorer eller olje.

Langsom snuoperasjon. Slike mikrojordbruk skal angivelig være mer effektive enn store, industrielle gårder, og kan i en mer ernæringsmessig selvforsynt og økologisk bærekraftig fremtid også etableres i byer og forsteder. Fremfor å produsere mat vi kan ta til oss direkte, uten bruk av miljøskadelig fossilt brennstoff og kunstgjødsel, har den mer industrielle delen av landbruket som hovedformål å produsere dyrefôr, for å opprettholde vårt til dels usunne og miljømessig destruktive kjøttkonsum. Ifølge dem som uttaler seg i filmen, går det imidlertid langsomt å snu dette, da det er mange – ikke minst innen oljeindustrien – som har økonomisk interesse av å opprettholde dagens matindustrielle system.

Tomorrow er i svært positiv forstand en inspirerende film.

Lokale eksempler. I filmen er Dion, Laurent og de andre også innom Norden, med København som eksempel på en by som satser på grønne kraftkilder, og som innen få år vil være selvforsynt på energi. Også Island løftes frem for sine miljøvennlige energiløsninger, men også som eksempel på folkemakt i praksis, da øyas befolkning gjennom offentlige protester veltet regjeringen som førte landet ut i økonomisk krise. Og kanskje er det på sin plass at vårt eget, lille land ikke er med i filmen, all den tid vi tviholder på vår oljeutvinning, og heller benytter inntektene det gir til å kjøpe oss ren miljøsamvittighet gjennom klimakvoter.

Lokal valuta. Tomorrow inneholder flere tankevekkende og konstruktive løsningsforslag enn de nevnte – bruken av lokal valuta for å hindre at penger forsvinner til internasjonale konserner og globale banker er et annet. (I London-bydelen Brixton er David Bowie avbildet på den lokale 10 punds-seddelen, hvor kult er ikke det?) Så får det heller være at filmen taper seg litt i så måte mot slutten, da kapitlene om demokrati og utdanning (sistnevnte med det finske skolesystemet som eksempel) ikke følger opp med fullt så revolusjonerende nytenkning som de foregående – selv om ideen om folkestyre gjennom tilfeldig utvalg er interessant nok.

Formmessig er denne dokumentaren nesten i overkant leken og quirky, med gjentakende Abbey Road-aktige bilder av filmskapergjengen gående på rad og noe konstruerte dialoger dem imellom på lydsporet. Men disse grepene skaper likevel en sjarm og munterhet som trolig har vært medvirkende til at filmen allerede har nådd ut til så mange, og det er unektelig viktig. Tomorrow er i svært positiv forstand en inspirerende film (og nei, «inspirerende» er ikke nødvendigvis positivt), med sine mange konkrete tiltak vi bør iverksette allerede i dag. For i morgen kan det brått være for sent.

DEL
Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.