Kongo er fortsatt mørkets hjerte

Uroen tilspisser seg i Den demokratiske republikken Kongo, der det egentlig skulle ha vært presidentvalg i disse dager. Få steder er den globale kapitalismens krise mer nærværende enn her.

Alle bilder: Ole Moe

 

Flyet letter fra rullebanen og soloppgangen åpner seg med hele fargespekteret ved inngangen av reisen. Dubai har også vært et av jordens mørke steder, tenker jeg der jeg sitter i setet og foretar en nylesning av Joseph Conrads Mørkets hjerte. Jeg er på vei til Den demokratiske republikken Kongo. Også i dag, i den globale krisekapitalismens tidsalder, er det fortsatt her det mørkeste kapittelet om plyndringen av Afrikas naturressurser utspiller seg.

De europeiske koloniherrenes kappløp om Afrika i perioden 1870–1920 ble en parentes i den vestlige kulturens bevissthet. I motsetning til nazistenes holocaust, som har blitt utforsket og skildret i litteratur og film, er koloniseringen av Afrika nærmest fraværende i både populærkultur og andre kulturelle uttrykk. Det er ingen som har fått en Oscar for å spille inn en film om fristaten Kongo. Avkappede hender, brente landsbyer og massedrap – få steder var koloniseringen så brutal som da kong Leopold 2. plyndret Kongos gummiressurser. Det var i den spede begynnelsen av Leopolds kolonisering, i 1890, at Joseph Conrad hadde sitt skjellsettende møte med fristaten. Mørkets hjerte ble dermed unntaket – en av de få litterære skildringene av kappløpet om Afrika. Stedsnavn og personnavn er for det meste fraværende i den mytiske beskrivelsen av uskyldens slutt og oppdagelsen av ondskapen. Det nye med Conrad var at koloniseringens skyggeside nå kom til syne. Grusomheten får en stemme, Afrika blir en bakgrunn. Det er noe gjennomgripende rasistisk ved fremstillingen, skrev Chinua Achebe, som har blitt kalt den moderne afrikanske litteraturens far, i sin kritikk av Conrad: Afrika står som antitesen til det siviliserte Europa.

Blodige mobiltelefoner. Jeg er en hvit mann på reise i Afrika. Fra Rwanda krysser jeg grensen inn til byen Goma i Den demokratiske republikken Kongo. Få steder er den globale kapitalismens krise mer nærværende enn her. Internasjonale selskapers kappløp om landets naturressurser har fragmentert landet fullstendig. Staten er fraværende, og militsgruppene er selskapenes forlengede arm i plyndringen av naturressursene. Kongo har en samlet forekomst av uutnyttede mineralressurser til en verdi av 24 milliarder dollar. Et av verdens mest ressursrike land, med enorme forekomster av kobolt og coltan. Mineraler som er nødvendige for høyteknologisk utstyr som mobiltelefoner og pc-er. Problematikken er velkjent. På begynnelsen av 2000-tallet startet kampanjen «No Blood on my Cell Phone», som skulle rette fokus på hvordan mineralutvinningen bidro til konflikt. Gruvefeltene som var kontrollert av opprørsgrupper eller regjeringshærer, hadde behandlet arbeiderne som slaver. Innføringen av grønne sertifikater ville gi en strengere kontroll og bedre arbeidsforhold.

Det som på overflaten fremstår som etniske konflikter, er drevet av kapitalens råvareplyndring – med FN som tilskuere.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL