Kongo er fortsatt mørkets hjerte

Uroen tilspisser seg i Den demokratiske republikken Kongo, der det egentlig skulle ha vært presidentvalg i disse dager. Få steder er den globale kapitalismens krise mer nærværende enn her.

Alle bilder: Ole Moe
Ole Johan Moe

 

Flyet letter fra rullebanen og soloppgangen åpner seg med hele fargespekteret ved inngangen av reisen. Dubai har også vært et av jordens mørke steder, tenker jeg der jeg sitter i setet og foretar en nylesning av Joseph Conrads Mørkets hjerte. Jeg er på vei til Den demokratiske republikken Kongo. Også i dag, i den globale krisekapitalismens tidsalder, er det fortsatt her det mørkeste kapittelet om plyndringen av Afrikas naturressurser utspiller seg.

De europeiske koloniherrenes kappløp om Afrika i perioden 1870–1920 ble en parentes i den vestlige kulturens bevissthet. I motsetning til nazistenes holocaust, som har blitt utforsket og skildret i litteratur og film, er koloniseringen av Afrika nærmest fraværende i både populærkultur og andre kulturelle uttrykk. Det er ingen som har fått en Oscar for å spille inn en film om fristaten Kongo. Avkappede hender, brente landsbyer og massedrap – få steder var koloniseringen så brutal som da kong Leopold 2. plyndret Kongos gummiressurser. Det var i den spede begynnelsen av Leopolds kolonisering, i 1890, at Joseph Conrad hadde sitt skjellsettende møte med fristaten. Mørkets hjerte ble dermed unntaket – en av de få litterære skildringene av kappløpet om Afrika. Stedsnavn og personnavn er for det meste fraværende i den mytiske beskrivelsen av uskyldens slutt og oppdagelsen av ondskapen. Det nye med Conrad var at koloniseringens skyggeside nå kom til syne. Grusomheten får en stemme, Afrika blir en bakgrunn. Det er noe gjennomgripende rasistisk ved fremstillingen, skrev Chinua Achebe, som har blitt kalt den moderne afrikanske litteraturens far, i sin kritikk av Conrad: Afrika står som antitesen til det siviliserte Europa.

Blodige mobiltelefoner. Jeg er en hvit mann på reise i Afrika. Fra Rwanda krysser jeg grensen inn til byen Goma i Den demokratiske republikken Kongo. Få steder er den globale kapitalismens krise mer nærværende enn her. Internasjonale selskapers kappløp om landets naturressurser har fragmentert landet fullstendig. Staten er fraværende, og militsgruppene er selskapenes forlengede arm i plyndringen av naturressursene. Kongo har en samlet forekomst av uutnyttede mineralressurser til en verdi av 24 milliarder dollar. Et av verdens mest ressursrike land, med enorme forekomster av kobolt og coltan. Mineraler som er nødvendige for høyteknologisk utstyr som mobiltelefoner og pc-er. Problematikken er velkjent. På begynnelsen av 2000-tallet startet kampanjen «No Blood on my Cell Phone», som skulle rette fokus på hvordan mineralutvinningen bidro til konflikt. Gruvefeltene som var kontrollert av opprørsgrupper eller regjeringshærer, hadde behandlet arbeiderne som slaver. Innføringen av grønne sertifikater ville gi en strengere kontroll og bedre arbeidsforhold.

Det som på overflaten fremstår som etniske konflikter, er drevet av kapitalens råvareplyndring – med FN som tilskuere.

Bistandsindustriens kampanjer har ofte utilsiktede virkninger. Handelen med mineraler har vist seg vanskelig å kontrollere: De grønne sertifikatene har også bidratt til stengning av gruver og økt arbeidsløshet. Dyrking av marihuana og militsaktivitet har blitt en ny inntektskilde. I løpet av de ti siste årene har antallet militsgrupper i regionen fordoblet seg. Det som på overflaten fremstår som etniske konflikter, er drevet av kapitalens råvareplyndring – med FN som tilskuere. MINUSCO er FNs mest omfattende fredsoperasjon. De hvite FN-lastebilene fullastet av soldater passerer en hyppig i Gomas gater, men til tross for en tilstedeværelse på 20 000 soldater, har sivilbefolkningen liten beskyttelse. Det østlige Kongo er det stedet i verden med flest menneskerettighetsbrudd. Fiaskoen var total da militsgruppen M23 inntok Goma i 2012. M23 ble senere oppløst, men krigen er aldri langt unna i Kongo. Noen hundre kilometer inn i skogene operer over 70 ulike militsgrupper. Verdens mest ettersøkte krigsforbryter Joseph Kony skjuler seg her sammen med sine barnesoldater. Militsgrupper som Mai Mai terroriserer sivilbefolkningen med plyndring, tortur og massakre. «Den voldtatte kvinnen i Kongo» har, i tillegg til å være en tragisk realitet, blitt et narrativ fortalt av bistandsorganisasjonene som reproduserer den koloniale historien idet de hvite fremstilles som beskytterne. De som skal redde de afrikanske kvinnene fra deres primitive menn. Den prekære trusselen mot restene av Kongos korrupte stat kommer imidlertid ikke fra militsgruppene, men fra folket selv.

På randen av krise. År med vanstyre og tyrannisering av befolkningen har gitt grobunn for et folkelig opprør. Demonstrasjonene har blitt hyppigere, og myndighetene slår dem stadig hardere ned. Opposisjonsledere blir arrestert og demonstranter drept. Utlendinger bosatt i Kongo forteller om en tiltakende trakassering. Paranoiaen hos den sittende eliten får jeg selv erfare: Etter å ha beveget meg rundt i Gomas slum blir jeg stoppet av en mann som utgir seg for å være «Kongo FBI». «Hva gjør du her? Er du journalist?» spør han bryskt. Før jeg får tid til å svare, blir dette bekreftet av mengden av skuelystne som har samlet seg rundt oss. Alibiet mitt, at jeg er her for å besøke Virunga nasjonalpark, har røket. Lange, intetsigende og repeterende argumenter legges frem underbygget av trusler om å ringe «byrået». Min indiske vert blir kontaktet, og en mellommann som skal forhandle i situasjonen kommer også inn i bildet. Situasjonen er velkjent for alle utlendinger som bor i Kongo. Uavhengig av om papirene dine er i orden, anvender ordensmakten gjerne muligheten til å plyndre ressursene dine. «Når ble det ulovlig å ta bilder i gaten? Er dette Nord-Korea? Jeg kan ta bilde av deg her og nå,» sier min forhandler, og tar opp mobilen som han retter mot politimannen. Politimannen blir rasende og knytter neven for å slå. Bestikkelsen prutes ned, og jeg beveger meg ut i Gomas gater igjen.

Kongo er på randen av en total krise, oppløsning og kanskje storkrig. Nå i november skulle det egentlig vært nytt presidentvalg. Det er intet som tyder på at dette vil bli gjennomført i nærmeste fremtid. Den sittende presidenten Joseph Kabila kom til makten etter at hans far ble drept i 2001. Hans andre periode som folkevalgt president går ut 20. desember i år. Etter Kabilas mislykkede forsøk på å endre grunnloven slik at han kan bli gjenvalgt for en tredje periode, er landet nå kastet ut i et politisk kaos. Det rapporteres stadig om voldelige sammenstøt og protester med flere drepte. Å gjennomføre et valg i et land på størrelse med halve Europa og med minimal infrastruktur er en omfattende prosess – en prosess som har blitt forsøkt trenert av Kabila ved å kreve folkeopptelling før valget. Kabila er svært upopulær. Eliten i Kongo forsøker desperat å klamre seg til makten.

Gérard Kwigwasa, som er aktiv i menneskerettighetsorganisasjonen Héritiers de la Justice, forteller meg at opposisjonen er godt organisert. Dette får ikke den store oppmerksomheten i vestlige medier, men det finnes altså en voksende bevegelse med bred støtte i befolkningen.

Gérard forteller meg at det finnes håp om en ikke-militær løsning der Kabila går av. I en verden med en økende global krise finnes det fortsatt optimisme.

---
DEL