Kongen Amin

Et briljant portrett med vaklende historiefortolking.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[uganda] Hans høyhet president for livet, feltmarskalk al hadji doktor Idi Amin, herre over alle dyrene på landjorda og fiskene i havet, og erobrer av det britiske imperium. Slik yndet Ugandas diktator å titulere seg selv. Amin, som styrte fra 1971-79, mente også at han var den rettmessige arvtaker til den skotske tronen, derav navnet på Kevin Macdonalds film.

The Last King of Scotland kunne ha fråtset i slike absurditeter. Det er mye å ta av. Amin ble nasjonal tungvektsmester i boksing ni ganger på rad, men var aldri noen intellektuell tungvekter. Han kunne knapt lese og skrive, og styrte landet i tråd med drømmene sine. Ifølge Martin Merediths The State of Africa, en imponerende bok om kontinentets postkoloniale historie, måtte han ha spesialsydde jakker for å få plass til alle medaljene han rundhåndet delte ut til seg selv. Amin ønsket også Nixon god bedring etter Watergate-skandalen, han tilbød den musikkglade engelske statsministeren Edward Heath en posisjon som storbandsjef, og ved en festmiddag i Kampala lot han seg bære inn i lokalet av en gjeng hvite briter – som takk for sist og kolonitiden.

Verdig monument

Heldigvis har Macdonald, en dokumentarfilmskaper som her gjør sin spillefilmdebut, holdt seg for god til å lage en politisk tragikomedie. Filmen har tvert om blitt et verdig monument over regimets 300.000 ofre – i form av en rivende thriller med et par sedvanlige kjærlighetshistorier.

Regissøren har dratt kameraene med til Uganda, noe som gir svært troverdige miljøskildringer, men filmen bæres først og fremst av noen fantastiske skuespillerprestasjoner. På toppen troner Forest Whitaker. Han har kassert inn en velfortjent Oscar-nominasjon for rollen som Idi Amin, og utviser et enormt register av subtile gester som skaper dynamikk i maktens innerste sirkler.

Det hele begynner i det Amin, som nylig har kastet Milton Obote fra makten, kolliderer med en ku. Den nyutdannede skotske legen Nicholas Garrigan (James McAvoy), som har reist til Uganda på jakt etter eventyr, blir tilkalt. Han forbinder Amins hånd, bytter skjorte med ham og skyter kua, som åpenbart lider, i panna. Det imponerer Amin, som kaller Garrigan til Kampala og gjør ham til livlegen sin. Til å begynne med sjarmerer diktatoren den unge skotten. Når Garrigan etter hvert blir oppmerksom på brutalitet som syder like under den smørblide overflaten, parerer Amin med raske biler og toppløse damer. Etter hvert tar humørsvingningene overhånd hos diktatoren. Et lite flakkende blikk kan koste deg livet. Likevel er Garrigan fast i troen en stund. Så går han til sengs med en av Amins koner (Kerry Washington) og gjør henne gravid.

Virkeligheten verre

Ifølge Meredith ble kona funnet med ben og armer hugget av i bagasjerommet på en bil. I et av filmens mest rystende øyeblikk ser vi henne på likhuset, men historien er igjen drøyere enn fiksjonen. Amin beordret nemlig at lemmene skulle sys på igjen, slik at han kunne ta med barna for å si forvell til den drepte. Det får vi ikke høre om i filmen, som ellers langt fra nøler med å skildre en slik kald kynisme.

Dette forholdet til virkeligheten er interessant. Garrigan er en fantasifigur, men mange av begivenhetene er ekte, som gisseldramaet på flyplassen i Entebbe. Det gir rammen for den store finalen, der Garrigan må kjempe for livet.

Filmen gir likevel ikke hele sannheten om Amins Uganda. Macdonald formidler en del interessante forhold, som den gapende kløften mellom Amin og de etniske gruppene Acholi og Langi fra Nord-Uganda, men den setter ikke regimet inn i en postkolonial sammenheng. Meredith gjør foreksempel et poeng av at Amin, all sin galskap til tross, lenge nøt godt av en slags heltestatus i andre afrikanske land. Ifølge The State of Africa var både utkastelsen av den asiatiske befolkningen i Uganda og den antivestlige retorikken populær.

The Last King of Scotland er snarere en relativt fri variasjon over Giles Fodens roman ved samme navn. I boka er Garrigan løst bygget på Bob Astles, en brite som faktisk var en av Amins nærmeste rådgivere. I filmversjonen skal det en skikkelig dose dårskap til for å havne i rollefigurens situasjon. I boka inntreffer vendepunktet når Amin finner dagboka hans. I filmen skjer det først når også Garrigan havner i livsfare.

Dårskap og naivisme

Med litt godvilje kan man si at han symboliserer Vestens problematiske blikk på Afrika, kontinentet uten politikk, men med uforklarlige katastrofer. Det er imidlertid noe som skurrer. At vi trenger en hvit hovedperson før det ugandiske dramaet blir levende på kino, er ille nok. Men rollefiguren er også lite troverdig.

Det blir spesielt slående i kontrast til Moses Isegawas roman Snakepit fra 2004. Her er det ingen hvite livleger. Forfatteren, som er kjent i Norge for romanen Abessinske krøniker, tar utgangspunkt i Bat Katanga, en ung ugandisk mann med utdannelse fra Cambridge. Også Katanga er en lykkejeger, men der Garrigan i blinde roter seg inn i edderkoppnettet blir Katanga nærmest kastet ned i ormebolet.

Diktaturet og makten

Snakepit skildrer også et diktatur der maktens irrganger bukter seg på måter som er ugjennomsiktige selv for regimets elite. Mens filmen beskriver Amin som en paranoid, men allmektig, diktator, viser Isegawa hvor kort veien kan være fra eneveldet til et kaotisk maktvakuum, der ulike fraksjoner grådig tar seg til rette når ansvaret oppløses. Man sier gjerne at diktatorer styrer med et jerngrep. Men av og til er mer subtile mekanismer i sving. Uganda under Amin var et kroneksempel på dette.

The Last King of Scotland nøyer seg med å skildre en humørsyk enehersker. Alle sine svært gode sider til tross: Filmen makter ikke å formidle dette særpreget ved Idi Amins styre.

---
DEL

Legg igjen et svar