Kongen av Kreml

En modig russisk stemme balanserer amerikanernes moralske autoritet.

FOTO: AFP PHOTO / POOL / PAVEL GOLOVKIN. Bildene er beskåret.
Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Mikhail Zygar:
All the Kremlin’s Men. Inside the Court of Vladimir Putin
Public Affairs, 2016

«It is much easier to mobilize the masses to fight against something, than to fight for something.»

I 1999 var jeg 14 år, og jeg husker derfor ikke mye fra Putins første periode som president, men jeg husker hva vi lærte om Russland i historietimene på videregående. Det var et uendelig fascinerende land med sine store imperier og allmektige ledere, men dette tilhørte nettopp historien. For ved årtusenskiftet var verden preget av det liberale demokratiets selvsikkerhet og det Francis Fukuyama beskrev som «The End of History». Putins inntog i russisk politikk endret ikke dette bildet. Hans forbilde var daværende Labour-leder Tony Blair, og sammen skulle de bygge allianser for fremtiden.

FOTO: Getty Images/AFP

For årtusenskiftets statsledere ville 2016 sett ut som en blanding av Orwells 1984 og propagandafilmer fra 1930-tallet. Og mens de sentrumsorienterte lederne gradvis blir erstattet av høyrepopulister, har Putin forandret seg i takt med tidsånden. Hvordan skjedde Putins personlighetsutvikling fra aspirerende liberaler til allmektig og gudfryktig nasjonalist? Og hva har formet Russland i løpet av de siste 17 årene? Dette gir Mikhail Zygar, beskrevet av Vice News som  «the last journalist in Russia», betimelige svar på.

Amerikansk hykleri. Forholdet til USA har ikke overraskende vært en avgjørende faktor for utviklingen i russisk politikk. Zygar viser til flere intervjuer og uttalelser hvor Putin uttrykker at USA har løyet, vært nedlatende og kommet med kritikk som i den russiske maktelitens øyne er gjennomsyret av hykleri. Det sistnevnte kan forklare hvorfor han foretrekker Trump fremfor Obama. Tolker vi ham rett, mener han at Trump i det minste er ærlig om sine diskriminerende og illiberale holdninger, mens tidligere amerikanske presidenter har nektet for at de har noe annet enn fred og frigjøring på agendaen når de bomber land i Midtøsten eller holder fanger på Guantánamo uten strafferettslig grunnlag. Dessuten har Trump uttrykt at han ikke ønsker å føre en like ekspansiv utenrikspolitikk som sine forgjengere. Et talende eksempel på Putins frustrasjon over amerikanernes hykleri henter Zygar fra en pressekonferanse i 2014, hvor en reporter fra Associated Press spurte om  ytringsfrihetens kår i Russland. Han skriver at  «the president flew into a rage: ’You have no moral authority to breathe a word about freedom of speech!’»

putin foretrekker Trump fremfor Obama: Trump i det minste er ærlig om sine diskriminerende og illiberale holdninger.

Russland har lenge vært kjent for å kontrollere store deler av media, og i kjølvannet av den amerikanske presidentvalgkampen har det gått opp for mange at det også i amerikanske medier er vanlig å operere med  «fake news». For en norsk leser bidrar derfor denne boken med en verdifull balansering av den ovennevnte moralske autoriteten. I Zygars kronologiske gjennomgang av Putins fire presidentperioder (underforstått at han var de facto president i Dmitri Medvedevs periode) analyserer han de utenrikspolitiske hendelsene fra Sovjet-perioden til i dag. Her ser vi hvordan amerikanernes retorikk ser ut fra et russisk perspektiv, og om det ikke dreier seg om direkte løgnaktig nyhetsrapportering, dreier det seg ofte om vektlegging og utelatelse av sentrale perspektiver. Som for eksempel når amerikanerne opprettet sin  «axis of evil» og bestemte seg for å invadere Afghanistan og Irak, og dette ble fremstilt som en kamp for demokrati og frihet, mens Russlands annektering av Krim ble fremstilt som en irrasjonell handling og en krigserklæring, noe vår egen utenriksminister selv har uttrykt ved flere anledninger. Zygar minner oss på at Putin allerede i 2008 advarte mot et ukrainsk NATO-medlemskap, og dette kom som en logisk konsekvens av flere hendelser, blant annet at USA ikke fjernet militærbasen sin i Kirgisistan slik de hadde lovet og at de overrumplet Kreml med sine rakettskjold i Øst-Europa.

Kirken og Gayropa. Putins aggresjon over vestlig og amerikansk hykleri gjør at Vestens kritikk av Russlands menneskerettighetsbrudd har virket kontraproduktiv, og det er sørgelig å lese om hvordan russiske myndigheter gledet seg over den massive dekningen av anti-homopropagandaloven som ble vedtatt i Dumaen i januar 2013. Kritikken forsterket frontene Putin hadde etablert, mellom dét russiske Channel One kaller  «Gayropa» og et Russland bygd på tradisjonelle kristenortodokse verdier og nasjonalisme.

Det kan imidlertid virke som Russland og USAs krangling om symbolsk og geopolitisk makt har sameksistert med en overraskende lik utvikling hos befolkningen. På den ene siden står forsvarerne av WTO og EUs fire friheter, og på den andre siden står de reaksjonære og proteksjonistiske nasjonalistene (mens den globaliseringskritiske venstresiden foreløpig står på sidelinjen).

Mikhail Zygar har skrevet en underholdende, tankevekkende og innsiktsfull bok, men jeg savner en forklaring på hvorfor store deler av Russland sto klare til å ta imot høyrepopulismen med åpne armer. For som forfatteren skriver: «Each of us invented our own Putin.» Dette er en viktig påminnelse om at personfokuset i politikken kan være en avsporing, for personene er i stor grad speilbilder av hva som foregår på grasrota. Og er det én oppgave verdens journalister har nå, så er det å få denne tause majoriteten i tale. Kanskje de kan tilbys noe bedre enn et forsøk på å skru verden 100 år tilbake i tid?

---
DEL