Laibach ble siktet for å promotere nazistisk ideologi, men det bandet faktisk gjorde, var å kritisere kommunist-regimenes totalitære politikk.
Laibach ble siktet for å promotere nazistisk ideologi, men det bandet faktisk gjorde, var å kritisere kommunist-regimenes totalitære politikk. (Laibach via AP)

Konflikten i Ukraina

Loznitsas film utforsker striden om fakta som herjer i Donbass, mellom Ukraina og den Russland-støttede Folkerepublikken Donetsk i den østlige delen av Ukraina.

Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 02.01.2019
Donbass

Sergej Loznitsa (Ukraina, Tyskland, Frankrike, Nederland, Romania)

Under visningen av Donbass – den nyeste filmen til den ukrainske dokumentarregissøren Sergej Loznitsa under den internasjonale filmfestivalen i Ljubljana i høst – satt det to eldre mennesker på raden foran meg. Da visningen var over, snudde personen til høyre seg til den andre og sa: «Hæ? Var de skuespillere? Var ikke dette en dokumentar?»

Nei, tvert imot

Den nye filmen til Loznitsa utforsker striden om fakta som herjer i Donbass, mellom Ukraina og den Russland-støttede Folkerepublikken Donetsk i den østlige delen av Ukraina. Filmens tretten deler er absolutt fiktive: væpnede konflikter, kriminalitet og tyveri begått av separatistgjenger blandes sammen. Krig kalles fred, propaganda oppløftes som sannhet, hat framstilles som kjærlighet. Loznitsas reise gjennom Donbass-regionen består av en rekke ville eventyr, der det groteske og det tragiske smelter sammen.

Sergej Loznitsa er matematiker, ekspert på kunstig intelligens, oversetter fra japansk og også en produktiv regissør av dokumentarer og spillefilmer. Å jobbe med både dokumentar og fiksjon er en nokså ukonvensjonell kombinasjon for en filmskaper, men for Loznitsa synes dette å være det eneste logiske alternativet, da et av hovedtemaene i arbeidet hans er den tynnslitte grensen mellom fiksjon og fakta.

At media har blitt en usynlig del av livet vårer i dag en akseptert påstand.

I Donbass bruker han dokumentariske tilnærminger (han filmer med håndholdt kamera mens filmen har en løs narrativ struktur, uten hovedperson), i det som er en ren fiksjonsfilm. Dette gjør han for å framstille den beryktede Donbass-regionen som en realitet, der det er vanskelig å skille mellom fakta og fiksjon – ikke bare for det internasjonale samfunnet, men også for dem som bor der.

Slik unngår han å komme med forenklende vurderinger om løgn og manipulasjon og går samtidig klar av behovet for å innta «den korrekte» holdningen. I stedet lykkes han med å visualisere filmens hovedpoeng: Det finnes ingen «fake news» eller sanne nyheter. Alle framstillinger er som nedskrevet i et manus. Det betyr imidlertid ikke at virkeligheten er uten betydning.

Ironi som politisk motstand

Filmvitere har i senere tid reflektert over dokumentarsjangerens svakheter, men Loznitsas Donbass demonstrerer dens styrke. Språket og de grunnleggende metodene som benyttes i dokumentarfilmformatet, blir nå også brukt i mange spillefilmer. Men bruken av hybridformatet som veksler mellom dokumentar og fiksjon, er allikevel ikke helt nytt i filmens historie. Filmskapere som tilhørte den jugoslaviske filmbevegelsen som ble kalt den «svarte bølgen», brukte ofte dokumentarklipp i spillefilmene sine.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer