Konflikt på gang i nord

Norge vil ha sokkelen rundt Svalbard for seg selv, men det er flere om beinet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 14. august er det 80 år siden Norge fikk suverenitet over Svalbard. Denne suvereniteten ble anerkjent i Svalbardtraktaten, som trådte i kraft 14. august 1925. Per i dag har 39 stater underskrevet traktaten, deriblant Russland, USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Kina.

Inntil 1920 hadde øygruppa vært ingenmannsland. Sverige hadde allerede iverksatt gruvedrift i Svea, men var egentlig ikke interessert i eierskapet til øygruppa. Drivkreftene for å støtte en traktat var å hindre norsk suverenitet og eventuelt stenge andre land ute, påpekte professor Roald Berg i en kronikk nylig. Stortinget hadde i 1906 stengt landet ved hjelp av konsesjonslovene, og Norge var samtidig aggressiv i nordområdene. På 1920-tallet lå vi i krangel med Russland/Sovjetunionen om eierskapet til Frans Josefs Land. Videre annekterte vi Bouvetøya i 1929, Peter I øy i 1933 og Dronning Mauds Land i Antarktis i 1939.

Til tross for norsk uinnskrenket suverenitet over Svalbard, gir traktaten borgere og selskaper fra alle traktatsland lik rett til adgang og opphold på Svalbard. De skal kunne drive fiske, fangst og all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like vilkår og ingen kan behandles forskjellig på bakgrunn av nasjonalitet

– Når det gjelder forholdet til norsk suverenitet på Svalbard, er det ingenting i traktaten som forutsetter at vi har noen form for aktivitet på øygruppa. Norsk suverenitet er gitt i en internasjonal traktat, så folkerettslig er suvereniteten evigvarende. Man har allikevel sett det politisk ønskelig å ha et kontinuerlig økonomisk engasjement, som man inntil nylig har vært villig til å subsidiere, sier professor Willy Østreng, leder for Senter for grunnforskning og tidligere direktør ved Fridtjof Nansens Institutt. Og legger til:

– Dette er jo absolutt en overlevning fra den kalde krigen. Og selv om man rent formelt kan avvikle aktiviteten i dag, er dette ingen aktuell problemstilling, påpeker Østreng.

Kontinentalsokkel?

Fiske, fangst og bergverksdrift har så langt vært hovedbestanddelen i den kommersielle virksomheten på Svalbard. Den norske fiskevernsonen på 200 nautiske mil er ikke anerkjent av noen annen stat, men har en regulerende effekt på fisket.

1. januar 2004 ble territorialgrensen for øygruppa utvidet fra 4 til 12 nautiske mil. Innenfor denne sonen gjelder de regler som gjelder Svalbard generelt, og gir altså alle traktatspartene like rettigheter. Det er derimot ikke avklart om Svalbard har rett til en økonomisk sone på 200 nautiske mil, slik enhver suveren stat har etter gjeldende havrett. En økonomisk sone gir den angjeldende stat full økonomisk suverenitet og avgrenses kun dersom sonen støter mot en annen stats sone. Da legges som oftest midtlinjeprinsippet til grunn, slik det er gjort i Nordsjøen.

I tillegg til disse reguleringene, kommer prinsippet om kontinentalsokkel. Kontinentalsokkelen defineres som et grunnere havområde som omkranser fastland. FN arbeider for tiden med å definere på hvilken dybde en kontinentalsokkel slutter og internasjonalt hav begynner.

Dette spørsmålet har for Svalbards del vært lite aktuelt, fordi fiskevernsonen har regulert fisket og innen oljeindustrien har det ikke vært mulig å drive uttak under slike klimatiske forhold. I dag er situasjonen i ferd med å bli en annen. Russland har de senere årene gjort seismiske undersøkelser langs østkysten, også utenfor 12 mils grensen. Dersom det påvises petroleumsressurser i områdene mellom 12 mil og 200 mil, vil rettighetene til disse områdene måtte avklares.

Uløst problem

Norge har full og uinnskrenket suverenitet over ressursene innenfor 200 mils sonen, selv om det ikke er opprettet noen økonomisk sone, slår professor Geir Ulfstein, direktør for Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, fast.

– Det er ikke særlig tvil om at Norge har kontrollen over områdene mellom 12 og 200 nautiske mil, på samme måte som på vår egen fastlandsokkel. Spørsmålet er om Svalbardtraktatens krav om likebehandling, de særegne skattereglene og bergverksordningen gjelder dette området, understreker Ulfstein.

– Det er et uløst problem, dersom andre signatarstater en gang i fremtiden skulle ønske tilgang på olje fra en fremtidig økonomisk sone rundt Svalbard. Da vil jeg tro Norge velger forhandlingslinjen overfor berørte parter, fremfor å ta saken til domstolen i Haag. Selv om Russland ikke anerkjenner Haag, vil en rettskjennelse mot Norge klart svekke vår rolle i området, påpeker Østreng.

Og Norge har så langt ikke ønsket å tilkjenne Svalbard egen kontinentalsokkel.

– Norge benytter to argumenter for å begrunne at traktaten ikke gjelder for disse områdene. For det første legger Norge til grunn at Svalbard ikke har egen kontinentalsokkel. For det andre legger Norge til grunn en tolkning av Svalbardtraktatens bestemmelse om at likebehandlingsprinsippet bare gjelder innenfor øygruppas territorialfarvann, altså 12 nautiske mil, og ikke på kontinentalsokkelen utenfor territorialfarvannet og i den 200 mils økonomiske sonen, sier Ulfstein.

Norsk kontinentalsokkel strekker seg altså lenger nord enn Svalbard ifølge myndighetene. Skulle Norge bli tilkjent denne sokkelen, ville vi ha suveren enerett på hele dette området, med unntak av 12 mils sonen rundt Svalbard. Alternativet er at Svalbard tilkjennes en egen 200 økonomisk mils sone, avgrenset mot Norge og Russland ved midtlinjeprinsippet.

Kappløp

Og det er nå det begynner å haste, særlig grunnet to faktorer: Teknologien for petroleumsutvinning i arktiske områder er tilgjengelig, og det blir stadig sterkere dragkamp om verdens gjenværende oljeressurser.

Enkelte mener oljen er i ferd med skifte ham; fra å være noe det kriges om, til å bli noe det kriges med. Det ble nylig stadfestet da det delvis statseide kinesiske oljeselskapet CNOOC forsøkte å kjøpe amerikanske Unocal. Til tross for at deres bud lå 1 milliard dollar høyere enn motstanderen Chevrons, vant kineserne ikke frem. Den amerkanske kongressen lovet CNOOC trøbbel dersom selskapet ikke trakk budet. Det ble argumentert med at olje har blitt et våpen, som kan benyttes i en fremtidig krig, til tross for at Unocal kun kontrollerer 1 prosent av USAs samlede oljeressurser.

Med en økende russisk oljeeksport fra Murmansk, det norske Snøhvit-prosjektet underveis og det lovende Stockman-feltet på russisk side, vil landene i området oppleve en stadig strøm av nye beilere.

Ikke minst USA. Det har blitt påpekt en rekke ganger at Norge må spille en mer aktiv rolle i forhold til de kontakter som nå knyttes. Skrekkscenariet har vært: Russland går i kompaniskap med USA og/eller EU som avtakere av olje og gass, og Norge står på sidelinjen og kan bare telle supertankerne som drar forbi i vinterstormen.

Dette er mer enn et scenario, påpeker Willy Østreng.

– Dette er i høyeste grad en realitet. Den nye amerikanske energilovgivningen tar jo nettopp sikte på å gjøre USA mindre avhengig av Midtøsten, og derigjennom mindre sårbar. Loven legger føringer for å se seg om etter nye områder å hente olje fra, på eget territorium og andre steder. Og nå er altså de første oljelaster fra de russiske nordområdene sendt til USA, fastslår Østreng.

Skulle det bli en dragkamp mellom USA og EU om å være Russlands førsteelsker, setter dette Norge i nok et dilemma. Som USAs lojale støttespiller ville det være naturlig å stille opp for den gamle allierte. Og selv om Norge skulle forbli utenfor EU, vil den blokken allikevel omfatte våre nærmeste naboer og viktigste handelspartnere. Enkelte har tatt til orde for at et EU-medlemskap ville løse dette dilemmaet.

Invitèr Kina

Viseadmiral Rolf E. Pedersen førte i april i pennen en rapport fra Forsvarets Høgskoleforening, kalt Utfordringer i Barentshavområdet. Rapporten beskriver behovet for langsiktige, balanserte avtaler med de fire-fem mektigste statene i verden. I denne sammenheng nevnes også Kina.

– Mener du Kina bør trekkes mer inn i forhold til Svalbard, for å balansere andre, mektige aktører?

– Dette henger sammen med Kinas økende behov for petroleum, og at Kina er på vei til å bli en stormakt. Det er to aspekt her: vi har olje, og Kina kan bli en aktuell avtaker av denne. Vi kan trekke kineserne med gjennom langsiktige avtaler på flere områder. Generelt er det vanskelig i Norge å trekke handelspolitikk inn i utenrikspolitikken, men når det gjelder nordområdene burde vi kan hende trekke kinesiske selskaper inn i petroleumsutvinningen. Samtidig ser vi i dag at Russland og USA har et godt samarbeid, men vi vet ikke hvordan dette vil utvikle seg. Skulle det bli en konflikt de to imellom, kunne Russland snu oljestrømmen østover, og satse på Kina som avtaker isteden. Dette øker landets interesser i området, påpeker Pedersen. Kina etablerte forøvrig en forskningsstasjon på øygruppa i fjor.

Rapporten påpeker også at vi må være beredt til å dele på rikdommene i Barentshavet med andre, for å oppnå robuste allianser.

– Skal andre støtte Norge i en krisesituasjon, så må vi sørge for at andre land har noen interesse av det. Det sikrer vi best ved at de har direkte økonomiske interesser. Utvinningen av oljen i nord er av stor betydning for USA og flere tunge EU-land. Jeg mener vi kan oppnå vinn-vinn situasjoner, både overfor USA, Russland og andre, sier Pedersen.

Pedersen har i mindre grad tro på at Nato lenger kan spille en like viktig rolle i områdene som før.

– Nato av i dag er mer utvannet en tidligere, selv om artikkel 5 (et angrep på ett Nato-land er et angrep på alle) fortsatt gjelder. USA vil være nølende med å komme Norge til unnsetning i en gryende konflikt med Russland. Oljen betyr mer for USA enn som så, og i en slik konflikt vil USA ta Russlands parti, tror Pedersen.

---
DEL

Legg igjen et svar