Kompromissløs bruduljeblekke

KVINDER-antologien lanseres som en del av danskenes hundreårsjubileum for kvinners stemmerett i 2015. Veien til ideologikritikk og autoritetsopprør kan gjerne gå via skjeden, skal vi tro den danske rødstrømpebevegelsens magasin.

Marte Mesna
Redaksjonssjef i Ny Tid. Kan kontaktes på epost marte@nytid.no eller mobil 48957138

Bladet KVINDER 1975–1984 (antologi). Tiderne Skifter, 2015.

«Kvinnekroppen er en slagmark.» Dette fikk jeg høre intet mindre enn tre ganger i forrige uke, i tre helt ulike sammenhenger:
På mandag fikk jeg et tips om en ny bok ved navn Women’s Bodies as Battlefield – kvinnekroppen som slagmark – som tar for seg seksualisert vold rettet mot kvinner som våpen i krig. Det er ikke første gang en boktittel gjør bruk av denne metaforen, og temaet er etter hvert velkjent – systematisk voldtekt som krigsstrategi er rapportert både i Myanmar, Darfur, Bosnia, Berlin, Kongo og mange andre steder.
På onsdag bladde jeg i et kjendisblad fra i fjor, der filmstjernen Keira Knightley snakket ut etter å ha posert toppløs med uretusjerte bryster på en magasinforside. Poseringen var en protest mot medienes tendens til å forskjønne og manipulere kroppen hennes på bilder. «Kvinnekroppen er en slagmark,» sa Knightley.
På lørdag satt jeg og hørte på radioen. Programmet handlet om amerikansk politikk og hvordan slaget om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter har en tendens til å ende opp som et glødende stridstema i USAs toppolitikk. Også i den amerikanske Kongressen er kvinnekroppen en slagmark.
Det er en enkel sport å påpeke forslitte metaforer, og enda lettere å riste på hodet når de brukes ufortrødent om så ulike temaer som grusomme krigsherjinger i Kongo og Keira Knightleys Screen Shot 2015-10-14 at 14.56.31Screen Shot 2015-10-14 at 14.56.46toppløsposering. Men disse sammentreffene viser oss selvfølgelig først og fremst at kvinners kropp og seksualitet fremdeles tjener som arena for verdi- og kulturkamp på flere områder: i amerikansk storpolitikk, i underholdningsindustri og i krig. For ikke å glemme i verdens religioner, i våre hjemlige regjeringsforhandlinger og i kommentarfeltariatets fremmedfrykt. Kvinnekroppen er fortsatt symbol for både opprettholdelsen av det gode og faren for utglidning til det onde.

Menstruasjonsrødt kampflagg. Fellesnevneren som går igjen i alle disse slagene, er et ønske om kontroll over kvinnens kropp og seksualitet. Dette visste selvfølgelig den danske rødstrømpebevegelsen meget godt da de i 1975 – på idealistisk basis med flat struktur – skapte bladet KVINDER. Forlaget Tiderne Skifter vet det også godt når de 40 år senere velger omslagsbilde til den omfangsrike danske antologien Bladet KVINDER 1975–1984, som gjengir et enormt utvalg av tekster, analyser, illustrasjoner, dikt og kunstneriske uttrykk fra bladets ni år lange levetid.
Bildet som pryder omslaget var i sin tid forside for temanummeret om menstruasjon, og viser en nesten eksplosivt kraftfull og oppreist naken skikkelse med begge armer høyt hevet og et stort, knallrødt laken dels utfoldet og blafrende over kroppen. En estetisk sammenføyning av venstreradikal aksjonisme og kvinners livgivende menstruasjonsblod. Teksten under sier: «Det er rødt. Det er godt. Det gir ny energi.» Om det finnes noen slagmark her, er det i hvert fall ikke kvinnekroppen – den danser derimot oppå valen med flagget høyt hevet. Året er 1979, bladet KVINDER er allerede inne i sitt fjerde år, og redaksjonen er på ingen måte kontroversiell eller spesielt frisk i sitt uttrykk med denne menstruasjonsblafrende revolusjonslederen. Dette er godt innenfor KVINDERs sedvanlige rammer: Artikkelen om orgasme med nærbilder av massevis av ulike klitoriser må jeg bla tilbake til 1976 for å finne, mens forsiden til nummeret om brystkreft i 1977 viser en naken kvinnekropp med ett bryst, sittende avslappet i skredderstilling med en diger solhatt på hodet. Sextipsene til gravide kvinner, artikkelen om prevensjonsspiral for menn og ekspertsamtalen om kvinners bekkenbunn er også behørig og flott illustrert.

Sirenes bråkete søster. Da KVINDER-redaksjonen ble stiftet, var rødstrømpenes venstreradikale kvinnebevegelse godt etablert i Danmark – danskene var kjapt ute med å plukke opp aksjonismen og samfunnskritikken fra the redstockings i USA. Sammenliknet med sine skandinaviske søstre i nord var de danske rødstrømpene dessuten hakket mer grasrotorienterte og antiautoritære, noe man absolutt kan skimte i denne antologien. Det visuelle uttrykket er frekt og energisk, produksjonen strengt kollektivistisk (de første årene signerte ikke skribentene engang sine egne tekster), og aksjoner og roperter på gateplan er like tematisk gjennomgående som kropper og seksualitet.

Side om side med familiepolitikk, fiskeindustri og det palestinske folks kamp beskrives skjede, orgasme og mensen.

Screen Shot 2015-10-14 at 14.57.18Samtidig er antologien selvfølgelig også en representasjon av den fellesnordiske likestillingsbevegelsen på 1970-tallet slik vi kjenner den fra Norge. Bladet hadde da også mange fellestrekk med sin norske, samtidige søster Sirene, og reflekterer de samme konkrete kravene: likelønn, seks timers arbeidsdag, daghjem, kjønnskvotering til besluttende forsamlinger og barselpermisjon for begge kjønn. De deler idégrunnlaget om at det private – for ikke å si intime – er politisk og at familiesfæren skal politiseres, og den knallrøde piggtråden som føyer alle bitene sammen er hos begge kravet om kvinners råderett over egen kropp og seksualitet. Kroppen skal defineres på kvinnenes og ikke det patriarkalske samfunnets premisser.
Åpenbare likheter til tross – det er noe ganske særegent og direkte i forholdet mellom kropp og politikk som tyter ut av sidene når man blar seg gjennom KVINDER-antologien. Vel var Sirene banebrytende i Norge da de omtalte seksualitet og underliv – de ble kritisert av mange medfeminister for å være altfor opptatt av sex – men ikke desto mindre fremstår det norske bladet som KVINDERs prektige storesøster. Selv om vi i Norge raskt adopterte danskenes klassiker Kvinde, kend din krop, er det danske bladets no nonsens-tilnærming til kropp et eksotisk element i noe ellers ganske gjenkjennelig. Side om side med arbeiderrettigheter, familiepolitikk, fiskeindustri og det palestinske folks kamp beskrives skjede, orgasme og mensen nesten tilforlatelig, med både alvor, humor og politiske koblinger. Dette er ikke adskilte ting: Kroppsbevissthet er tett sammenflettet med samfunnsbevissthet, et våkent intellekt og en kritisk sans.

Ideologi og kroppsbevissthet. Dette vises kanskje aller tydeligst i artikkelen «Selvhjælp» fra 1976: Teksten er illustrert med et fotografi av en naken kvinne sittende på huk, dypt konsentrert om sitt eget underliv. Selvhjelp, forteller redaksjonen, er rent konkret en «selvundersøgelse av skeden ved hjælp av spekulum, spejl og en lommelygte», der spekelet holder skjedeveggene fra hverandre så man kan se inn. Teksten oppfordrer leserne til å danne selvhjelpsgrupper – «vi kan hjelpe jer så meget vi kan med ideer og erfaringer» – for å lære seg selvhjelp i fellesskap med andre kvinner, og det oppfordres også til å kjenne etter knuter i brystene. Men selvhjelp har ikke utelukkende et medisinsk formål, understreker redaksjonen, snarere tvert imot: Ideen med selvhjelp er at kvinner skal ta ansvar for sin egen tilværelse, opparbeide seg viten og selvsikkerhet, og på den måten stå rustet til å «gøre op med autoritetene og med vores egen autoritetstro». Først da blir vi i stand til å handle og forandre, skriver de.
Horkheimer og Adorno advarte i sin tid om hvordan kulturindustrien og konsumentkulturen gjør mennesker sløve, bedøvet og mindre motstandsdyktige for diktatorer og demagogers manipulasjon, fordi både forestillingsevne og opprørstrang avstumpes. Det kunne vært interessant å vise dem hvordan ideologikritikk faktisk kan begynne i skjedeveggen.

Gjenerobring. KVINDER-antologien lanseres som en del av danskenes hundreårsjubileum for kvinners stemmerett i 2015, samt bladets eget førtiårsjubileum. I den forbindelse må man nesten spørre: Hva skjedde etterpå? Likestillingskampen i Danmark sies å halte etter både Norge og Sverige. Hvordan kan danskene være det minst feministiske landet i Skandinavia når de samtidig kan oppsummere sitt 70-tall med denne kompromissløse, selvbevisste og reflekterte bruduljeblekka? Ett av svarene ligger nettopp i danskenes antiautoritære og grasrotorienterte orientering, skal vi tro flere: Forskere har pekt på at de danske rødstrømpene var slagkraftige og skapte mye debatt, men organiserte seg utenfor de politiske korridorene, og at feminismen dermed aldri ble mainstream på samme måte som i nabolandene.
Dette er uansett ikke grunnlag for å avskrive KVINDERs feministiske prosjekt – både gjennom innhold og form utgjør bladet en type dristig gjenerobring vi kunne trenge mer av. Kvinnekroppen er slett ingen passiv slagmark, men en aktør med blodrødt flagg. Og viktig: Det er ikke kroppen som skal gjenerobres, slik mange av oss ser ut til å tro i dag når vi kaster klærne foran kameralinsene og poserer på premisser vi ønsker oss bort fra. Kroppen har man, den trenger man ikke å gjenerobre, og KVINDER-redaksjonen viser oss veldig tydelig at kvinnekropper ikke er noe annet enn akkurat det de er, nemlig en mengde fysiske, handlende individer. Det som må gjenerobres, er makten til å definere hva kroppen skal få lov til å bety. «Det er ikke vores biologi, der har undertrykt os, men de samfundsinstitutioner, der afgør, hvorledes vi skal opfatte vores biologi,» slår redaksjonen fast i 1976. Nesten 40 år senere trenger vi stadig vekk å bli minnet på dette skillet.


Mesna er redaksjonssjef i Ny Tid. marte@nytid.no.

---
DEL