Kommunismens spøkelse

Fraværet av voksent lederskap skaper trøbbel for Vänsterpartiet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Man kan skylde på Sveriges Television, dokumentarprogrammet Uppdrag Granskning eller programleder Janne Josefsson. I Gerhard Helskog-stil har svensk statsfjernsyn gjennom to programmer gransket det svenske Vänsterpartiets og partileder Lars Ohlys fortid. Det de finner er ikke vakkert for noen.

Men det går ikke an å skylde på SVT. Eller Janne Josefsson. Vänsterpartiet er innhentet av kommunismens spøkelse, slik det feide over halve Europa i tre fjerdedeler av forrige århundre.

Mens Vänsterpartiet har fortalt sine velgere, medlemmer og ganske mange partiaktivister at de nære båndene til kommunistpartiene i Øst ble kuttet allerede under C.H. Hermanssons ledelse (1964-1975), kan SVT dokumentere at kontakten østover ble intensivert fra 1977 og helt fram til Berlinmurens fall i 1989. Mens Hermansson sørget for at den kontakten som faktisk fant sted var strengt formell, innledet sentrale partifolk under Lars Werners ledelse (1975-1993) fraternisering med ambassadefolk og partifolk fra Øst: Badstusamtaler med sprit i DDRs ambassade, der man utleverer egne partifeller, kan vanskelig kalles noe annet.

Det er neppe tvil om at C.H. Hermansson og Lars Werner var ulike ledertyper: Der førstnevnte knesatte sentrale prinsipper for øst-kontakten, lot sistnente det hele mer skure og gå. Det ga rom til partikadre som trivdes som æresgjester på gratisturer til Praha eller Pyongyang. I ettertid er det vanskelig å si om hyllingstalene til quislingene i det tsjekkiske kommunistpartiet var kjent for Lars Werner, eller om det egentlig var personlige gledesutbrudd fra det utsendte – hvis han var det – partimedlemmet.

To år etter at Werner tar over lederskapet, er splittelsen i VPK et faktum: En gruppe partimedlemmer har sett seg lei på Hermanssons lite vennlige linje overfor kommunistpartiene i Øst – videreført av Werner. I 1977 bryter de ut av VPK, og danner APK. De har ambisjoner om å erstatte VPK som Kommunistpartiet i Sverige, herunder å overta kontakten med partiene i Øst. Men i stedet for å ta konsekvensen av at VPK og kommunistpartiene er for ulike, velger VPK å gi APK kamp om kontaktene østover. Denne fraterniseringen fortsetter nær sagt til Berlinmuren ligger i ruiner. Werner og hans sentrale partifeller kan ikke ha skjønt særlig mer av hva som skjedde rundt dem enn Honnecker eller Jaruzelski gjorde.

Alt dette er historie. En historie Vänsterpartiet tok oppgjør med på begynnelsen av 1990-tallet, under Gudrun Schymans ledelse (1993-2003). De utgav sin hvitbok, som redegjorde for partiets historiske feil, og Schyman tok på landsmøtet til orde for å kaste kommunismebegrepet på historiens skraphaug. Deretter vendte de blikket mot framtida, for å meisle ut en venstreorientert politikk etter den kalde krigen. Resultatet ble et parti mye likt norske SV og danske SF, tidvis med en oppslutning i det området SV i dag har.

Det skulle holde i ti år, inntil Schyman måtte gå av på grunn av rot med selvangivelsen. Fra bakrommet – partisekretærens kontor – seilte Lars Ohly opp som ny partileder i 2003. Og sant å si er det hans skyld at vi som sitter og ser svensk TV dra fram 20 år gamle historier ikke synes programleder Janne Josefsson driver heksejakt.

Det handler ikke om hva Lars Ohly sa og mente på 1980-tallet. Han var ikke den eneste som sa og mente dumme ting, og å kreve gjentagende botsøvelser eller selvkastrering fører ingen steder hen. Men har man i kraft av å være «kommunist» ment at det var nødvendig å innskrenke borgerlig-demokratiske rettigheter, at Nord-Korea var et forbilde, at DDR var en spydspiss for fred, låter det mildt sagt hult å si «jeg tok feil» uten også å si «jeg er ikke lenger kommunist». Når Lars Ohly i dag sier at han alltid har vært for demokrati, og alltid vært kommunist, og at ingenting egentlig er forandret, unndrar han seg i arroganse sitt nødvendige oppgjør. Det var ikke høyresida som tilsmusset kommunisme-begrepet. Det klarte Ohly, mange av hans partifeller og ikke minst partikameratene i Øst helt på egen hånd.

Nå bæres han fram av en yngre generasjon som opplever «kommunist» som et honnørord, og som – i likhet med tidligere generasjoners sverigekommunister – sliter med å se faren for totalitære tendenser innenfor den sosialistiske/kommunistiske tradisjon. Og enda verre: Der Gudrun Schyman tok moralsk og politisk lederskap for å se til at oppgjøret med kommunisttida ikke bare ble et symbolsk, men også reelt, oppgjør, unndrar Ohly seg sitt ansvar.

Det er en mangel på voksent politisk lederskap som over tid kommer til å føre selve Vänsterpartiet til historiens skraphaug. Lars Ohly vant i stor grad sin maktposisjon i Vänsterpartiet ved å ri på unge og gamle nostalgikeres ønske om å vekke til live gamle begreper og motsetninger. At han da, i dag, skal kunne ta ledelsen over partiet, er vanskelig å forstå.

---
DEL

Legg igjen et svar