Kommunisme bortenfor ideologiske bilder

«Romlige bilder er samfunnets drømmer. Der hieroglyfene i disse bildene kan dechiffreres, finner man grunnlaget for sosial virkelighet.»

Årets retrospektive program på DOK Leipzig består av filmer med ulikt geografisk opphav som omhandler nøkkelbegreper i kommunismens historie. Under overskriften «Commanders – Chairmen – General Secretaries. Communist Rule in the Visual Languages of Cinema», er det retrospektive programmet inndelt i åtte kategorier, og utforsker Marx’ utsagn om at historien gjentar seg – først som tragedie, så som farse. Av det store utvalget av filmer i programmet, har jeg valgt meg fire jeg her vil se nærmere på.

Ulike kontinenter. Sitatet ovenfor fra Ronald Kracauer åpner filmen Yugoslavia. How Ideology Moved Our Collective Body (2013) av den serbiskfødte, berlinbaserte regissøren Marta Popivoda. Hun var 32 år gammel da hun laget denne filmen, en 60 minutters dokumentar som utelukkende består av arkivopptak fra perioden 1945 til 2000. Gjennom bilder som representerer kommunismen og dens konsekvenser, utforsker Popidova Jugoslavias historie etter andre verdenskrig. Bildene spenner fra protester mot landets konge i 1945; byggingen av den nye nasjonen med sin stalinistiske ideologi i årene etter; landets utvikling og studentdemonstrasjonene i 1968; den blodige oppløsningen av landet med 1990-tallets kriger i Kroatia og Bosnia – som på mange måter startet med Slobodan Milosevic’ tale under et massemøte i Kosovo i 1989 – og videre til demonstrasjonene mot Milosevic på 1990-tallet og frem til hans endelige fall i 2000. Voice-over-fortellingen handler om filmskaperens egne så vel som hennes besteforeldres og foreldres minner fra denne historien. Disse minnenes representasjoner, kontekstualisert på nytt gjennom perspektivet til unge mennesker som opplevde landets undergang og tok/prøvde å ta del i utformingen av det nye serbiske samfunnet, vektlegges særlig.

Agnes Vardas dokumentar Black Panthers fra 1968 presenterer en slags tidskapsel – så betimelig at fransk fjernsyn, som den opprinnelig var ment for, ikke sendte den av frykt for at den kunne få studentopptøyene der til å blusse opp igjen. Den 25 minutter lange filmen fra Oakland, California kombinerer opptak av en av panternes fredelige protester med et intervju med Huey Newton, ett av bevegelsens ikoner som var fengslet for å ha drept en politimann. Demonstrantene snakker om frigjøring av svarte ved hjelp av både militante og fredelige midler, og plasserer seg dels på linje med hippiene og motstanderne mot Vietnamkrigen, dels med Maos lære.

I Thomas Sankara – The Upright Man, en 52-minutters dokumentar laget av Robin Shuffield for fransk fjernsyn i 2005, blir vi presentert for kommunismen med kampen mot kolonialismen som kontekst. Sankara var mannen som omdøpte den tidligere franske kolonien Øvre Volta til Burkina Faso (som betyr «den rettskafne manns land»), og han er kjent som «Afrikas Che». Han var en karismatisk leder med marxistiske holdninger, og styrte landet fra 1983 til 1987, da han ble myrdet av styrkene til sin tidligere nærmeste medarbeider og senere rival Blaise Compaore.

Årets retrospektive program omhandler noen nøkkelbegreper i kommunismens historie.

En mye lengre vei fra tro på kommunismen til desillusjon blir vist på en imponerende presis og likefrem måte i den korte animasjonsdokumentaren Sunrise Over Tiananmen Square av den kinesiske filmskaperen Shui-Bo Wang. Den ble nominert til Best Documentary Short Academy Award i 1998. Sammenliknet med de tre filmene nevnt ovenfor, er Wangs arbeid estetisk og visuelt rent. Intet skjelvende, håndholdt kamera, ingen lurvete arkivopptak fra VHS og tv; ganske enkelt en rekke animerte, for det meste håndtegnede bilder og fotografier som beskriver filmskaperens vei fra å være en overbevist kommunist til en skuffet dissident etter blodbadet på Tiananmen-plassen, akkompagnert av hans egen fortellerstemme.

Tegninger og uniformer. Wangs film er et ærlig, selvbiografisk blikk på en idés fall, om ikke det totale sammenbruddet til en ideologi. Bildene han bruker omfatter hans egne tegninger og malerier, som ofte er så vakre at de tar pusten fra en. Alle barn i hans generasjon (født i 1960) laget tegninger av soloppgang ved Tiananmen-plassen, og filmen åpner med en animasjon av et slikt bilde. Dette blir fulgt av sosialrealistiske, revolusjonære malerier som portretterer formann Mao såvel som Wangs familiefotografier. Som kunstskolestudent og senere professor etter kulturrevolusjonen i 1981, var Wang påvirket av renessansen, romantikken og surrealismen. Men de mest betydningsfulle bildene i denne filmen er kommunistiske symboler kombinert med symboler fra det «dekadente Vesten», etter hvert som landet åpnet for fremmed kulturell innflytelse. Ett slikt bilde er av Marx med Coca Cola-flasker lagt oppå. Fotografier av demonstrasjonene i 1989 på Tiananmen-plassen er påført rød farge. Disse to bildekategoriene forteller om den kommunistiske ideologiens fall – som neppe ville ha utviklet seg på samme måte uten påvirkning fra bildene av motparten, den kapitalistiske ideologien.

I den andre enden av det visuelle og estetiske spekteret finner vi opptakene av Black Panthers som holder Maos lille røde i Vardas’ 16 mm-film. Men enda mer betydningsfull er panternes bevissthet om hvor viktige uniformer er – ikke bare deres signaturantrekk svarte skinnjakker, alpeluer og solbriller, men også symbolene på rase- og kjønnsfrigjøring. Etter århundrer med fremstillinger av skjønnhet som «en hvit greie» i media, kultur og samfunn, våkner svarte kvinner og gjenfinner røttene sine, og uttrykker det gjennom afrikanske klesplagg og den naturlige afrofrisyren. Når en av kvinnene snakker om frigjøring og emansipasjon, blir håret hennes et visuelt uttrykk for hele bevegelsen og dens videste mening. Det naturlige håret blir en uniform i kampen for likhet.

I Burkina Faso drev Sankara ikke bare med praktiske, progressive tiltak som vaksinasjonsprogrammer og vei- og jernbanebygging uten å involvere europeiske eksperter og selskaper; han insisterte også på lokal produksjon. Offentlig ansatte ble pålagt å bære lokalt produserte klær i afrikansk stil. Slik ble de symboler på antikolonialisme og nasjonal identitet. På den andre siden ser vi mange ulike uniformer for militære og politi som følger etter hverandre i løpet av den tiårsperioden filmen dekker. De skiftende uniformene er symbolske uttrykk for de altfor hyppige endringene i Burkina Faso etter hvert som landet ble gjenstand for maktkamper initiert fra Europa og omkringliggende marionetteregjeringer. Men det er også viktig, og relatert til Black Panthers, å huske at Sankara var en av de første statsledere som fremmet kvinners rettigheter, og på den måten satte seg opp mot landets stammetradisjoner.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.