Kommunikasjon på kubansk

Når alle nyheter sensureres, er det mye rart som kommer på trykk. Også om opprørene i Midtøsten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Martha Roque er økonom og en av Cubas ledende dissidenter. Hun ble i 2003 idømt 20 års fengsel på grunn av sine politiske ytringer, men løstatt året etter på grunn av helseproblemer. Roque skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Havanna, Cuba. På Cuba finnes et regime som fullstendig kveler pressens ytringsfrihet. Det er ingen alternative kilder til informasjon, og folket ender opp som politiske analfabeter, da det eneste de mottar er manipulerte nyheter. Nyheter konstruert for å skape en folkeopinion som er i favør av regjeringens ønsker. Det er ingen måter å få gjort seg opp sin egen mening, da det ikke finnes alternative versjoner.

Det finnes heller ingen rask og umiddelbar informasjon, om en hvilken som helst begivenhet som skal ha foregått i øyeblikket, det som ellers i verden er kjent som «breaking news.» Her må alle nyheter passere gjennom et filter før det kommer på luften eller på trykk, noe som fører til betydelig forsinkelser.

Forherliger Gaddafi

Den jevne cubaner, som kun har tilgang til å lese regjeringens offisielle avis, «Det Offisielle Organet for Det Kommunistiskes Parti», lytter til nyhetssendingene på radio og tv, oppfatter derfor to fundamentale elementer i det som nå foregår i den arabiske verden. Særlig er det i tilfelle med Libya, selv om man kjenner til at det også foregår folkeopprør i Yemen, Bahrain, Tunisia og Egypt.

Det finnes ikke rom for tvil om at det kubanske regimet beskytter og priser den libyske presidenten. Informasjonsblokkene er som følger:

1. Muammar al-Gaddafi er en president som, til forskjell fra sine kolleger i Egypt og Tunisia, bryr seg om folket sitt. Dette siden Libya er plassert fremst på indeksen over menneskelig utvikling i Afrika og har den høyeste forventede levealderen på kontinentet, med sitt fokus på helse og utdanning. Det er altså ikke problemer av sosial eller politisk art som har gjort at libyere kaster seg ut i gateopprør, det har snarer vært snakk om en gigantisk svertekampanje, samt at stammebefolkningen utøver en stor innflytelse i dette araberlandet.

2. NATO kommer til å invadere Libya, derfor plasserer USA krigsskip på en av NATOs baser i Hellas. Disse skipene passerer gjennom Middelhavet via Suez-kanalen. Selv om opposisjonen og Gadafis støttespillere ikke ønsker utenlandsk innblanding, ber de om at visse regjeringsmål blir bombardert, og amerikanerne vil invadere landet siden de er veldig interessert i den libyske oljen.

Støtter Libya i FN

På samme måte kjenner man til at Cuba i FNs menneskerettighetsråd motsatte seg at Libya ble ekskludert, for å unngå at det ble skapt en presedens. Fra dette kan man utlede at hvis noe lignende skulle skje på Cuba, vil regjeringen gjøre presis det samme som Gaddafi gjør i Libya.

Møtene og beslutningene i FNs sikkerhetsråd har blitt kritisert for at organisasjonen skal være penetrert av USA, til tross for at kineserne og russerne også er medlemmer.

En nyhet som har blitt slått stort opp, er at kanslerne i ALBA (Den Bolivarianske Alliansen for folket av vårt Amerika) godkjente et rundskriv der de enes om å støtte en humanitær kommisjon til Libya. I sin tur autoriserte den libyske regjeringen at Venezuela utførte de nødvendige skrittene for å velge ut deler og koordinere den Internasjonale fredskommisjonen som Chavez har foreslått, noe som ble støttet av Fidel Castro, Daniel Ortega, Rafael Correa og Evo Morales.

Om kort tid vil ALBA samle presidentene i landene som er medlemmer med det formål å skape den forslåtte kommisjonen og å diskutere situasjonen i Midtøsten.

Frykter opprøret

Det er ikke tvil om at disse regjeringene, som har basert sin makt på politisk lureri og sosial urettferdighet, frykter at opprøret som foregår i disse landene også skal ankomme det amerikanske kontinentet.

Den kubanske regjeringen har startet en bølge mot opprørere og forsøker å bringe dem til stillhet via avskymøter (massive samlinger der paramilitære truer og mishandler de som opponerer mot systemet, selv om de er kvinner) fengslinger og utvisninger, samt den velkjente retorikken med å kalle opprørere terrorister og imperiets leiemordere.

På den andre siden står rettsaken mot den amerikanske statsborgeren Alan Gross klar til domsavsigelse. Han er anklaget for å ville styrte «Revolusjonen», og aktoratet ber om 20 års frihetsberøvelse for å ha entret landet med sofistikert kommunikasjonsutstyr (mobiltelefoner og datamaskiner).

Det er en måte å gjøre forholdet til USA mer anspent på, fordi president Barack Obama ikke har fullført det han lovet i sin valgkampanje.

Den 7. august 2010 annonserte Fidel Castro til den nasjonale folkeforsamlingen at de fem cubanske spionene som soner straffer i amerikanske fengsler kom til å vende tilbake om kort tid, lenge før desember i dette året. Tre måneder har allerede passert og ingen løsninger er i sikte. Det er derfor det nå utøves press gjennom Gross, som var fengslet i et år og tre måneder uten rettssak, for å forsøke å bytte ham mot noen av spionene.

Kostbar kommunikasjon

Selv om cubanere har lov å bruke mobiltelefon er det veldig dyrt, og samtalene betaler man for i begge ender. Dette gjør at mobilbruk ikke er utstrakt.

Tilsvarende har ikke husholdningene internettilgang, fordi det er problemer med kapasiteten. Man har kun netttilgang på hoteller, som stort sett benyttes av utalandske turister, grunnet de høye prisene. En gjennomsnittlig borger har ikke et inntektsnivå som gjør at han har råd til internett. Å være en time på internett har en kostnad på 6 cuc (7.50 marikanske dollar) på billige hoteller og 10 cuc (12.50 amerikanske dollar) på femstjerners hoteller.

Det er derfor informasjonen til kubanerne bare kommer dit diktaturet ønsker at det kommer.

Martha Roque er økonom og en av Cubas ledende dissidenter. Hun ble i 2003

idømt 20 års fengsel på grunn av sine politiske ytringer, men løslatt året etter på

grunn av helseproblemer. Roque skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL