Kommunene kan fri seg fra EØS

EØS-kravet om at norske kommuner må anbudsutsette innkjøp og nybygg skaper mye trøbbel. Ny Tid har oppskriften på hvordan EØS-reglene kan tøyes av kommunepolitikerne – helt lovlig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sett fra Kommune-Norge er anbudsreglene det mest iøynefallende ved EØS-avtalen. Alle offentlige innkjøp over ei grense på 1,6 millioner kroner må legges ut på åpent anbud over hele EØS-området, dvs. i 15 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Kravet gjelder både ved kjøp av varer og av tjenester.

Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her er nedre grense satt til 40 millioner kroner.

Billigste tilbud må velges

Ved disse anbudene må leverandører og entreprenører fra andre EØS-land stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.

EØS-avtalen forbyr å dele opp innkjøpene slik at en på den måten kommer under de årlige grenseverdiene som er satt. Det er heller ikke lov å dele opp byggeoppdrag for å komme under grensa på 40 millioner kroner. Og det passes nøye på. Det sørger konkurrerende firmaer for.

Stivbeint regelverk blir dyrt

EØS-kravet om anbud begrunnes med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere skal i teorien presse prisene nedover. Men det går ikke alltid slik.

EØS påtvinger oss et regelverk for offentlige innkjøp som blir byråkratisk, dyrt og til fordel for de største leverandørene. Det var konklusjonen da Statskonsult undersøkte ordningen våren 1997.

Mer å tape på lokale konkurser

Det koster arbeidstid og andre ressurser å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av de tilbudene som kommer inn på en slik måte at ingen klager. EØS-anbudene er derfor både dyre og tungvinte for mange kommuner og andre offentlige instanser.

Det kan naturligvis være penger å spare på billigere innkjøp og lavere byggekostnader. Men i distrikt med sviktende næringsliv kan det være atskillig mer penger å penger å tape dersom lokale leverandører og lokale byggefirma bukker under i konkurransen.

Private bruker ikke anbud

Hvis EØS-anbudene virkelig var så fordelaktige, skulle en tro at også private firmaer ville legge store innkjøp og byggeoppdrag ut på noe som svarer til EØS-anbud. Det skjer ikke.

Det viser seg for eksempel når kommuner velger å inngå langsiktige leiekontrakter med private utbyggere – i stedet for å bygge ut sjøl. Private utbyggere er ikke bundet av EØS-reglene, og de ser seg da heller ikke tjent med noe så stivt og tungrodd som åpne anbud i 18 land. I stedet henter de inn anbud fra ei handlukka gruppe tilbydere – eller går til faste samarbeidspartnere.

Viktig å utnytte handlefriheten

EØS-avtalen forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, og overvåkingen av offentlige innkjøp og byggeoppdrag er streng. Det er likevel mulig å stille krav som ikke rammes av EØS-reglene.

Det kan f.eks. stilles krav om skatteattest for å utelukke useriøse firma. De firmaene som vil delta i anbudsrunden, må da legge fram dokumentasjon for at de er à jour med innbetaling av skatter og avgifter. Slike krav kan også stilles til utenlandske firma.

Krav om lokal profil

Det er også mulig å stille krav som indirekte gir lokale firma bedre utgangspunkt i anbudskampen, f.eks. krav til materialer, til at bygget skal utformes i samsvar med lokal byggeskikk og til at bestemte miljøhensyn og andre kvalitetskrav skal ivaretas.

Ved innkjøp av utstyr kan krav om serviceavtale bidra til at lokale firma har et fortrinn. Forutsetningen er hele tida at krava kan forsvares ut fra såkalt «objektive kriterier».

Miljøkrav må stilles på forhånd

Det er full anledning til å stille miljøkrav, men da blir det viktig å spesifisere dem så konkret som mulig i utlysingsteksten. Det er ikke tillatt å velge en dyr løsning sjøl om begrunnelsen er at den er mer miljøvennlig – hvis en billigere løsning oppfyller krava i utlysingsteksten.

Ved byggeprosjekt er det alltid mulig å stille klare miljøkrav. Det kan være vanskeligere i forbindelse med varekjøp.

Det er f.eks. ikke lov til å stille krav til at varen må være produsert på en miljøvennlig måte, bare til varens egenskaper mens den brukes. Det kan antakelig stilles avfallskrav til varen, f.eks. at materialene kan gjenvinnes, kan brennes eller at de brytes naturlig ned.

Speilvend anbudskrava!

Det kan også være viktig å speilvende anbudskrava. I stedet for å spesifisere tekniske krav, miljøkrav og liknende med sikte på å velge billigste tilbud som fyller krava, kan en gjøre det motsatte: fastsette en pris og deretter velge det tilbudet som gir best kvalitet på miljø, teknisk utforming osv. Forutsetningen er da at en på forhånd har klarlagt hvilke miljøkvaliteter og tekniske kvaliteter en vil legge vekt på i vurderingen av tilbudene.

Dette er store krav å stille til en offentlig innkjøper eller byggherre med små ressurser, men innen EØS-avtalen må en gå fram på nye måter hvis en vil unngå de uheldige virkningene av anbudskravet – og ikke kan utføre jobben i egen regi.

La egne ansatte gjøre jobben!

For det er ikke i strid med EØS-avtalen at en kommune gjør jobben med egne ansatte. Det gjelder både ved byggeoppdrag og når bestemte tjenester skal utføres. Det er ingen EØS-regel som krever at arbeid utført av en kommunal etat må legges ut på anbud. Ikke ennå.

Det jobbes riktignok med EU-regler som kan innføre et krav om en «utfordringsrett» – en rett for private selskap til å kreve konkurranseutsatt enhver tjeneste som utføres i kommunal regi.

En slik «utfordringsrett» har vært diskutert også i Norge, men ble avvist av regjeringen i årets kommuneøkonomiproposisjon. Begrunnelsen var blant annet at en slik utfordringsrett ville kreve en masse byråkrati og unødvendig papirarbeid.

Kommunale A/S må konkurrere

Kommunene kan altså fortsatt gjøre enhver jobb og yte enhver tjeneste med egne ansatte. Derimot er det ikke lov å gi kommunale eller fylkeskommunale aksjeselskap noen særbehandling. De kan ikke uten videre ta over arbeid som kommunens egne ansatte tidligere gjorde. De må konkurrere om anbudene på linje med ethvert annet firma.

Slik kan EØS-reglene bli et argument mot tendensen til å opprette kommunale aksjeselskap for å ta seg av kommunale oppgaver.

Når er anbud fornuftig?

Kritikken mot anbudsreglene i EØS-avtalen betyr naturligvis ikke at alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de går til større innkjøp.

Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på et åpent anbud i forhold til et begrenset anbud – eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Med EØS-reglene havner vi i en tvangssituasjon: Vi må godta det billigste tilbudet ved et åpent anbud over hele EØS-området – uansett.

---
DEL

Legg igjen et svar