Kommisjonens motiver er uklare

Pensjonskommisjonen foreslår mindre omfordeling. Det er veldig uklart hva som ligger bak dette motivet, sier økonom Camilla Bakken Øvald.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Jeg skulle gjerne vist hva som er motivene for å velge en så usosial profil på pensjonsreformen, som den Sigbjørn Johnsen og hans kommisjon har gjort, sier Camilla Bakken Øvald. Hun er økonom og en av redaktørene i det nye kritiske tidsskriftet RØST, som Radikalt Økonominettverk gir ut. Tidsskriftet har som mål å presentere en alternativ fagekspertise i debatten.

Hvis man skal reformere må man bestemme seg for hva en ønsker å oppnå. Pensjonskommisjonen legger opp til en nedbygging av velferdssamfunnet. Deres motiver er uklare, sier Bakken Øvald.

Omstridte reformer

De siste årene har det blitt gjennomført en rekke reformer i de fleste vestlige land, reformer som i all hovedsak har hatt som formål å øke det individuelle ansvaret, mens det kollektive ansvaret forsvinner. Pensjonsreformene er av de mest omstridte. I land som Frankrike har reformene ført til streiker og massedemonstrasjoner.

– Pensjonssystemene endres over hele Europa. Stikkordene er økt individuelt ansvar, plassering i fond og mindre omfordeling. Norge er et av de siste landene der pensjonssystemet skal reformeres. Bak denne reformen ligger kampen om velferdsstaten og dens fremtid. Det vi står overfor handler ikke kun om pensjoner, men like mye om ideologi og politikk, sier Camilla Bakken Øvald.

Bakken Øvald peker på at diskusjonen om et større samsvar mellom innbetaling og utbetaling høres tilforlatelig ut.

– Det de egentlig sier er at det skal omfordeles mindre. Det blir mer til de som har mest, og mindre til de som har lite fra før. Forslaget er med på å bygge ned en av bærebjelkene i vårt velferdssamfunn, nemlig folketrygden.

– Dette er en kamp om vi fortsatt skal ha et fordelingssystem som skal jevne ut forskjellene, eller om pensjonssystemet skal være en sparegris for den enkelte. Et system der de som har mest kan putte mest på sparegrisen og få mest ut igjen, mens de som ikke har så mye å putte på sparegrisen får mindre i pensjon.

Andre modeller

Hun sier at det er helt uforståelig at kommisjonen som Sigbjørn Johnsen har ledet ikke har vært mer fleksibel når de har lett etter løsninger på morgendagens pensjonssystem.

– Det finnes mange andre modeller som kunne vært lagt til grunn, og likevel velger kommisjonen en modell som skaper økte forskjeller. Rapporten som ble presentert tirsdag er ikke noen god løsning og reaksjonene i etterkant tyder på at mange er enig med meg i dette. Sigbjørn Johnsen og kommisjonen driver med skremselskampanje når de fremstiller resultatet som det eneste mulige dersom norsk økonomi ikke skal kollapse.

– Jeg mener at det finnes andre løsninger å satse på enn regelen om at «det må kuttes og strammes inn» for at samfunnet ikke skal stoppe opp, slik Sigbjørn Johnsen og dagens finansminister gjerne formulerer seg.

– Det er nødvendig at vi har motekspertise som kan anskueliggjøre og motbevise kommisjonen legger frem som «sannheter», sier Camilla Bakken Øvald.

Hun tror at det finnes andre løsninger på hvordan pensjonen kan finansieres i fremtiden.

– Folketrygden må endres i takt med alt annet i samfunnet, men det betyr ikke at den må svekkes. Vi har muligheter til å gjøre folketrygden bedre for alle, og den muligheten bør vi benytte oss av. Vi bør diskutere hvordan vi kan få finansiert et system der omfordelingen blir mer rettferdig. For eksempel bør deltidsarbeidende sikres bedre, en gruppe der kvinner er i stort flertall.

– Vi må ha et system med mer forutsigbarhet, og det får vi ved blant annet å la være å plassere fremtidens pensjoner i fond som styres av svingningene på børsen. Blir utgiftspresset for stort, da må det møtes med en god begrunnelse for at vi må kutte i velferdsgodene i en periode av landets historie der vi aldri har hatt mer penger.

– Det er nødvendig å endre dagens folketrygd, men spørsmål er hvilken retning vi velger. I dag kan folk som har jobbet et helt liv og spart pensjonspoeng oppleve at de blir minstepensjonister på grunn av særtilleggene. En bedring av minstepensjonistenes situasjon burde vært en av hovedutfordringene når pensjonssystemet skal reformeres. I kommisjonens flertallsforslag er dette hensynet underordnet økte utbetalinger til høytlønte.

Forskjellene øker

Camilla Bakken Øvald sier at et av de største problemene med denne reformen er at kvinner står på stedet hvil mens menn øker sin andel.

– Det som er det største problemet er lønnsnivået i dag, der kvinner tjener betydelig mindre enn det menn gjør. Vi ser en utvikling der de økonomiske forskjellene i samfunnet øker både mellom kvinner og menn, og mellom samfunnsklassene. Større samsvar mellom innbetaling og utbetaling av pensjon vil videreføre lønnsforskjellene fra arbeidslivet.

– Det bør være et samsvar mellom det vi betaler inn og det vi får ut igjen, men samtidig må pensjonssystemet være basert på solidaritet, både mellom generasjoner og mellom de med høy og lav lønn. Utbetaling av pensjon er en viktig omfordelingsmekanisme, hvor de med lav lønn mottar relativt høyere utbetaling enn egen opptjening, og omvend. Rettferdighetstanken i velferdsstaten er grunnleggende og er med til å sørge for at de som står laveste på stigen kan få noe mer for å jevne ut forskjellene.

– Den nyliberalistiske vinden som har gått over Europa er ikke noe Norge bør ta innover seg. Den bygger ikke på et rettferdighetssprinsipp slik vi kjenner det fra velferdsstaten.

– Spørsmålet er hvilke ressurser som staten skal satse på – kapital eller folk. Ideen om å overføre penger fra statsbudsjettet til fond er ikke noen god ide. Sverige har et system med pensjoner på børs som ikke har fungert.

– Fremtidsutsiktene for den norske velferdsstaten ser mørk ut når det skal satses mer på individuelle løsninger i stedet for de kollektive løsningene. Målet er ikke å være imot endringer, men de politiske motivene er feil, mener jeg, sier Bakken Øvald.

Valgkampsak

– Det å modernisere noe betyr ikke at de med lav lønn og færre ressurser skal miste ytterligere. Vi trenger ikke mindre omfordeling, men mer omfordeling av ressursene.

– Jeg regner ikke med at denne reformen blir vedtatt slik den foreligger. Det blir mange diskusjoner om denne før vi ser noe resultat.

– Jeg håper at dette blir en valgkampsak så vi kan få en vurdering av hva folk mener om dette. Det finnes flere lønnsmottakere som tjener mindre enn 200.000 i året, enn det finnes folk som tjener over 300.000. Kanskje nettopp det er grunnen til at Bondevik og Foss er så ivrige på å få vedtatt reformen før valget i 2005?, spør Camilla Bakken Øvald.

---
DEL

Legg igjen et svar