Kommentar: Våre fengslende helter

I januar ble det kjent at den kinesiske PEN-leder og en tibetansk filmskaper ble dømt til 11 og 6 års fengsel. De kjemper den samme kampen, mot regimets brutalitet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

BEIJING, KINA. I januar kom de dårlige nyhetene om at den tibetanske filmskaperen Dhondup Wangchen ble dømt til seks års fengsel av kinesiske myndigheter. Fire dager før 2009 tok slutt, fikk han dommen i, all hemmelighet, i millionbyen Xining i det sentrale Kina.

Verken Wangchen selv, slektningene hans eller noen andre fikk del i de relevante prosedyrene som skal uføres av Kinas juridiske myndigheter. Den 35 år gamle Amdo-bonden har aldrende foreldre, en bekymret kone og fire unge barn, og han har vært anholdt siden slutten av mars 2008 for å ha laget en 25 minutter lang dokumentar.

Straffen hans er blitt i gjennomsnitt tre måneders fengsel for hvert minutt av filmen Leaving Fear Behind.

Denne kortfilmen laget han i samarbeid med sin venn, munken Golog Jigme Gyatso. Før De olympiske leker i Beijing, i august 2008, brukte de to flere måneder på å intervjue tibetanere om de kommende lekene, og om deres syn på de kinesiske myndighetene.

«Det er ikke målet vårt å underholde eller bli berømte. Det er veldig vanskelig å dra til Beijing og snakke ut der. Derfor bestemte vi oss for å vise de virkelige følelsene til tibetanere i Tibet gjennom denne filmen,» sa Wangchen før han lagde dokumentaren.

Filmen ble smuglet ut av Tibet, men Wangchen og Jigme ble arrestert, og anholdt for såkalt «omveltning av statsmakten». Han hadde vært klar over at han tok en risiko ved å lage filmen: I forkant hadde han sørget for å få kona Lhamo Tso og deres fire barn til India, utenfor de kinesiske myndighetenes rekkevidde.

Stjerner på en solskinnsdag

En utenlandsk journalist spurte meg på telefonen om hva jeg synes om anklagene mot Wangchen. Foran øynene mine dukket det opp en scene fra filmen hans som jeg aldri kan glemme, en scene som får meg til å gråte hver gang jeg ser den igjen: En gammel munk sitter i et mørkt hjørne. Han kveler hulkene sine idet han sier:

«Det høyeste ønsket mitt, den største drømmen min, er at Dalai Lama skal komme tilbake, men det ser ikke ut som om det kommer til å skje … Dalai Lama, Dalai Lama, jeg ber til deg. Hver gang jeg hører navnet hans, fylles jeg med tro, hengivelse og dyp, dyp sorg. Situasjonen er håpløs. Jeg føler meg utslitt. Det er som om jeg har gått alene, uten mål, endeløst.»

En annen ting som dukker opp i sinnet mitt, er erindringen av den britiske tibetaneren Dechen Pemba, som møtte Dhondup Wangchen under fullføringen av filmingen:

«I løpet av minutter var jeg slått av hvor bestemt han var på å fullføre dette som han følte var så viktig – å skildre livets urettferdighet som tibetaner under kinesisk styre. Som en av de han intervjuet sa: ‘Vi tibetanere som lever i Kina, er som stjerner på en solskinnsdag, vi synes ikke.’»

Det var i 1950 at Kinas kommunnister og Folkets frigjøringshær marsjerte inn i Tibet. Året etter ble Kinas suverenitet over Tibet formalisert. Siden den gang har motstanden mot regimet blusset opp mange ganger, og demonstranter er blitt både fengslet, torturert og drept for å si meningen sin om Kinas behandling av Tibet. I 1959 førte spredningen av en sterk motstand i hele landet til at situasjonen ble såpass usikker at Dalai Lama ble nødt til å flykte til India.

I 2008 førte protester mot det kinesiske regimet, ledet av buddhistiske munker, til voldsomme opptøyer.

Inhumant regime

Dhondup Wangchen hadde ikke noen profesjonell trening, og han brukte bare et enkelt videokamera for å fange opp de sanne, underliggende følelsene til så mange tibetanere. For slik å reflektere undertrykkingen og diskrimineringen de utsettes for, for å gi en stemme til deres virkelige ønsker.

Målet var at verden utenfor skulle forstå hvilken tilstand tibetanernes indre er i. Hvis dette er å anse som «omveltningen av statsmakt», da er dette regimet for inhumant, for svakt.

Slik har også fengslingen av Dhondup Wangchen bekreftet dokumentarfilmens autensitet. Det er lett å forstå hvorfor folk utenfor Tibet sier at det tibetanske folkets liv har blitt ødelagt.

Wangchens smarbeidspartner, Jigme, tilbrakte sju måneder i fengsel i 2008. Han skal ha blitt både slått og hengt opp ned fra taket i timevis, bundet til en stol i dagevis. I mars 2009 ble han arrestert igjen, og anholdt i en måned.

På bloggen min (highpeakspureearth.com) legger kinesere igjen kommentarer, hvor de for eksempel skriver: « en så streng straff for en amatørfotograf viser Det kinesiske kommunistpartiet som for intolerant, de gjør seg selv til latter.»

Straff for å tenke

Den tidligere tsjekkiske presidenten Vaclav Havel, som i 1977 var en av forfatterne bak Charter 77, overleverte 6. januar et åpent brev til Kinas president Hu Jintao ved Kinas ambassade i Praha. Havel protesterte mot den illegale fengslingen av den uavhengige kinesiske intellektuelle, Kinas tidligere PEN-leder Liu Xiaobo (54), som 25. desember ble dømt til elleve år i fengsel. I brevet skriver Havel om det han omtaler som en skammelig dom over Liu Xiaobo, som også er anklaget for oppfordre til omveltning av statsmakt.

«Det er ikke undergravende for statssikkerheten når intellektuelle, kunstnere, forfattere og akademikere utøver sitt innerste kall: Å tenke, tenke om igjen, stille spørsmål, kritisere, handle kreativt, forsøke å invitere til åpen dialog … Tvert imot vil et lands materielle og åndelige framtid undergraves når borgerne ikke får lov til å handle, knytte bånd, tenke og snakke fritt.»

Han-kineseren Liu Xiaobo, som har skrevet bøker med millioner av ord, og tibetaneren Dhondup Wangchen, som har laget en dokumentarfilm, har fått strenge dommer av det samme regimet, som straff for forsøk på «statsomveltning». Begge bruker ikke-voldelige midler for å kjempe for individets basale rettigheter, for å formidle håp til undertrykte folk.

På en ikke-voldelig måte viser de den reelle situasjonen deres respektive folkeslag står overfor. Med andre ord er deres kamp, mål og ånd den samme, og de utstråler den samme samvittigheten, det samme motet.

Verre for tibetanere

Men det er forskjeller, som tibetanere på Twitter spør: «Liu Xiaobo kan gifte seg i fengsel (han var i en arbeidsleir i 1996 og fikk gifte seg med kjæresten sin), men Dhondup Wangchen får ikke engang lov til å se sin egen familie. Situasjonen de sitter i, som følge av den samme handlingen, såkalt omveltning av staten, er verdener fra hverandre. Er det bare fordi etnisiteten deres ikke er den samme?»

Jeg også tror dette er en viktig detalj vi ikke kan se bort fra, og som reflekterer den virkelige ulikheten mellom tibetanere og andre etniske grupper, i et land dominert av han-kinesere. Også når det kommer til rettsforfølgelse, behandles tibetanerne strengere.

Vi lever i et land der det åndelige for lengst har blitt undergravd. Når enkeltpersoner som Dhondup Wangchen og Liu Xiaobo, menneskenes samvittighet, henvises til et mørkt fengsel, frykter jeg at landet i framtiden vil synke ned i hat og brutalitet.

Tsering Woeser er født i Lhasa i Tibet, hvor hun nå nektes innreise. I 2003 skrev hun essaysamlingen Tibetnotater, som ble forbudt i Kina. Hun regnes som en av tibetanernes ledende stemmer og har sittet i husarrest i Beijing. Woeser skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her.

---
DEL