Kommentar: Uten å blunke

I løpet av de neste to tiårene kan petroleumsalderen treffe Barentshavet med full styrke. Ikke bare gjennom olje og gass, men også petroleumsdrevet transport. Isen er nå så tynn at man ikke må rekvirere atomisbryter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

LarsHaltbrekkenDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 05.04.2013. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.


Fisk. «Det går helt fint det,» er omkvedet fra oljetilhengerne. « «… det går helt fint, det,» sier de. Så legger de til: «Bare se på Nordsjøen – der har olje og fisk gått hånd i hånd i 40 år,» uten å blunke!

Nordsjøen var en gang et hav. Et sånt skikkelig hav. Med fisk. Torsken i Nordsjøen var like stor som torsken i Barentshavet. Den var ikke kjønnsmoden før den var bortimot meteren lang og en fisk var nok til en halv bygd.

Nå går det et par torsk i en fish&chips-porsjon og det finnes ikke stor torsk igjen. Det er ikke bare torsken. Makrellen som var en av Nordsjølandenes viktigste fangster, sammen med Nordsjøsild, er også borte. Den ble fisket ned av den store industritrålflåten, og det som er igjen av den har flyttet til Grønland – et tydelig tegn på hva klimaendringene kan føre til. Tobis, som er maten for det meste av den større fisken i Nordsjøen, og i tillegg hovedføden til fugl og sjøpattedyr, er også truet.

Nordsjøens lærdom

Nordsjøen er, i tillegg til alt jeg har nevnt over, verdens mest beforskede hav. Det lå der så praktisk nært de første naturvitere. Uansett hvor man kommer i verden og treffer folk som har lært havforskning og fiskeriforvaltning, sier de «jeg lærte alt om Nordsjøen på Universitetet i Qingdao/Chennai/ Maputo/Santiago de Chile.»

Og likevel. Ingen er i stand til å sortere ut hva som har ført til hva i Nordsjøen. I tillegg til massivt overfiske er Nordsjøen mottaker av utslippene fra alle Europas store elver – med landbruksavrenning og industrikjemikalier og mottaker av fremmede arter fra hele verden gjennom de store havnene i Rotterdam og Bremerhaven og, ikke minst, har Nordsjøen vært gjenstand for 40 års petroleumseksperimenter.

Utslippene har ikke vært store, men mange. Og i tillegg til utslippene fra Bravo og andre uforutsette utslipp, har seismikkskyting og utslippene av produsert vann påført økosystemet jevn og høy belastning. Det eneste man vet er at den samlede belastningen på Nordsjøen har gitt oss et hav som ikke er til å kjenne igjen.

Barentshavets rikdom

Nå venter Barentshavet på samme behandling. Seismikken har allerede kommet. Nå følger utbygging og drift, økt transport med fare for utslipp og tilførsel av fremmede arter. Noen stor landbruksavrenning får vi nok ikke, men til gjengjeld vil den planlagte økningen i gruvedriften føre til marine skader. I hvert fall hvis regjeringen får det som den vil med store sjødeponier i Repparfjorden.

Barentshavet er et av verdens rikeste havområder. Det skaffer fisk til over 100 millioner mennesker hvert år og kontroll med tjuvfisket har ført til at bestandene er større enn de har vært i hele etterkrigstiden.

Det er dette oljeindustrien og deres tilhengere er villig til å gamble med. Det er for så vidt greit. Hvis de tør innrømme det. Men å bruke Nordsjøens skjebne som garanti for at det vil gå bra, er uredelig. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 05.04.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL