KOMMENTAR: Usosiale medier

Bølgen med «selfiene» viser våre selvsentrerte øyeblikk. Sosiale medier blir usosiale medium. Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Selvrealiseringen. «Knips, del og smil til verden!»

Jeg logger meg inn på Instagram, et av de største in-mediene for tida. En applikasjon som siden starten høsten 2010 er blitt en av våre tykkeste «bildebøker», som vi stolt deler offentlig.

Bilder er det dominerende virkemidlet, tekst kommer i annen rekke. Instagram, en sammensetting av «instant camera» og «telegram», inngår i en visuell kultur som preger vår tid. Her finner du familie og fremmede, tidsskrifter, politikere, gallerier, artister og forfattere. Alt fra kommersielle aktører til nisjer. Mystikk og etikk. Naken og påkledd.

Instagram er en liten verden gjennom en applikasjon. Men kun for de som har en smarttelefon.

Jeg prøver å gjøre mine egne tanker rundt estetikken ved dette «instagrammet». Er det et fantastisk verk av en applikasjon, for fascinasjon og for inkludering av hverandres hverdag? Eller er det enda et verktøy tilpasset vårt eksponeringsbehov?

Jeg har intet fasitsvar. Men for flere bransjer og profilerte mennesker er Instagram den nye markedsføringskanalen. Der deles alt fra catwalk-øyeblikk til videosnutter som fungerer som reklamestunt. Ved bruk av emneord, såkalte hashtags (#), er det lett for andre å spore opp saker med søkeordene. Det gir flere følgere.

Selvbildet.
Vi lever i et paradis for visuell kultur. Instagram skapte den nå pågående bølgen med såkalte «selfies», som jeg selv kaller «selvsentrerte øyeblikk». Trenden med å ta bilder av seg selv med mobiltelefonen kan snart bli gjort om til en kunstutstilling, om det finnes vilje for det. Estetikken i eksponeringen. Estetikken i felles offentlig betraktning.

Vi er alle med på utviklingen av teknologisk visualisering i all offentlighet. Men vi må ikke glemme at man ikke har behov for å bli inspirert, og dele det med alle og enhver, til alle tider. Jeg kaller det gjerne latskap. Vi prioriterer å sitte med mobiltelefonen framfor å se ting i levende live. Verden er blitt et slags publikumsgalleri over andres private affærer. Som da vi alle ble del av avsløringen av den franske presidentens utroskap. En slags offentlig pornografi av eksponering.

Instagram blir til tider en kanal for hva vi eier av materialistiske gjenstander, selvsentreringens navlebeskuelse. Ønsker vi virkelig å oppdra dagens barn til å vokse opp i denne eksponeringen?

Kjærestesøket.
For et par uker siden utga kunstkritiker Kjetil Røed boksingelen «Dislike» (Flamme Forlag»), der han påpeker hvordan Facebook-bruken er på ville veier. Forskere mener sosiale medier gjør oss ensomme. Unge og eldre sitter nå med telefoner ute for å sjekke potensielle datingpartnere via Tinder. Her inviterer man hverandre ut via chat og bilder.

Men kan kjærligheten virkelig finnes ved et klikk? Det å beholde sin karakter, det ikke å være tilgjengelig for alt og alle. Dét i seg selv har blitt en kunst i dag, noe som ikke alle kan håndtere.

For meg gir Instagram noe av den samme følelsen som at noen betrakter og lytter til hva som skjer på den andre siden av et bord, mens du selv er i selskap med andre. Vi bruker mer tid på hva andre snakker om enn på selskapet med de rundt oss.

Jeg er redd eksponeringen på sosiale medier skaper mer ukultur enn samhold. Det å betrakte ting rundt oss, er gratis, men tiden koster. Hvorfor prioriterer vi den via sosiale medier?

Louiza Louhibi er kulturredaktør i Ny Tid. Hun er å nå på louiza@nytid.no.

---

DEL