Alle er på Facebook. Også mennesker uten pc og strømtilgang.
Hype. Så er filmen The Social Network kommet på norske kinoer. Igjen kommer skriveriene om fenomenet Facebook. Mediene fylles av saker om det sosiale eksperimentet vi alle er med å utvikle. Vår appetitt på facebooksaker er tilsynelatende umettelig.
The Social Network fortjener fyldig dekning. Filmen lever opp til hypen. Men alle sakene om selve fenomenet, personvern eller den enorme informasjonsflyten virker ikke lenger som viktig nytt. For meg har derimot et nytt facebookproblem dukket opp i det siste – en problemstilling som fortjener spalteplass.
Festprofil
Jeg opprettet min Facebook-profil i nettverket spede, norske begynnelse, i mai/april 2007. Facebook var da et ganske ukjent nettsted. For meg ble det et sted jeg mottok invitasjoner til morsomme fester, og på uforklarlig vis fikk kontakt med glemte kjente.
Men så skjedde noe: kolleger dukket opp. Så arbeidsgivere, familie og journalistiske kilder. Og jeg, som så Facebook som ensbetydende med festbooking, måtte ta standpunkt til hvordan jeg skulle opptre virtuelt. Flere ganger har jeg revurdert festeprofilen, men hver gang konkludert med å beholde min første facebookintensjon. Jeg har aldri klart å gjøre min profil jobbrelatert, korrekt eller politisk. For meg blir Facebook et sted jeg snakker med venner, ser på feriebilder og mottar festinvitasjoner.
Men den siste tiden har min facebook-verden forandret seg igjen. Og for første gang har jeg moderert min moroprofil. For hver gang jeg logger på, blinker det i chatten.
«Hi! How are U? Are U there?»
Og dette er ikke en gammel, innpåsliten klassekamerat. Det er ikke fra et kort bekjentskap fra «Syden» i 1997. Det er meldinger fra Gambia.
Ikke at det er sjokkerende i seg selv. Min far er gambisk. Men meldingene kommer fra folk som er materielt vanskeligstilte, som jeg vet ikke har innlagt vann og strøm. Det føles merkelig.
Facebook uten pc
I vestlige medier diskuterer vi den nye tiden og dens materielle overflod. «Alle» har laptop, «alle» er online hele tiden. Bildene av mor og far som sitter i hver sin krok og chatter har blitt gjengangere.
Men dette stemmer ikke for mine afrikanske venner. Guttene som chatter med meg våger ikke å drømme om egen laptop. En ny laptop koster årslønner, en gammel koster flesk. Og om noen av dem får tak i en gammel pc, hvordan skal den brukes, når de færreste i bydelen har strøm?
Likevel er guttene på Facebook. For det er en ting de har: mobiltelefoner. Og i år åpnet et av Gambias teleselskap opp for nettilgang via mobiltelefon.
Jeg var i Gambia i påsken, og da var Facebook det nye store. Mens solen skinte og turistene lå på stranden, satt guttene ved vårt hotell benket foran gamle skjermer og Facebook. Facebook var underholdning. Men det store målet var å holde kontakt med europeiske jenter, jenter de håpet kunne hjelpe dem til en bedre hverdag. Det være seg ved pengegaver, eller størst av alt: en mulighet til å komme seg til Vesten.
At mange gambiske gutter drømmer om en hverdag i Europa, er velkjent. Gambia er et av Afrikas fattigste land. Landet er etter hvert kjent for at eldre kvinner drar ned for sexturisme. For mange gutter har disse kvinnene representert eneste veien ut av fattigdommen. Men å finne den rette dama er ikke alltid lett. Nå har mange sett en ny mulighet via Facebook.
Guttene som chatter med meg er derimot venner, og de er ikke direkte på sjekker’n. De vil bare holde kontakt og spør hvordan jeg har det. I tillegg forteller de meg hvor heldig jeg er som bor i Europa. De forteller at de har sett på bildene mine, og de synes det ser ut som om jeg har det så gøy.
Igjen sitter jeg, med en bitter smak i munnen. Min facebook-aktivitet lyser av materiell overflod, mens deres vitner om det motsatte. Og for første gang i mitt facebook-liv, tenker jeg meg om før jeg skriver om morsomme ting jeg opplever. For første gang har jeg vært på utenlandstur og bestemt meg for å ikke legge ut bilder. Det føles feil å skryte av mine dyre vaner.
Dårlig samvittighet hjelper ikke
Jeg tror alle som er oppvokst i vesten med familie i «u-land», har reflektert over sine, materielt sett, overlegne liv. Men som min kloke lillesøster i Sør-Afrika sier: «Du må legge av deg skyldfølelsen. Det hjelper ingen om du har dårlig samvittighet. Ha det bra du, men benytt overskuddet ditt til å hjelpe.»
Dette rådet har hjulpet meg. I Afrika kan jeg bidra med materiell støtte, vennene bidrar med musikk, latter og sang. Og vi kan alle ha givende stunder sammen.
Men Facebook … Tja, Facebook kludrer det til!
Vår forskjell i levestandard blir så synlig. Problemene kommer så tett på. Mine afrikanske venner blir ikke tagget i bilder, for ingen har digitalkamera. Jeg blir tagget hele tiden. Og de kommenterer det. Hele tiden.
Jeg sitter med en følelse av at jeg burde gjøre noe. Det føles ekstra feil at afrikanere som er ranet for sine ressurser av europeere, i tillegg har så lett tilgang til å se at vi gasser oss i overflod. Det blir som om vi via Facebook sitter ved samme bord, i hver vår ende. De ser oss spise oss mette, samtidig som vi ser dem spise restene etter vårt måltid.
Hva kan jeg gjøre? «Av-adde» eller «unfriende» for å slippe problemstillingen? Fjerne «problemvennene» fra «news feeden», slik at jeg kan føle meg bedre? Skal jeg sender mer penger til Gambia? Men behovet for penger i Gambia er, i likhet med vår norske interesse for Facebook, umettelig. Og på Facebook kommer våre ulike, umettelige behov skremmende tydelig frem.
Dele via Facebook
Samtidig er det kanskje også her styrken ligger. Sosiale nettverk knytter verden sammen. Skjer det noe katastrofalt et sted i verden, opprettes støttegrupper på nett. Kanskje oppdager man å ha felles venner med noen berørte.
Journalist Joe Ekker skrev for to uker siden en glimrende kronikk i Ny Tid kalt «U-hjelp/schmu-hjelp». Ekker oppfordrer folk til å slutte å gi penger, men heller reise til u-land og dele ressurser. Kanskje er Facebook en plattform der vi kan begynne å dele?
Jeg forsøker å dempe den dårlige magefølelsen og heller bidra med gode råd når jeg chatter med gambiske venner. Selv min økonomiutdannende fetter, som er ansatt i en bank (en veldig bra jobb i Gambia), facebook-chatter om Europa-drømmer. Han vil tjene mer penger, hjelpe familien og landet. Og han ser en jobb i Europa som eneste løsning. Før visste jeg ikke hva jeg skulle svare. Nå forsøker jeg å oppmuntre til kreativ nytenkning. «Hva med å gi finansielle råd over internett? Hva med å gjøre noe for landet ditt fra der du er nå?»
For guttene fra hotellet er turistsesongen over. Med fri på dagtid er de konstant på mobilen og Facebook. Når de nå maser om Europa, oppfordrer jeg dem til å tenke i andre baner. Hva vil skje med Gambia om alle drar?
Vi har allerede sett at Facebook kan mobilisere til veldedighet. Men kanskje kan Facebook bli et forum der vi kan dele oppbyggelige tanker? Kanskje vi kan bli kjent med nye folk, utveksle erfaringer og utjevne noen forskjeller?
Jeg vet ikke. Men som filmen om Facebook poengterer: Vi forstår enda ikke alle mulighetene ved Facebook. Og vi kan alle påvirke utfallet.
Les også om: Vår globale Facebook-landsby.
