Kommentar: Svipptur til Genève

Den 16. desember ble det åttende ministermøte for WTOs medlemsland holdt i Genève. Et rettferdig handelssystem er fortsatt mangelvare.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Markus Nilsen, leder i ChangemakerDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 06.01.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Rettferdighet. Det tiende året i forhandlingene mellom medlemslandene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), om en ny internasjonal handelsavtale, er over. Målet som ble satt i 2001 i Doha, Qatar, var å bli enige om et handelsregelverk som skulle fremme utvikling for de fattige landene.

Avtalen skulle ha vært ferdig i 2006, men de rike medlemslandene har ikke villet sikre utviklingsmandatet etter hvert som forhandlingene har gått. Rett før jul var utenriksminister Jonas Gahr Støre en svipptur innom for å forhandle videre, men det ble ikke levert noen harde pakker denne jula heller. Møtet i Genève ble som ventet resultatløst.

Nå bør Norge gå i seg selv. Norge er som vanlig ikke verst, men kunne gjort adskillig mer for et rettferdig handelssystem. Et minimumskrav vi bør stille til Norge og utenriksministeren må være at de jobber for å sikre utviklingslandene mulighet og handlingsrom til å utvikle seg med de samme virkemidlene som Norge har benyttet seg av.

Vi har blitt et rikt land gjennom aktiv næringspolitikk. Det er urettferdig om Norge bruker WTO-forhandlingene til å nekte utviklingsland muligheten til å gjøre det samme.

Norge står på sitt

I 1909 vedtok Stortinget en lov som sa at vannkraftverk skulle gå gratis til staten etter 60 år i privat eie, mer kjent som hjemfallsloven. Vassdragene ble nøkkelen til industrialiseringen i Norge, og vi var avhengige av internasjonale investeringer.

Med hjemfallsloven fikk vi vedtatt en gang for alle at ressursene på norsk jord er norske, og derfor kontrollerer vi disse ressursene nå. Slik ble Norge en av verdens beste vannkraftsnasjoner.

I 1963 slo Stortinget fast at «retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten» og at «det kan settes bestemte vilkår for avtaler om undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomstene». I forlengelsen av denne loven fulgte Stortinget opp med et vedtak i 1971, ofte omtalt som de «ti oljebud».

Britiske og amerikanske selskaper som ønsket å investere i de store oljefunnene på norsk sokkel mente det ville være alt for kostbart å følge kravene fra Norge om å lære opp norske bedrifter, benytte seg av dyrt norsk produksjonsutstyr og etablere raffinerier i Norge da alt dette allerede fantes i USA og Storbritannia. Norge stod på sitt, investeringene kom likevel, og slik ble Norge en av verdens flinkeste oljenasjoner.

I dag står vi altså fast, uten utvikling, i forhandlingene om en handelsavtale som skal skape utvikling. Utviklingslandene har flere ganger blokkert forhandlingene fordi de rike landene gang på gang ignorerer det opprinnelige mandatet til forhandlingene: Utvikling.

Fattiges reelle mulighet

Siden WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 har Norge stilt en rekke krav til utviklingsland om å liberalisere sin energitjenestesektor. Liberalisering av energitjenestene kan gi utenlandske selskaper, som for eksempel Statoil, full kontroll over alle deler av energisektoren i et land. Dette vil legge begrensninger på myndigheters handlingsrom til å stille krav til tjenestene utenlandske selskaper utfører.

Forhandlingene i desember var ingen reelle forhandlinger, det visste vi på forhånd. Hva Støre sa og gjorde der hadde kanskje ikke så mye å si, og det var vel derfor han tok første mulige fly ut av Genève etter plenumstalen hans.

Nå er det et nytt år med nye muligheter. Norge bør ta det første skrittet av de rike landene ved å anerkjenne utviklingslandenes rett til å bestemme over sin egen politikk ved å trekke disse kravene.

Det kan kanskje gi liv til en livsviktig prosess som ikke handler om internasjonal handel for handelens skyld, men om å skape et system som gir de fattigste en reell mulighet på den globale markedsplassen. Slik kan vi begynne å skape et handelssystem som bygger rettferdighet.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 06.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL