Kommentar: Sviktet av de «finere herrer»

Både klima og de fattige landene i sør ble sviktet på det groveste under klimaforhandlingene i Qatar. Det er på tide industrilandene våkner opp.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Silje Lundberg, leder i Natur og Ungdom Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 14.12.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.


Sårbarhet. Klimatoppmøtet i Doha ble avsluttet på overtid, lørdag kveld den 8. desember. I etterkant er det nok av rike land som skryter av resultatet: EU er fornøyd, Australia mener de er ambisiøse og USA synes de har gitt mye i forhandlingene. Men er det de rike landene som er målestokken her?

Nei, selvfølgelig er det ikke det. De siste dagene av klimatoppmøtet ble utviklingslandenes stemme i forhandlingene undertrykt. De fikk ikke komme til orde fordi industrilandene blokkerte forhandlingene. Likevel er det utviklingslandenes stemme vi må lytte til.

«Vårt mål denne uka er å øke ambisjonene alle led i disse forhandlingene. Hvis dette virker som for hardt kost for dere – vennligst vis meg på et kart hvilket av landene våre som kan erstattes.»

Dette var ordene til Kieren Keike, utenriksminister for Nauru, på vegne av Alliansen av små øystater. Han representerer de landene som er mest sårbare for klimaendringene.

Krisene i blant oss

Vi må slutte å snakke om klimaendringene som noe som kommer til å skje en gang i framtiden. Klimaendringer er noe som skjer allerede i dag. Midtveis i klimatoppmøtet, ble Filippinene rammet av en tyfon, som så langt har krevd livet til flere hundre mennesker. Yeb Sano, den filippinske forhandlingslederen, rørte en hel verden med sine ord:

«På denne tiden skulle vi ha begynt med julefeiringen og midnattsmessene. I stedet må vi trolig begynne å telle antall døde.»

Men ord er ikke nok i kampen mot klimaendringene. Det er politisk handling vi trenger, og her feilet klimatoppmøtet i Qatar på det groveste.

Ambisjonene var aldri til stede i Doha. Vi har fått en videreføring av Kyoto-avtalen, men er den verdt papiret den er skrevet på? Det er faktisk spørsmålet vi må stille oss. For verdens ledere lyttet ikke til de mest sårbare, de lyttet ikke til Nauru, Filippinene og de andre utviklingslandene.

I stedet ble det nok en gang EU, USA og Russland som fikk diktere en prosess som har resultert i en avtale uten forpliktelser, uten ambisjoner. Heller ikke på finansiering har klimatoppmøtet levert, enda vi vet disse landene trenger støtte, både til tilpasning og utslippskutt. Det er ikke de som skapte problemet, men det er de som rammes.

«Historisk og ambisiøs»

«For mange brutte løfter og for mange unådde mål, fikk meg motvillig til å konkludere med at vi når et endepunkt, hvor Moder jord og framtidige generasjoner vil lide uforutsigbare skader,» sa Gabons president Ali Bongo Ondimba.

Han har helt rett, men hva hjelper det å ha rett når de rike landene lukker øyene og ørene for konsekvensene av klimaendringene?

Industrilandene kaller avtalen som er inngått i Doha for en historisk avtale. De er til og med frekke nok til å kalle den ambisiøs. Det er ikke deres fortelling vi skal lytte til. Etter at klimaavtalen ble banket igjennom i Doha, avsluttet Keike fra Nauru med en virkelighetsbeskrivelse som faktisk stemmer med utfallet:

«Dette er ikke hvor vi ønsket å være ved møtets slutt, det kan være sikkert. Det er absolutt ikke ved et slikt sluttresultat vi burde være, hvis vi skal forebygge at øyer går under og andre utenkelige følger.»

Faktum er at vi ikke er nærmere en løsning på klimaproblemet. Derfor er det enda viktigere enn noen gang før, med et bredt, folkelig engasjement for klimahandling.

Vi er nødt til vise verdens ledere at vi ikke lar oss avspise med tomme ord og løfter, og at vi ikke godtar at verdens mest sårbare land og framtidige generasjoner blir sviktet av menn i dress fra nord. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.12.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL