Kommentar: Som såpe for folket

Det burmesiske folk tilber åpenlyst koreanske såpeserier. Men skal de se egenproduserte, kritiske filmer, må det skje i all hemmelighet. Slik som den norskfinansierte Burma VJ.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

Rangoon, Burma. En dramatisk komedie ble nylig valgt til årets beste film under en filmprisutdeling i regi av Det burmesiske filmakademiet i landets hovedstad Nay Pyi Daw. Den norsk-burmesiske filmen Burma VJ, som er nominert til Oscar i kategorien «beste dokumentarfilm», var ikke nominert til noe som helst. Denne filmen er nemlig av en helt annen art: Burma VJ ble i all hemmelighet laget av burmesiske journalister under buddhistmunkenes opprør mot regimet i 2007 og viser militærjuntaens brutale behandling av opposisjonelle stemmer.

Filmen er svært vanskelig å oppdrive i Rangoon. Bare noen få mennesker har fått tak i den.

– Bare et fåtall mennesker som hadde parabol, vet om Burma VJ, og ikke alle familier har råd til det. Vi burde være stolte av de journalistene som rapporterte slik til tross for betydelig risiko, sier en forretningsmann som ser på tv-kanalen Democratic Voice of Burma («Burmas demokratiske stemme», basert i Oslo, red. anm.) og hører på radiostasjoner fra burmesere i eksil, hver dag. Han kan bare snakke under løfte om anonymitet.

Å få tak i Burma VJ er heller vanskelig i et lukket, autoritært land hvor eksilmedia er statsfiender, samtidig som piratfilmer og piratmusikk på cder er allment tilgjengelig i gatene i Rangoon, Burmas tidligere hovedstad. Markedet er i ferd med å bli en trussel mot landets film- og musikkindustri. Rangoons ordfører har erklært at Rangoons råd for byutvikling kommer til å utdele lisenser til selgerne for å få dem til å selge cder og dvder med kopirettighetene inntakt.

Etteraper koreanerne

Samtidig er et stort publikum i Burma allerede avhengige av utenlandske tv-serier som har blitt kringkastet av statseide tv-kanaler i mer enn et tiår. Til og med tv-seernes middagstid har endret seg til klokken åtte om kvelden, når nyhetene kommer på, etter at de forelsket seg i koreanske tv-serier som i stor grad okkuperer den beste sendetiden hos de statseide stasjonene.

I mange hjem er det vanlig å se mødre trøste sultne barn som venter på middagen: «Kan du være så snill å vente til reklamen kommer? La meg se ferdig denne delen.»

Statseide tv-kanaler i Burma har sendt utenlandske tv-serier med burmesisk teksting siden 1998. Det startet med den japanske såpeoperaen Oshin og den kinesiske såpeoperaen Silkeprinsen og kampsportens sjel. De utenlandske tv-seriene har blitt svært så populære hos det lokale publikummet. Koreanske tv-serier og filmer med burmesisk teksting er de mest populære, og det er de som flyter i gatene i Rangoon. Her viser selgerne åpenlyst fram piratkopierte dvder og cder, og selger til en svært lav pris på mindre enn en halv dollar.

– Før måtte vi se korte episoder av tv-serier avbrutt av mange reklamer, men vi hadde ikke noe valg, for vi var avhengige av dem, sier Ma Thiri, en ung kjøper av koreanske piratsåper.

– Nå har ting endret seg. Du kan kjøpe serier du liker fra gateselgerne, til en fornuftig pris. Det er ikke uvanlig at de statseide tv-stasjonene tjener penger på kommersiell reklame. Det var til og med flere reklameavbrudd i liveshowet til filmprisutdelingen nå nylig.

– Det er forkastelig at kanalene bare bryr seg om penger, ikke publikummet, sier ungdomsskolestudenten Win Win.

– Det ville vært bedre dersom de ikke kringkastet seremonien som et liveshow, legger Win til.

Muligheten til å tjene penger på reklame er en av hovedgrunnene til at landets tv-kanaler sender koreanske serier. Men det stopper ikke der. Tv-seriene har gjort at folk over hele landet har fått øynene opp for koreansk livsstil og kultur. Publikum er nemlig ikke bare avhengige av koreanske filmer, men også koreansk kultur, livsstil og mat. De vil lære koreansk språk, de imiterer koreanske moteikoner og hårstilene deres. Etter å ha sett såpene, forsøker burmesiske tenåringer å imitere koreanske skuespilleres stil og mote. For eksempel kan en høre blant ungjenter på fortauet i travle Rangoon: «Du skal si jeg elsker deg, Opah (kjære), før du smyger deg inn i armene hans. Det er sånn koreanerne gjør det på film.»

– Jentenes stil er under en storstilt modernisering i disse dager. Deres holdninger er i endring, sier U Ko Lay, som er bekymret for den nye generasjonen burmesisk ungdom.

Det er sjelden du ser burmesiske kvinner drikke og røyke, men kulturen er i ferd med å endre seg. Burmesiske kvinner begynner å venne seg til å nyte vin og øl, og de røyker sigaretter, kopierer det de har sett på de koreanske tv-seriene.

Filmer sensureres

52-årige Daw Tin May, som bor i området der syklonen Nagris slo til i mai 2008, har ikke flere tårer igjen for de koreanske tv-seriene:

– Historiene i de koreanske og kinesiske seriene er tragiske. Det er så smertefullt å se på dem. Jeg led mye etter stormen, jeg hadde mistet både familiemedlemmer og eiendeler. Jeg greier ikke se koreanske serier lenger, for jeg vil ikke kjenne på den smerten igjen. Imens klager 25-åringen Zin Mar på at tv-seriene har hatt negative innvirkninger på livet hennes:

– En stor sum ble kuttet fra lønnsslippen min, fordi jeg kom seint på jobb flere ganger etter å ha sett på koreanske serier til langt på natt.

Ma Thiri, den tidligere nevnte piratkjøperen, foretrekker de koreanske produksjonene framfor de burmesiske:

– Historiene i de burmesiske filmene er gjerne monotone. Titlene er forskjellige, men handlingen er den samme. Du kan lett skjønne hva som skal skje, bare ved å se åpningsscenen. Koreanske såpeoperaer er ikke sånn.

Ifølge en talsperson for Den burmesiske filmorganisasjonen, har ikke den burmesiske filmindustrien mulighet til å produsere tv-serier som den koreanske på grunn av høye produksjonskostnader og små, begrensede budsjetter. I tillegg må enhver film og ethvert musikk- eller tv-produkt gjennom den notoriske Filmkontrollen (FSB), på samme måte som trykte medier må gjennom Pressekontrollen før produksjonen starter. Styret i kontrollorganet la ned restriksjoner på produksjonen av en spøkelsesfilm i 2010. FSB legger spesielt strenge føringer på medieprodukter som rører ved landets politiske klima. Det er klart at den manglende friheten i mediene er det største hinderet når det kommer til å produsere kvalitetsfilm i landet.

Å be om bråk

Dersom du spør noen som står og vurderer piratkopierte produkter på gata i Rangoon om de har sett Burma VJ, vil mange av dem si nei, selv om de i hemmelighet har sett filmen. Å svare ja, er en invitasjon til trøbbel for et folk som lever under et militærregime. Det finnes mange eksempler på at folk har blitt truet med lange fengselsstraffer dersom de blir knyttet til de landsforviste mediene. Men dersom noen spør om en koreansk tv-serie, kan samtalen bli fruktbar, selv mellom fremmede. ■

Nyein San er opposisjonell journalist bosatt i Rangoon.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

Fra 30.10.09 har nettavisa ABCnyheter begynt å publisere Ny Tids «Uten grenser»-spaltister, les mer her.

---
DEL