Kommentar: Paternalistisk mistillit

Rike lands motstand mot å la afrikanske lands interesser vinne fram i verdenshandelen, vitner om en paternalistisk holdning vi burde dumpet for lengst.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 21.09.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.


Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.



Handel. «Trade, not aid» («Handel, ikke bistand») har siden FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) i 1968 vært et etablert begrep i det utviklingspolitiske ordskiftet. Det er ikke så mye et uttrykk for at bistand er unødvendig som det er et uttrykk for at utviklingslandene ønsker å bli tatt på alvor.

Økonomisk utvikling kan komme på plass ved å skape rettferdige handelsregler. Gi fattige land muligheten til å selge det de har å tilby, bygge industri og forme sin egen økonomiske utvikling.

Uttrykket har fått gjenklang i utviklingsdebatten her i Norge, men de fleste politikere ser likevel ut til å ha oversett ønsket om en rettferdig behandling.

I følge FNs Utviklingsprogram, UNDP, er vekst i landbrukssektoren fire ganger så effektivt som vekst i andre næringer, når det kommer til å bekjempe ekstrem fattigdom. Det burde vært åpenbart at vi kan bety en forskjell gjennom å gi hardtarbeidende bønder muligheten til å selge flere av sine varer på europeiske, amerikanske og norske marked. Med en bedre pris kan disse damene – for det er det de som oftest er – investere i kjøling og lagring, øke produksjonen og skape sin egen framtid.

Liberaliseringskrav

Alle de 54 afrikanske landene står samlet om at en bedre handel med landbruksvarer er prioritet nummer én i Verdens Handelsorganisasjon. WTO-forhandlingene om en «utviklingsrunde» skulle rette på ubalansen, men står nå stille sju år etter det som var siste frist.

De fleste liberalister elsker å gni inn hvordan landbruksproteksjonister ikke tar fattige land på alvor. Når vi setter fokus på landbrukspotensialet på kontinentet gjennom «Nyt Afrika»-kampanjen, omfavner de dette budskapet. De glemmer kanskje at «Nyt Afrika» også utfordrer liberalister på deres eget tillitsbrudd overfor fattige land.

Liberaliseringskrav til utviklingsland er ikke bare galt fordi økonomisk historie lærer oss at alle rike land har brukt aktiv næringspolitikk for å skape utvikling og vekst.

Liberaliseringskrav til utviklingsland er ikke bare galt fordi «One size fits all», («En størrelse passer alle») for lengst burde vært en tilbakelagt tankegang når en skal skape rettferdig handel.

Liberaliseringskrav til utviklingsland er også galt fordi det uttrykker en dyp mistillit og arroganse. Støre og Giske ønsker å pålegge afrikanske regjeringer – både dagens og alle som senere kommer – hva slags næringspolitikk de skal føre.

Et grimmere forsøk på umyndiggjøring skal en lete lenge etter.

Oppgjør med mistillit

Hvilket grunnlag har liberalistene i dag for å hevde at de har mer rett enn britene på 1800-tallet når de sier at tiden for å bruke handelspolitiske virkemidler er forbi? Med hvilken rett kan de hevde at den typen aktiv næringspolitikk, som for eksempel Norge har drevet, kanskje funket fint for 30 år siden, mens den ikke vil fungere for fattige land i dag? Hvorfor ler Nærings- og handelsdepartementet oppgitt over brasilianske krav om at lokal arbeidskraft skal brukes på landets nye oljeplattformer?

Det er en klam, paternalistisk holdning som preger både de som vil holde afrikanske land ute fra verdenshandelen og de som vil eliminere landenes handlingsrom når de skal skape nye konkurransedyktige næringer.

Kanskje går veien til en mer rettferdig handel gjennom våre egne hoder og innarbeidede inntrykk? Hva må til for at handel på sikt kan gjøre bistand overflødig? Vi burde kanskje begynne med å ta et oppgjør med en underliggende mistillit. Så kan vi på nytt kaste blikket på handelspolitikken som ikke tar afrikanske lands krav på alvor. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 21.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL