Kommentar: Norsk villaks er helmaks

Oppdrettsnæringen ser ikke lenger forskjell på villaks og oppdrettslaks. Det er det fare for at snart ingen andre gjør, heller.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Rasmus Hansson, generalsekretær i WWFDette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 27.01.2012. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Reklame. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) står bak en kostbar reklamekampanje som ruller over TV-skjermene akkurat nå. Laks er viktig for Hitra, Frei, Stokmarknes, Florø, Hjelmeland, Halsa og en drøss andre idylliske plasser langs norskekysten.

Laks er dessuten viktig for Morten, Anders, Elin, Einar, Bjørnar og de mange andre som leverer sine vitnesbyrd fra norske kystkommuner. Du skal være usedvanlig surmaget for ikke å nikke anerkjennende til budskapet om framtid og kommuner i vekst, lagt på bilder av gjenkjennelig norsk natur slik vi liker den best.

Vel, jeg kan være ganske surmaget. For budskapet skurrer: I «Laks er viktig for Norge» handler alt om oppdrettslaks. Hvor ble det av den laksen som har levd i landet siden Odins tid? Rømt oppdrettslaks i titusener finner veien til elver der den ville fetteren bor. Bare i fjor rømte 400.000 oppdrettslaks. Miljøkostnaden har ingen regnet om i kroner. Vi vet bare at den uerstattelige delen av norsk natur som heter laks har tøffe tider.

Kostnadene for oppdrettsnæringen, derimot, er for smuler å regne. Selskapet Salmar fikk tidenes høyeste bot da 175.000 laks rømte fra anlegget på Hitra i fjor. Boten på fire millioner kroner tilsvarer omtrent 22 kroner per rømt laks. Men selskapet har påklaget boten og mener rømningen ikke er deres ansvar, bare driftslederens.

Nei til ansvar

Ja til vekst! Nei til ansvar! En slik holdning preger mye av norsk oppdrettsnæring, selv om noen store selskaper heldigvis nå går i riktig retning.

Norge produserer årlig en million tonn oppdrettslaks til en verdi av 30 milliarder kroner. Dette er en «gullnæring for framtiden», slik BI-professor Torger Reve uttrykker det i en ny bok. Men hvor framtidsrettet er en matnæring som krever vekst uten å løse miljøproblemene sine?

I fjor hevdet næringen at rømmingsproblemet nærmest var borte. Så revnet merdene igjen. For få år siden sa de at luseproblemet var løst. Så eksploderte lusemengden i 2010. Oppdrettsnæringen har ikke kontroll på problemene den påfører ekte laks og sjøørret.

Årsaken er seig motstand mot miljøkrav som vi vet vil virke: Rømningssikre merder, merking av all oppdrettsfisk, skikkelig overvåking av lus, bøter som svir. Oppdrettsnæringen har lovet merking i løpet av 2012. Men fiskeriministeren vegrer seg av ukjente grunner for å gjøre ordningen lovpålagt. «Bleike» politikere er mer opptatt av å beskytte næringen mot miljøkrav enn å beskytte ekte laks mot tamlaks.

Oppdrettsnæringen bruker nå millioner på å pudre omdømmet sitt. Det gjør Statoil også, med sine reklamer om norsk olje som et rent og vakkert eventyr. Er årsaken den samme, at de har mer lyst til å skjule miljøproblemene enn å løse dem? En næring basert på en av Norges flotteste arter, bør basere framtiden sin på å bevare livsgrunnlaget og ikke på å kjøpe reklame. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 27.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL