Kommentar: Norge 581 – Kenya 0

Doha-runden har blitt en arena for kamper mellom rike og fattige land, hvor de rike går av med seieren.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 03.06.2011. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter.

Delta i debatten på ukemagasinets Ny Tid debattsider – send din reaksjon på denne teksten til debatt@nytid.no. Helst før kl. 14 tirsdager for å komme på trykk i samme ukes utgave, fredag.

Handel. 10 år etter at Verdens Handelsorganisasjons (WTO) utviklingsrunde, Doha-runden, ble satt i gang, «feirer» vi 10-årsjubileum for forhandlingene og sitter igjen med det motsatte av det opprinnelige formålet. Vi skulle få et handelssystem som forskjellsbehandlet fattige og rike for å bygge opp næringslivet i Sør. Forhandlingene har dessverre blitt en arena for kamper mellom rike og fattige land. En av disse landskampene handler om muligheten til å beskytte seg mot dumping av landbruksvarer. Denne kampen leder Norge 581 – 0 over Kenya.

Dumper landbruksvarer

I 2008 fikk vi se det siste sammenbruddet i Doha-runden så langt. Det var i all hovedsak en krangel mellom de som ville og de som ikke ville ha en mekanisme som beskyttet utviklingsland mot dumping av landbruksvarer på deres sårbare markeder (Special Safeguard Mechanism, for de interesserte). EU og USA stod i front mot utviklingslandene. Kanskje ikke så rart, med tanke på deres tradisjon for å dumpe landbruksvarer like ofte som Paul Anka dumper konene sine. At trofaste og trygge Norge ikke går inn og kjemper sammen med utviklingslandene i denne kampen for en rettferdig handel er mer underlig.

Kaster tomater

La oss se tilbake til allerede før Doha-runden til en annen runde, nemlig Uruguay-runden, som la grunnlaget for WTO, og som ble vedtatt i 1994. Da ble en annen beskyttelsesmekanisme tatt i bruk, men den gjaldt for alle land og bestod av lister av produkter som hadde spesielle beskyttelsesbehov hver enkelt regjering selv måtte føre opp og levere inn i forhandlingene. Mekanismen tillater ikke tillegg til disse listene nå. Norge har ordnet seg 581 slike produkter inn i lista.

Så der sitter Norge i 2008, vel fornøyd, med en liste i hånda. 581 produkter de kan beskytte seg mot dersom de mot formodning skulle dumpes ned på våre markeder. Og så nekter vi nå Kenya å få gjøre det samme? Ved å sitte stille under forhandlingene, ved å ikke ta klart standpunkt for utvikling i dette som skal være en utviklingsrunde er ikke Norge med på å føre prosessen framover. Det er dessuten direkte utviklingsfiendtlig av Norge. Behovet for å forsvare seg mot dumping er ganske tydelig når man ser hvordan EU kaster tomater på Afrika og USA lesser bomull over Asia så de lokale produsentene sitter igjen uten konkurransekraft. For landbrukslandet Kenya er presset fra utenlandske produkter enormt, og enn så lenge er de uten midler til å forsvare seg selv.

Med bomull i ørene

I år har det vært mye prat fra både vår egen Jonas Gahr Støre og WTO-sjef Pascal Lamy. Mange fine ord om å gi og ta for å komme seg videre i forhandlingene. Lamy har til og med sagt at han vil at avtalen skal være i boks i 2011! Da må i så fall Norge være sitt ansvar bevisst og begynne å gi. Det er ingen åpenbar grunn til at Norge skal være mot den nye anti-dumpingsmekanismen som diskuteres. Men mens EU og USA kjefter og smeller har Norge så langt ikke gjort noe særlig annet enn å stikke litt av bomullen i ørene og gomlet videre på våre saftige tomater. Det kan være lojalitetsforholdet til USA og EU som gjør at Norge velger å sitte på gjerdet. Det er også opplagt at Norge ønsker flest mulig med i kampen om å opprettholde høye tollbarrierer og subsidieordninger på landbruksvarer. Om utviklingslandene får beskytte seg mot dumping, vil de kanskje være interessert i generelt lavere landbrukstoll. Velger Norge taktiske alliansehensyn framfor rettferdighet?

Uavhengig av grunnene: Norge hindrer utviklingsland i sin rett til å gjøre som vi har gjort og gjør. Vi har klatret opp stigen, og trekker den opp etter oss. Det er et stort tankekors at regjeringen vår synes det er greit å beskytte oss mot dumping for distriktspolitikkens skyld, men at ikke Kenya skal ha de samme rettighetene når konsekvensene der handler om hundretusener av småbønders livsgrunnlag. Norge 581 – Kenya 0. Men kampen er ikke over.


---
DEL