Kommentar: Noe å skrive hjem om

30 år med uavhengighet ble feiret med pomp og prakt denne måneden. Mens Mugabe hyller seg selv, holder zimbabwerne motet oppe med musikk, teater og galgenhumor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Harare, Zimbabwe. April er den korte veien fra sommerens svimlende hete til vinterens bitende vind. Det er ubesluttsomhetens kamp mellom sola og skyene som bærer med seg høstens sursøte vær. Interessant nok er april også en veldig sosial måned i Zimbabwe. Dette årets april har såvisst rommet flere sosiale arrangementer allerede, inkludert tre dager med feiring av uavhengighetsdagen, bestående av musikalske gallaer, offentlig underholdning og en fotballkamp mellom lokale lag for uavhengighetscupen.

Tidlig i måneden var det håp om at Bob Marleys familie ville beære uavhengighetsfeiringene med sitt nærvær, til minne om sin fars støtte til det nylig uavhengige Zimbabwe i 1980. Dette viste seg imidlertid å ikke stemme. Men folket, og spesielt rastafari- og reggae/dancehall-samfunnet var like fornøyd med deltakelsen til det jamaicanske reggaeikonet Sizzla Kalonji.

Den samme høytidshelgen bød også på Harare jazzfestival, med Silvia Manco Quartet fra Italia og flere velkjente og elskede afrikanske jazzlegender som Hugh Masekela, Sibongile Khumalo, Ladysmith Black Mambazo og vår egen Oliver Mutukudzi, Mbare Trio, Jazz Invitation, og The Cool Crooners.

Afrikas gyldne stemme

Som om dette ikke var nok underholdning og sosiale obligasjoner for ens kalender, ser alle fram til Harares internasjonale kunstfestival, bedre kjent som HIFA (uttales «haifa»), som arrangeres fra 27. april til 2. mai. Seks dager med internasjonale og lokale show i genrene dans, teater, musikk, visuell kunst, poesi og håndverk. Ingen utelates, for de fleste av oppsetningene finner sted midt i byen og i andre nærliggende arenaer, i tillegg til arenaer ute i bydelene. Diplomatiske utsendinger og myndigheter har igjen gått sammen med HIFA for å bringe fantastiske stykker fra hjemlandene sine, og for å støtte ulike lokale kunstneriske initiativer.

En underholder det er knyttet høye forventninger til, er Salif Keita, en internasjonal afropop-sanger som sies å være «Afrikas gyldne stemme», og en etterkommer av maliske konger. Opptredenen hans er sponset av Alliance Francaise, Culture France og Aon Zimbabwe (lokale forsikringsmeglere).

Det er nesten nok til at en glemmer de siste årenes problemer, men skulle vi glemme, finnes fortsatt de enorme regningene (selv om ting har forbedret seg på dette området), asfalthullene, strømbrudd og generelt forfall og forsømmelse av offentlig eiendom. Vi har nesten blitt vant til å se disse tingene nå, de er blitt til en del av vårt hverdagsliv. Til og med strømbrudd har ikke lenger den desperat irriterende effekten det hadde tidligere: Når strømmen går og man ikke har en generator i bakhånd, da inneretter man seg bare på alternativt vis, selv nå som strømmen forsvinner tolv timer eller mer i løpet av en dag minst to ganger i uka.

Zimbabwere har om ikke annet en imponerende utholdenhet og kapasitet til å holde seg i bevegelse og holde motivasjonen oppe i møte med vanskelige omstendigheter. I en spørreundersøkelse utført av et lokalt livsstils- og underholdningsmagasin, i påvente av feiringen av 30 år med uavhengighet, ble dette igjen og igjen nevnt som noe zimbabwere elsker og beundrer hos sine landsmenn (og -kvinner).

Overlevelse i humor

Nevnt ble også den unike humoristiske sansen som ser ut til å ha fått folk gjennom frustrasjoner og traumer i møte med stengte sykehus, skoler og banker, stadige større mangel på faglært personell, brødkøer, drivstoffkøer og andre køer vi kan ha dannet de siste tolv årene.

En person nevnte til og med Zimbabwes kringkastingsselskap, og sa: «Ingen andre stasjoner i verden kan gjøre det de gjør». Det var riktignok en uttalelse av noe ubestemmelig art, og dermed åpen for den tolkningen en ønsker seg.

Uansett, dette fikk meg til å tenke på historiene det ofte rapporteres om i avisen The Herald. Det antas at de er plassert der ene og alene på grunn av sin komiske verdi i forhold til zimbabwernes sans for humor når kaoset er på sitt verste.

Et utmerket eksempel er en historie denne uka som handlet om en gjeng tyver ettersøkt av politiet for væpnet ran. Alle medlemmene i denne gjengen var i slekt – brødre, deres far og en fetter, eller noe sånt. Da de oppdaget at lovens lange arm halet innpå dem, satte de i gang med en serie væpnede ran for å skaffe de nødvendige midlene for å betale en god advokat i tilfelle de til slutt ville bli arrestert og stilt for retten. En av gjengmedlemmene skal angivelig ha ringt politiet for å fortelle dem at dette var grunnen til at de fortsatte med lovbruddene. En kan anta at det var et noe misforstått forsøk på å redusere alvoret i situasjonen, og enn hvor trist deres skjebne vil bli når de blir tatt, var det også veldig underholdende å lese og heller typisk for den odde atferden til enkelte av våre landsmenn.

Kidnappet i begravelse

Mindre morsomt, og en sann indikasjon på fellesskapet som fortsatt eksisterer i dette landet, var landesorgen etter at musikeren Oliver Mutukudzis sønn døde så altfor tidlig. Sam Mutukudzi (21 år), som selv var musiker, var del av en stor kunstnerfamilie både i Harare og i hjembyen Norton. Han var talentfull og elsket av sine jevnaldrende, og hans død i en bilulykke rørte ved mange mennesker, også de som bare kjente ham som hans fars øyensten.

Det er betegnende for livet i Zimbabwe at denne unge mannens død skapte slik en følelse av samhold at begravelsen hans var overfullsatt (i mangel av et bedre ord). Mange zimbabwere følte tapet av et lovende og kjent talent, samtidig som de genuint kjente på smerten til Sams familie. Dermed satte de avsted for å kondolere og vise en siste ære. Så mange gjorde dette at det nesten ikke var parkeringsplasser igjen på kirkegården, og sørgende gikk lange distanser fra kjøretøyene sine til gravstedet.

Dette ville imidlertid ikke vært en historie om en begravelse i Zimbabwe hvis den ikke også inkluderte en merkelig hendelse eller et lite drama, fra det smårare til det rent absurde. Først må en (som alltid) poengtere at de sørgende for en stor del var som en liste over kjentfolk i Zimbabwe, kledd i siste mote. Sammen med de vanlige menneskene var også noen useriøse som brukte anledningen til å begå tyveri av mobiltelefoner og andre mindre eiendeler. Det ble til og med rapportert at noen stjal en baby som hadde blitt etterlatt i en åpen bil! Historien om baby-kidnappingen åpner for så mange spørsmål og vitner om at det enn så lenge ikke mangler på spenning. Det er simpelthen enda en av disse småtingene som gjør at livet i Zimbabwe er noe å skrive hjem om. ■

Blessing Musariri er en av Zimbabwes ledende og prisbelønte forfattere. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL